Å tenke stort

Det hender at jeg tar sjansen på å gå opp på loftet mellom alt som man der har lagret for at ettertiden skal få godt dokumentert hvor mye ubrukelig skrot folk kjøpte i vår levetid, men ikke hadde vett til å kaste.

Nå kan det jo i for seg hende at jeg en vakker dag får glede av det gamle stereoanlegget med hundehus store høyttalere, samt de 600 LP-platene som følger med. Kanskje jeg også vil komme til å bla litt i et par tusen Donald-blader, samt en diger samling Tempo og de fleste utgavene av Præriebladet og Sølvpilen som kom ut mellom 1965 og 1984. Etter å ha investert 250.000 kroner ved Universitetet i Oslo er forøvrig noe av det mest håndfaste jeg sitter igjen med omtrent 20 ringpermer med notater som utgjør en ikke ubetydelig del av loftet. Jeg har dessuten et imponerende stort plaskebasseng som kan ta ca fire tusen liter vann hvis du er villig til å spandere fem, seks varmtvannstanker og bruke 12 timer på å fylle opp bassenget. Jeg vil også få fremheve en diger dekkstol av teak med messingbeslag som kostet tusen kroner og som skulle gi meg et slags maritimt og maskulint utrykk en gang jeg hadde planer om å sitte mye ute i hagen, men som aldri ble satt inn i markedsføringen av meg selv, siden man kan få tresmak i stumpen av mindre.

Jeg har også en kiste med ulike ting som min mor har vært så snill å ta vare på. Det er for eksempel speiderskjorta fra Ørnepatruljen i 7. Kristiansund (Jeg var patruljefører). Også er det den blå busserullen med veldig grundig sydde trykknapper som jeg brukte nesten et år på tråklet sammen i samarbeid med fru Lyngstad på Allanengen barneskole. Jeg vil også fremheve at alle tennene mine ligger på loftet. Tannfeen fra barndommen kjøpte dem såpass dyrt at hun valgte å ta vare på tenna i en kjeksboks av merke Sætre.

Når jeg nevner dette med å ta vare på ting så er det fordi jeg nettopp har spist lunsj med min gode kollega Per Christian. Han bor med kone og barn ute i Ski kommune. Per Christian er åpenbart min rake motsetning. Hvis det var jeg som hadde planer om å bygge på huset og derfor måtte fjerne en garasje for å få plass til tilbygget, så hadde jeg straks funnet på å lagre garasjen etter eller annet lurt sted. Dette i tilfelle av at jeg på en eller annen måte skulle, kunne tenkes og få behov for en parkeringsplass i fremtiden. Jeg mener, man vet jo aldri.

Nå skal det innrømmes at Per Christian først hadde tenkt å rive ned hele garasjen med sine egne hender, men etter å hatt sett på de fysiske bestanddeler i noen minutter, kom han på at den sikkert kunne legges ut på Finn.no, under overskriften GRATIS GARASJE GIES BORT MOT HENTING.

15 minutter etter at annonsen var blitt lagt ut på Finn.no så ringte telefonen. Her er det nærliggende å skyte inn en påstand om at nordmenn ikke alltid er like flinke til å vise initiativ og ta seg av verdier, satse på originale prosjekter og sørge for at samfunnet har nok parkeringsmuligheter. Innvandrere derimot kan tenke litt uten for boksen, som vi sier. Den som ringte var fra Polen. Han slo til og lovte å leie transport.

Noen dager senere kom transporten. Det viste seg å være en innleid nordmann med ikke alt for stor lastebil som dessuten ikke helt viste hva han skulle løfte opp på planet. Det oppsto dermed en lang diskusjon om hva man faktiske ikke kan ta sjansen på å gjøre i våre dager, hvor mye fengsel man kan få og at polakken måtte punge ut med tusen kroner i oppmøte-tillegg.

Her må det innrømmes at heller ikke jeg ville tenkt på at det var så nødvendig å måle opp garasjen i dens fulle bredde, men når det er sagt så var polakken kanskje litt snurt sånn i starten, men etter en stund var han villig til å ringe en fem, seks kamerater som ganske snart sto på tomta med hansker og det de ellers trengte for å demontere en garasje i en fei. ? For en avtale er en avtale. Og har jeg sagt at jeg skal hente garasjen, så får vi det til på en eller annen måte, sa polakken.

Per Christian ble stående og se på demonteringen. Han kunne kanskje ha nøyd seg med dette. Han kunne vel det. Men det ble for fristende. For i inne i seg så hadde jo Per Christian en tanke om at også verandaen snart skal skiftes ut. Derfor klarer han ikke å dy seg men spør en svett polakk om han ikke også kunne tenke seg å overta verandaen. Helt gratis.

Det er utrolig hvor sure noen kan bli over et enkelt spørsmål.

hits