Det fantastiske begynner ofte på en ganske alminnelig måte

kommentarer

Min barndomsvenn Paul hadde et hjerte av gull, men et omkringliggende fettlag som tynget ham såpass at vi raskt fant hverandre i en felles forakt for fotball. Jeg kan ikke huske at vi så på utestengelsen fra fotball som en begrensning. Mer var livet som en geléklump. Å klemme til et sted betydde bare at det meste tøt ut i en annen retning. Vi lette hele tiden etter nye muligheter. Som da min søster ble født.

Det var på alle måter komplett unødvendig at min søster kom til verden. Dette sa jeg klart i fra om. Jeg så rett og slett ingen fordeler med å ha en søster. Men plutselig en dag oppdaget jeg et lyspunkt: Min søsters barnevogn. Med litt spontan gladvold og noe stjålet verktøy klarte Paul og jeg å løsne hjulene fra vogna. Litt plank, litt spiker og mye ståltråd senere, sto ei ganske brukbar Ola-kjerre klar på gårdsplassen. Paul og jeg dro selvsagt til topps og satte utfor den bratteste bakken i nabolaget.

Dette gikk ganske bra en god stund. Jeg mener å huske at jeg hadde en uklar plan om at ei jente som het Mona, muligens, under helt ideelle forhold, kunne komme tilfeldigvis, spaserende forbi med pene øyne og en sky av mystisk svart hår, og være på vei til butikken, mens vi passerte med passende høye skrik og kasseroller på hodet.

 Vi raste ned til der veien gjorde en krapp sving. Ola-kjerra gjorde et imponerende hopp og toltalvraket på første forsøk. Slik fikk vi en rekke blødende skrubbsår, og måtte, som Paul sa, ligge på li dø parad i hagen, og ha soleklare krav på iskald, rød saft i en stor mugge, samt boller med sukker på. Hvilket beviser at bremser er helt unødvendig for å få det bra her i livet.

 Hadde vi fremvist et slikt lovende, ungt initiativ, pågangsmot og ingeniørkunst i for eksempel Amerika ville vi sikkert blitt hyllet som helter. I steden oppdaget vi en grunnleggende mangel på begeistring i Norge. Siden vi også hadde rappet både saften og bollene, ble vi sperret inne en hel ettermiddag i et undertrykkene regime som Pauls mor og min far var sørgelig enige om.

Etter dette kom våre unge sjeler i drift. Vi var på jakt etter nye interesser. En hobby skal man ha. Det gjelder å gi livet sitt en riktig retning. Siden denne barndommen foregikk på en liten øy i Finnmark som heter Vardø, var det nærliggende å bli sportsfiskere. Mest av alt gjaldt det å ligge på magen å fiske med et ti meter langt stompesnøre som var viklet rundt en plankebit. Snøret var meget tykt og ble senket ned mellom bryggeplanker som luktet vennlig av tjære og salt. Under brygga bølget en dypgrønn, gjennomsiktig og fantastisk verden. Her svømte spenningen rundt i store mengder og fikk man noe på kroken var det meste mulig å selge til mødre, tanter og snille bestemødre.

Helst ville vi fange det som ble kalt kontepella og som jeg fortsatt ikke helt vet hva er, men tror er en slags ulke. Disse fiskene var brune, runde og vimset frem og tilbake der nede i enorme mengder. De hadde rykte på seg for å ville glefse i seg alt som var blankt. Så hvis for eksempel et voksent menneske var ute spaserte på kaia og mistet et kronestykke ville det trille ned mellom bryggeplankene og straks bli slukt av kontepella. Når det nappet, lå jeg derfor og håpet at det sprellet et kronestykke i den andre enden av snøret. Jeg håpet en førti, femti ganger hver dag. Jeg lå slik i fem år. Jeg har sjelden vært lykkeligere enn når sommerdagen og kameratskapet virket som det ville vare evig. Vi viste det ikke da, men vår livs største opplevelse var på vei.

Det utrolige starter ofte på en ganske alminnelig måte. Paul fisket med en nesten trill rundt og blank sluk. En småsei snappet sluken. Gutten lot fisken vimse av sted, ga ut alt han hadde av snøret og vi ble liggende og se på at den vandret frem og tilbake, akkurat i kanten der hvor brådypet startet. Plutselig var det som om hele bunnen våknet til liv. En gigantisk fisk slukte seien og ble stående bom stille. Paul viste hva dette var. Jeg viste hva det var. Det var som å få en gryte gull på kroken. Vi skrek i kor: Kveite!

Paul satte bena i spenntak mot brygga og tviholdt i snøret. Jeg holdt i Paul. Sammen ventet vi på et mirakel. Å få dratt kveita opp gjennom lufta var plent umulig. Det skjønte vi fra første sekund, men etter noe som virket som en liten evighet klarte vi å dra fisken etter oss langs med kaikanten. Det var som å gå tur med ei motvillig ku. Til alt hell kom det en båt forbi som skjønte hva vi drev med. En voksen kar hjalp oss og berget storfisken som veide nesten 50 kilo. Jeg tror ikke jeg skjønte helt hva som hadde skjedd. Men fra det øyeblikket var det ingen vei tilbake.

Resten av livet var staket ut. Som min gamle venn, Per Tørmoen, har sagt det: "Vi løp ut i verden og fisket alt vi orket  og enda litt til."

#sportsfiske

hits