Øyeblikkets nytelse

Et tempel for gourmeter er åpnet i Oslo. De som jobber der gir meg hjerteklapp. Det er en slags applaus.

Området heter Vulkan. Det får meg til å tenke på sverdslukere og fakirer, og alle de eventyrene som hodet setter i gang når man er født med mye fantasi og dårlig impulskontroll. Reisen til Vulkan starter der jobben slutter. Det vil si omtrent klokken halv fem om ettermiddagen, på en tirsdag.

Forventninger er noe av det beste i livet.  Jeg vet jo at døden ligger på lur i Majorstuakrysset.  Jeg vet at byen også vil prøve å ta livet av meg i rundkjøringen på Bislett.  Likevel sykler jeg med et fett smil om munnen. For Mathallen på Vulkan venter.

Mathallen består av mange små spesialister rundt et torg. Hver og en av dem har nettopp begynt på et nytt liv. Det gjør at du kan kjenne energien. Gløden. Og lytte til historiene. Du kan for eksempel møte en ung jente som har forlatt en jobb som kokk på Ullevål sykehus for å blomstre mellom delikatesser i kjøttdisken, og som med dyp kjærlighet forklarer i detalj hva indrefilet av lam fra Lofoten kan gjøre for ditt sjeleliv.

Etterpå treffer vi en rødhåret kar fra Mo i Rana som gir oss krabbeskjell, godt brød, sitron, aioli og to glass Sancerre (franske hvitvin).  Nå kjenner han oss igjen fordi vi var der for en uke siden også, og slik er vi nærmest blitt bestevenner.  Mens vi sitter i havmatbaren og blir servert av en to meter lang iraner med imponerende frisyre så kommer moren hans innom. Mor er samboer med vår venn fra Mo i Rana, jobber egentlig i barnehage, er politisk flyktning og medeiere, og dessuten så full av entusiasme og fremtidstro og vi får lyst til å spise dobbelt så mye bare for at det skal gå denne familien godt.

Vi går videre til en av konkurrentene,  setter oss ved vinduer mot Akerselva og blir servert mere Sancerre fordi det passer til de terninger med tunfisk som Olav har bestilt.  Etterpå, når maten er kommet på bordet, oppdager verten at jeg spiser blåskjell i kokosmelk med sitrongress og chili.  Verten  er fransk og blir direkte indignert på seg selv fordi det da slett ikke passer med Sancerre, selv om mannen er født i Sancerre. Mannen løper ut og henter en slump Riesling (tysk hvitvin) som han spanderer på meg siden han bestemt mener at det passer mye bedre til blåskjell. Av en eller annen grunn protesterer jeg ikke. Jeg gjør ikke det.

Mathallen er en vrimleplass for nytelse, et sted hvor man kan velge å la øyeblikkets innfall og utfall råde. Jeg skriver dette med et smil om munnen. For i dag er det tirsdag og ganske snart er klokken halv fem. Det er tid for å leve.

hits