Sjokkerende vondt

Dette er sjokkerende vondt, tenkte jeg, der jeg lå og gråt som en haug med forslåtte kroppsdeler spredd utover ei steinrøys av en vei i Vestmarka på lørdag.

Når jeg våkner en lørdag morgen  om høsten tenker jeg straks på om det kan la seg gjør å sykle inn i marka for å lete etter sopp. Å sykle er lurt, for da kommer jeg så langt inn i marka at det er mindre sannsynlig at horder av østeuropeere og andre har gått som støvsugende blekkspruter gjennom skogen og fjernet alt spiselig på sin vei.

Noe av det første man bør vite om skogen er at den ikke stopper noe særlig lyd. Hvis man for eksempel er to veldig nære venninner, som er ute og går, og den ene er i ferd med å kreve skilsmisse fra mannen sin på grunn av utroskap, så er det slett ikke særlig lurt å brette ut alle detaljer. Det kan jo for eksempel sitte en sopplukker (meg) like i nærheten. Man vil da få med seg det meste, og brått få et dilemma som kommer nærmere og nærmere.

Slik blir det helt naturlig å plutselig kaste seg langflat i lyngen bak en liten tue. Man gjør dette for å slippe å hilse på to kvinner, som på sin side slipper og forstå at all intimiteten og privatlivet som de har brettet ut den siste tiden er blitt lyttet til.

Når man ligger slik i lyngen så kan man jo likevel komme til å bli oppdaget. Det vil da se direkte mistenkelig ut at man ligger slik og vrir seg, men jeg kom liksom ikke på noen bedre løsning i farten. Jeg ble for øvrig ikke avslørt. Venninnene gikk forbi med få meters klaring. Men nå er jeg altså grundig informert om at det lever en mann i Asker og Bærum som vil få en tøff beskjed denne uken.

Etterpå skulle jeg sykle ned Gupu-veien, og det gikk jo brukbart helt til jeg var nesten fremme ved Semsvannet. I enden av en lang bakke har bekken vasket ut det meste slik at veien ser ut som en steinrøys. Dette oppdaget jeg alt for sent. Dessuten er jeg en kløne med svært mangefylte evner innen panikk-bremsing. Å bremse med forbremsen er ikke særlig lurt. Jeg sier det gjerne en gang til. Drit i forbremsen. Jeg vet ikke hvorfor forbremsen er oppfunnet. Den fører bare ulykke og elendighet og store smerter med seg.

Etter at jeg hadde stupt over styret og som nevnt lå i en blødende haug og gråt kom det en voksen dame, trolig bosatt i Asker og Bærum, gående rundt svingen. Hun fikk da se meg som lå skadet, på tvers av veien.

Jeg må her innrømme at det fremstår som lite mandig at jeg gråt en skvett. Men det gjorde som sagt fryktelig vondt. Jeg vil også skyte inn at det er ganske vanlig i Norge og i det minste si hei når man møtes i skog og mark. Denne damen sa ikke hei. Hun slakket ikke en gang på farten for å lure på hvorfor jeg lå slik midt i veibanen. Det var null tilbud om plaster, omsorg eller om hun kanskje burde ringe Norsk luftambulanse eller mine pårørende. Damen bare durte rett forbi.

Som man forstår ble jeg på en og samme dag, mens jeg lå rett ut, forbigått av flere kvinner. Da jeg fikk stablet meg på beina og kreket meg hjem til kone og to døtre, og ville vise frem en serie imponerende blåmerker og kutt på eksotiske steder av kroppen, trur du at de da kastet seg over meg med masse empati og et minimum av førstehjelp. Eller trur du at de bare lo?

PS. 1). Nå vurderer jeg å skrive et slags klage-innlegg i Budstikka (lokalavis). Det kunne jo kamufleres som en generell kronikk om forbigåtte menn som gråter og som ikke blir forstått av sin samtid. DS

PS. 2) Da jeg lå i lyngen, mens damene passerte, kom jeg til å tenke på

siste værs av Helene Harefrøken" som går sånn:

Så kommer Jeger Bom-Bom, hei og hi!

Han kommer, ja ? men har flyr rett forbi.

Ris og bær og mose, rødt og brunt og grått,

det er alt han ser, da koser hun seg godt.

Brun over, og grå under

og lyse-lyserød på snuten.

hits