Kjærlighetssorg

Kjærlighetssorg er som å drikke 20 kopper kaffe på 10 sekunder. Du blir veldig våken og du får veldig vondt i magen.

Det gjelder å sette sitt følelsesliv inn i de riktige historiske proporsjoner. Jeg tok derfor hjertet mitt med meg en sommernatt og gikk ut til en rusten mast som står på en halvøy i Vadsø.

Jeg satte meg ned på det sted hvor luftskip Italia fortøyde før general Umberto Nobile dro til Nordpolen i 1928 og havarerte på det grusomste i isødet med død og elendighet til følge.

Jeg vet ikke om Umberto Nobile på forhånd hadde tenkt nøye gjennom hva som ville skje når gassen inne i luftskipet begynte å trekke seg sammen i møte med ekstrem kulde. Men jeg vet med sikkerhet at jeg på forhånd tenkte svært lite gjennom hva min kortvarige seilas med en kvinne kunne innebære.

Etter å ha sittet med mine lidelser hele natten i gjennom er det blitt temmelig klart for meg at akkurat denne masta i Vadsø er et betydelig minnesmerke.

Men det virker på meg som om finnmarkingene har tatt veldig lett på saken. Jeg mener at hvis denne masta hadde stått på et jorde i USA, så hadde amerikanerne for lenge siden bygget opp et gigantisk opplevelsessenter på stedet, du vet en slik veldig fin og kommersiell mulitimediaopplevelse for hele familien, ispedd et Tusenfryd, bare fem ganger større. Slik kunne vår stolte polarhistorie blitt omdannet til millioner av besøkende turister i Vadsø.

Det som er fint med turister er at de er en fornybar ressurs. Du kan sluse dem inn, og med litt kløkt så vil de bare fortsette å strømme på til evig tid. I steden har millioner av støttekroner gått til å bygge opp det som var Europas mest moderne fiskemelfabrikk i Vadsø. Noen måneder etter at fabrikken sto ferdig så sviktet lodda, og siden har råstoffet manglet. Det er som man forstår, trolig ikke mange i Nord Norge som har filosofert særlig over hvordan utrykket ?falt i fisk? er blitt til.

Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg er født i Vardø omtrent samtidig med The Magic Bullet teorien. Det var den ene kula som raste rundt i bilen til John F. Kennedy og drepte ham fra veldig mange forskjellige vinkler i Dallas i 1963. Slik var det med Nord Norge også. Det var stort sett en ting næringslivet dreide seg om fra mange vinkler og det var FISK.

Fisk er jo fine greier i og for seg, men man kan jo undre seg over hvorfor ikke for eksempel Troms har valgt å slå følge med kysten lenger sør og blitt ledende innen pizza,- skip- og møbelproduksjon. Litt av forklaringen kan være at fortsatt bosetting i nord er noe særlig Haakon Lie og Einar Gerhardsen fant på for at ikke grensen til Sovjetunionen skulle rykke sørover i Norge. Dette var en holdning som varte helt frem til de første pakistanerne begynte å flytte til Oslo og man sluttet å skrive ?helst ikke nordlending? i hybelannonsene. Det var på den tida at man lyttet på radio og hørte at de tok tusen på juksa og fire på stampen og at vi har ei melding til Arne Hansen, som for tida er på ferie i ein lys, grå Ford Cortina; ? Far din er dau.

Man kan også legge merke til at nordlendinger kan være fokuserte og slagkraftige hvis de vil. Hvis du uten oppholdstillatelse forsøker å traske rundt i ei multemyr vil du trolig ganske raskt oppdage dette. Også på andre områder er følelsene sterke. Min venn Odd, som har vært politimester i Tana, kan forteller at han en dag fikk en opprømt dame på tråden:

- Jeg har et spørsmål som er viktigere enn liv og død, sa damen.

- Og det er, sa Odd.

- Det gjelder en lakserett i Tana, sa damen.

Her må man legge til at Tana er en slags Norges Mississippi, en flod så diger og bred at man brøyter vei på den om vinteren. Hvis man vil, kan man kjøre milevis på elven for å besøke for eksempel en gammel tante like før jul. Hun vil da servere suksessterte.

Suksessterte er en voldsomt kompakt sammensetning som på alle måter består av mandler, sjokolade og eggekrem, samt inneholder flere kalorier pr kvadratcentimeter enn det bor mennesker i Tokyo.

Første gang man stikker en bit suksessterte i munnen i ung alder er det lett å bli så begeistret at man spiser til fatet er tomt. Samtidig har man kanskje drukket to flasker rødbrus av merket Donald og sittet i et sprengfyrt kjøkken sammen med en rekke kjederøykende voksne. Det kan da brått bli stigende stemning i kroppen for å gå ut i gården, som det heter, lufte seg, gå en tur og kanskje treffe folk på sin egen alder, bedre kjent som Tanabreddens ungdom.

Slik traff jeg Kåre Hakk i Hæl, eller bare Kåre, som jeg kalte ham, siden hans faste venn Jens, på dette tidspunkt ikke var å se. Kåre var en søkende person og alltid spandabel. Han åpnet samtalen med å si:

- Vil du se på puppene til søsteren min?

Man fikk ikke slike tilbud hver dag. Det må innrømmes. Det var nærliggende å slå til på tilbudet.

Kåres litt eldre søster sto midt på kjøkkengulvet og lurte på hva slags rask Kåre hadde dratt i hus. Kåre stakk hånda i lommen, rakte frem fem kroner og pekte talende på søsterens genser. Dette hadde tydeligvis skjedd før. Jenta snappet lynraskt til seg pengene, dro opp genseren og lot oss kikke. Dette gikk bra i flere sekunder.

- Hver aktpågivende og tilpass farten etter de lokale forhold, sier veitrafikkloven, men siden jeg var for ung til å ha tatt lappen og dessuten sto med halvåpen munn og gapte, er det nærliggende å tro at jeg ikke var nevneverdig oppmerksom på de farer som plutselig kom inn i kjøkkenet. Kåres far reagerte spontant. Han slo tre ganger. En sterk ørefik til hver.

Det er som man forstår ikke bare Umberto Nobile som har undervurdert naturkreftene nordpå.

hits