Farlig finger

Knyttneven smeller i glasset av full kraft noen millimeter fra hodet mitt. Et sekund lurer jeg på om bilvinduet blir knust. Frykt jager gjennom kroppen.

Bilen er en slags rustning som vi tar på oss og drar av sted med uten tanke på hvor galt det faktisk kan gå. Vi sitter der inne i en selvfølgelig trygghet som er like falsk som den er farlig. I tillegg er vi nordmenn. Det betyr en langt fremskreden rettferdighetssans. Du skal for eksempel ikke snike i køen.

Det er fredag ettermiddag i Granfosstunnelen på grensen mellom Oslo og Bærum. Køen, som skal ut på E18, snegler seg av sted. Den går stadig saktere fordi så mange i venstre felt sniker. Snikerne kjører så høyt opp de kan og kaster seg inn i køen like før broen til Fornebu og Snarøya. Det blir mye tuting og irritasjon av slikt.

En enorm, svart SUV kommer opp på siden av bilen min og forsøker å presse seg inn. I bilen sitter to ikke etniske nordmenn som ser ut som de spiser anabole steroider til frokost. De prøver å presse seg foran meg, men jeg viker ikke, kjører bare tett opp til støtfangeren på bilen foran. Samtidig gir jeg karene fingeren. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Det som nå skjer har jeg sett mange ganger på film, gjerne med Bruce Willis i hovedrollen. Problemer er bare at jeg ikke er Bruce Willis. Karene gir gass, kjører et stykke på påkjøringsrampen, slenger bilen på tvers av veien, hopper ut og kommer løpende mot meg. Med febrilske fingre finner jeg knappen som låser alle dørene.

Det er ikke hver dag at jeg ligger an til å få juling på motorveien. Jeg har lite erfaring med voldsmenn. Jeg har vokst opp i en ganske beskyttet del av verden. Men når raseriet kommer løpende har man ikke så mange valg. Jeg flykter. Jeg kjører slalåm mellom karene. En av dem klarer å smelle knyttnevene i sidevinduet så det ringler i ørene. Så er jeg forbi og kan legge meg ut på motorveien. SUV-en tar opp forfølgelsen og prøver å presse meg på ny.

Det er på tide å få en god ide, tenker jeg. Hvis disse karene følger etter meg hele veien frem til gårdsplassen hjemme så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. I fantasien begynner jeg å se for meg hvordan kone og barn blir vitne til at far blir grisebanket foran huset vårt. Det er åpenbart svært lite som skiller en helt alminnelig fredags ettermiddag og et sant helvete. Dette tenker jeg på, mens biljakten starter på motorveien.

Nå får jeg en god ide. Jeg må finne meg en buss å gjemme meg bak, bremse og la trafikken presse muskelkameratene fremover, slik at de mister oversikten over hvor jeg er. Dette funker. Noen kilometer senere er jeg kvitt den svarte SUV-en.

Nå tenker jeg en hel del på om de kan ha tatt bilnummeret mitt og søkt på nettet. Det vil da ta bare noen sekunder å finne ut hvor jeg bor. Derfor går jeg ut over kvelden og skotter ut av vinduet om det kanskje svinger en svart bil inn oppkjørselen. Men det gjør ikke det. Litt flaks skal man ha.

Når jeg nå, etterpå, sitter i køen i Granfosstunnelen og ser på alle som sniker, så bruker jeg alle fem fingre når jeg vinker til dem som vil presse seg inn i. Velkommen, velkommen, sier jeg. Jeg har ikke nerver til annet.

hits