Russlands svar på Dolorosa Uffert

Russlands svar på Dolorosa Uffert, Elena Mizulina (64) er ganske skremmende i nyhetsbildet, verden rundt, denne helgen.

Elenas lovforslag fikk stort flertall i parlamentet. Dermed blir det lov å slå kvinner og barn i familien. Bare man ikke slår alt for hardt.

Elena er fra før kjent for å ville frata homofile retten til å si at de er homser. Hun vil også frata dem barn og frata dem retten til å kalle seg mennesker. Hun vil dessuten forby all adopsjon i utlandet og hun vil forby kvinner å ta høyere utdannelse før de har født barn. Elena vil også begrense kvinners rett til abort og innføre straffeskatt for de som skiller seg. For å nevne noe.

Da jeg var yngre hadde jeg en helt klar følelse av at verden gikk fremover. Særlig da muren falt på slutten av 1980-tallet var jeg veldig optimistisk. Men nå syns jeg liksom slett ikke at det går veien. Verken her eller der. I øst eller vest. Kan man si.

Nå vet ikke jeg om Elena har sett på mye på Harry Potter og er inspirert av Dolorosa Uffert som gjorde karriere og ble rektor på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom og som senere ble minister i Magidepartementet. I følge min datter Frida så er Dolorosa Uffert den klart mest skremmende personen i Harry Potter universet, mye skumlere enn han hvis navn ikke skal nevnes.

Dolorosa Uffert er glad i katter. Hun går alltid kledd i rosa. Hun har sukkersøt stemme. Og hun torturerer folk med et stort smil om munnen. Men Dolorosa Uffert faller til slutt, ikke på sin egen urimelighet, men fordi onde mennesker alltid mistror alt og alle på sin vei. Det blir deres bane å ikke kunne stole på noen.

Ha en god søndag!

Urd - noen må jo ta ansvar



Urd (Urðr) er i følge norrøn mytologi en av nornene, det vil si de som rår med menneskenes skjebner. Noen må jo rå med slikt.

Urd er den ene av de tre skjebnegudinnene som sitter ved brønnen Urdarbrunn under verdenstreet Yggdrasil og spinner på skjebneveven, den som viser skjebnen til alle mennesker og æser.

Selv sitter jeg i Stavanger på 1. juledag og er full av såkalte "bange anelser". For eventuelle yngre lesere vil jeg opplyse om at "bange anelser" er noe som man drev mye med før i tida. Eldre folk vet hva "bange anelser" er.  Jeg vil si at bange anelser er en slags lei følelse som starter oppe i hårrota. Det begynner å klø, også løper denne følelsen nedover ryggraden, opp og ned, og ut i armer og ben, mens det stikker og herjer med hele systemet slik at det blir satt i alarmberedskap. Det er et slags kroppens sivilforvar,  med flyalarmer, "Kode Rød", "Dette er ingen øvelse". "Lytt på radio". Hele pakka. Om du skjønner hva jeg mener.

Noen må jo påta seg oppgaven å frykte det verste. Som mannen i familien mener jeg at det er min oppgave å frykte det verste. Noen må jo ta ansvar. Jeg syns at vi skal møte opp på flyplassen MINST to timer FØR flyet går. For sikkerhets skyld. Noen må jo også sitte i bilen på vei til flyplassen og tenke mye på om vi låste døra og om kaffetrakteren faktisk er slått av eller om det kommer til å bli brann. Noen må jo tenke på disse tingene.

Natt til 2. Juledag sitter jeg i Stavanger og vet at om noen timer skal hele familien kjøre langt i en bil man slett ikke kan stole på. Det er en gammel Sharan, se petiten en ufrivillig vond livsstil. Vi skal kjøre den lange veien til Oslo. Jeg leser på Facebook om en familie som ikke tør å være på hytta i Sandnes fordi de syns det er for farlig. De frykter ekstremværet Urd som er på vei.

Jeg sier i en ganske lett tone, til min kone at vi må nok avlyse det julebesøket i morgen formiddag og heller kjører østover, FØR STORMEN KOMMER. Vi må kjøre med katastrofen i hælene. Vi må rett og slett flykte østover.

Min kone syns først at det ikke er nødvendig å ta slik på vei. Jeg fremhever nå særlig flere farlige broer vi skal kjøre over på vei til Oslo. Tenk deg orkan i kastene på Grenlandbrua ved Bamble, sier jeg med stor innlevelse. Det gjør utslag. Jeg får medhold i at vi må evakuere Stavanger.

Neste morgen våkner jeg til noen søppelspann som blåser bortover veien. Det ser ut som noen ville metalldyr som har bestemt seg for å flykte. Hals over hodet. De flykter med god grunn. En parkert bil begynner å rugge så mye i vinden at bilalarmen blir utløst. Det hagler og stormer. Uler og piper. Det er lyden av fare. Ingen tvil om det.

Vi kjører av sted på formiddagen. Vi møter ingen problemer noe sted. Det blir stadig bedre vær, jo lenger øst vi kommer. Når vi kjører over Grenlandsbrua er det nærmest vindstille. Min kone begynner å le høyt.

- Var det denne brua som skapte sååå dårlig stemning i går kveld, sier hun.

Jeg svarer ikke. Jeg er den tause typen nå. Høy og mørk. Og taus.  Jeg tar ansvar også for tausheten. Noen må jo det.

Suppe med utsikt


Dette er på ingen måte snakk om bare et fjell. Det er mye mer enn det. Vi snakker tross alt om livet. Slik det ble levd. På torsdag kveld.

Denne fortellingen starter da jeg var ganske liten. Jeg er født med en dyp lengsel etter utsikt. Det kan være Freikollen eller Empire State Building. Jeg bare må ha det. Hvis sjansen byr seg.

På et eller annet tidspunkt kommer følelsen av å ha veldig dårlig tid. Følelsen kommer stadig oftere. Jeg er blitt 54 år. Det er så mye jeg har mer enn gjennomsnittlig lyst til. Og tiden er knapp. Det er bare en ting og si: Grip første og beste mulighet. Ta sjansen. Livet er nå eller aldri.

Det er 12 minusgrader. Det er stup mørkt. Vi har bare to timer til rådighet. Hverdagens lov er beinhard.  Det er jobb og plikter så langt kroppen rekker. Men det kan la seg gjøre.  Livet er nå eller aldri.

Kvelden før lager jeg suppen. Den består av en liter sopp fra Vestmarka, helst traktekantarell, 4 ss smør, 1 liter grønnsakkraft (terninger går fint), 0,5 dl tørr sherry, 0,5 dl gul løk (finhakket), 0,5 dl gulrot (bittesmå biter), 0,5 ts timian, 1 ss tomatpurre, 2 ss hvetemel, 2 dl creme fraiche, litt salt og litt cayennepepper eller chilly. Fres soppen, hell over kraft og kok opp, la grønnsaker surre i smør sammen med krydder og tomatpure og mel i en annen gryte. Bland det hele sammen, og tilføre creme fraiche klattvis under oppkok, mens du visper. Gjør deg flid. Ta med litt godt brød. Livet er nå eller aldri.

Jeg har bedt de beste kompisene mine om å dra så tidlig fra jobb som bare mulig.  Jeg har bedt dem ta med kopp, skje, stilongs, varme klær og hodelykt.

Ingen av dem er særlig vanskelige å be. Olav har dessverre problemer med helsa og må stå over. Men HC tar lokaltoget og Kjetil kommer obligatorisk forsinket med T-banen. Pål plukker vi opp med bil. Og sammen drar vi til et av jordens aller minste fjell, Kolsåstoppen i Bærum. Livet er nå eller aldri.

Du kan gå til toppen av dette fjellet på under en halv time. Flere steder er det trapper og rekkverk. Det er kulemager, svake knær og begrenset kondis. Det er en nylig tilbakelagt feiring av julen som ikke lot noe tilbake at ønske. Av ribbe. Pinnekjøtt. Karamellpudding med krem og en drøm av en saus. Krumkaker. Og marsipangriser. Selv til de som ikke fant mandelen i grøten. Livet er nå eller aldri.

I den første muligheten for å falle har det lagt seg et tynt islag i mørket. Det er like ved et bekkefar. HC sklir og faller. Uten skader. Vi stopper og teller opp kroppsdeler. Vi sjekker at alle har med seg det de trenger på veien videre. Jeg gir Kjetil en ny bok om Russland som jeg har tatt med i sekken. Jeg er tilhenger av overraskelser. Jeg har tatt med lakriskuler i sjokolade, samt et sting av chilly som setter seg i ettersmakens lengsel og ikke er til å bli kvitt når boksen er tom og hverdagen kommer. Men i dette øyeblikket har vi godsaker nok. Livet er nå eller aldri.

Klokken 17.50 sto vi på toppen. Vi var helt alene der oppe. Vi sendte meldinger hjem. Toppen er nådd. Ingen problemer. Alle er ved god helse. Vi sendte meldinger til familie og våre aller nærmeste. På Facebook. Så spiste vi suppen og delte brødet. Vi diskuterte om det var best å sutte på lakriskulene for å få dem til å vare lenge, eller om det beste er å knaske dem i seg. Spørsmålet ble på ingen måte avklart. Vi måtte gå ned igjen. Fra Fjellet i Bærum. Vi kommer aldri til å glemme gleden. Livet er nå eller aldri.

Kunsten å få sidemannen til å slippe deg av


"Kunsten å få sidemannen på bussen til å slippe deg av uten å måtte si noe, er det som gjør oss nordmenn norske".

Dette sitatet fant en kollega på Instagram i går og sendte det videre på Facebook. Først trodde jeg at sitatet var ferskt og originalt.  Jeg begynte å søke litt på nettet. Da oppdaget jeg at det er twitret veldig mange ganger. Jeg begynte å søke bakover i tid og kom frem til 1. oktober 2014. Her fant jeg Atle Frenvik Sveen som twitret dette og fikk tusen likes og 910 retweets.

Sitatet var en snakkis i lunsjen på jobben i dag. Nå sitter jeg her og tenker at kanskje Atle Frenvik Sveen har skapt noe som folk sitter og prater om flere år senere og som de får lyst til å spre vidt og bredt i det uendelige. Det er imponerende.

En av karene rundt lunsjbordet er helt enig:

-  Når jeg sitter innerst på bussen og skal av så gjør jeg det samme hver gang. Jeg begynner med å kle på meg hanskene og tar på meg lua. Så retter jeg meg opp i ryggen og tar et godt tak i ryggsekken som jeg har på fanget. Da skjønner alle at jeg vil av bussen. De slipper meg frem uten at jeg behøver å si et ord.

- Er det alltid slik, spør jeg.
- Ja, alltid. Jeg trenger ikke å si noe. Alle i Norge behersker det samme kroppsspråket hvis de bare har bodd her lenge nok.

- Er det en fin eller litt trist ting?
- Det er praktisk og det funker fint.
- I andre land så liker de ikke tausheten like mye som oss. De liker kanskje å snakke sammen, si noe hyggelig for eksempel, selv om de er fremmede for hverandre, på bussen?
- Jeg tror nordmenn er som gamle ektefolk. De behøver ikke å si noe som helst for å få andre til å forstå. Kanskje man blir slik av å leve sammen i et lite land. Kanskje dette er gullet vårt, at vi er det tause folket som liker å sitte på bussen. På en torsdag. Uten for mye styr. Uten å si noe. Vi vil ha det så enkelt som mulig.
- Kanskje det.
- Eller kanskje vi har nok med oss selv. At vi helst vil være for oss selv. At vi er ganske kalde i vår måte å være på?
- Det kan være det og.
- Men når tusenvis sprer dette sitatet så betyr det at de liker det. At de syns at det sier noe riktig om oss. Noe positivt?
- Ja.
- Den første gangen jeg var i London var jeg 15 år gammel. Jeg gikk inn i en klesbutikk og ble møtt av en smellvakker, ung jente som tilbød seg å hjelpe. Hun sa: "What can I do for you, love"? Det var aldri noen som hadde kalt meg for "Love" før. Jeg lurte veldig på hva jeg skulle svare.
- Hva gjorde du da?
- Jeg holdt helt kjeft. Det funket fint.




 

Hvert skritt mot katastrofen virker helt normal


Det er noen telefonbokser som er fredet. De holdes kunstig i livet av Riksantikvarer. Men alle andre telefonkiosker er utryddet. Langsomt, men sikkert.

I begynnelsen så var det sikkert ingen som var bekymret over denne utviklingen. Det var ingen som slo alarm. Men det gikk jo bare en vei. Ubønnhørlig. Rett mot avgrunnen.  Og plutselig en dag kan man stå der, midt i Bergen by eller Oslo sentrum eller i Tromsø. Man kan stå der å ha et desperat behov for å telefonere, se seg om etter en automat også er det absolutt ingen ting å hente. Nada. Null og Niks. Telefonautomatene er myrdet.

Før i tida kunne man jo prøve å sette verdensrekord i antall mennesker i en telefonboks. Det er det ingen som vil forslå i dag. Ganske trist. Men slik er det.

Slik er det med mange ting. Den ene dagen er man kanskje ung og har litt draget på damer. Man går kanskje rundt og er salig fornøyd. Men så plutselig er det liksom som om mulighetene bare forsvinner, sånn litt etter litt, uten at noen griper inn, oppretter en støtteordning eller i det minste roper Alarm. På vegne av vanvittig mange: ALARM.

Har du hørt om Daniel Pauly? Det aner meg at svaret er nei. Så følg med nå. Daniel Pauly begynte på 1990-tallet og lure på en ting: Hvordan kunne det skje at The Grand Banks utenfor Canada kollapset og at 30.000 fiskere mistet jobben. Daniel utviklet Shifting Baseline Theory. Den sier at forskere målte forandring ved å ta utgangspunkt i bestanden slik den var da de startet sitt arbeid. Bestanden falt, men når en ny generasjon av forskere tok over, brukte de det nye nivået som sin "baseline" (grunnlinje). Slik så nedgangen aldri voldsom ut, hvert skritt mot katastrofen virket helt normal.

Dette har jeg tenkt litt på i julen. For hver kilo jeg legger på meg så tenker jeg at dette er jo helt normalt. Dessuten får jeg ikke lenger torsk i Oslofjorden. Det har vært null napp på det jeg kan huske. Det er også meget sørgelig at det ikke er antydning til skiføre i marka. Nesten ingen steder. Selv ikke i høyden på en søndag med blå himmel og flere minusgrader. Det jeg nå lurer på er hvor mange slike vintre på rad det vil gå, før noen, en eller annen, oppdager hva som er i ferd med å skje og roper at nå må Baard begynne å slanke seg.

When they go low, we go high

Mye er sagt i 2016. Det aller meste vil bli glemt. Men en vil vi huske. Michelle Obama: «When they go low, we go high».

Michelle Obama har en moralsk kraft som har dype røtter i det Amerika som mange av oss beundrer. Det fortsetter en linje fra Martin Luther King: «Darkness cannot drive out darkness: only light can do that. Hate cannot drive out hate: only love can do that»

Michelle Obama snakker om det å være foreldre. Å gi håp. Støtte. Oppmuntring. Tro på at noe positivt kan skapes. Hvis vi går sammen om det.

I dag tidlig satt jeg bøyd over avisene og så bilder fra terroren mot et julemarked i Berlin og raden av alle de andre blodsporene som dette året har skapt. Nødropene fra Aleppo kan nesten ikke beskrives. Sjelden har verden hatt en mer dyster inngang til julen enn i år.

Jeg prøver å finne ut hva «When they go low, we go high» skal bety for meg og de jeg er glad i. Jeg frykter 2017. Jeg frykter hatet som marsjerer i amerikanske byer, i Europa og i Midtøsten. Det verste som kan skje er at dette lammer oss. At vi blir redde for å reise, møtes og dele.

Jeg kjenner to unge, syriske flyktninger som giftet seg i helgen. Søndag var vi ute på Nesodden og hugget juletrær. Det var et stort tre og et lite. Jeg har en romslig bil. Vi dyttet trærne inn i bilen så de fylte det meste av kupeen. De syriske flyktningene og en kompis dyttet jeg innimellom grantrærne. Det er utrolig trangt. Men det går.

Bilen lukter intenst av skog på vei inn mot Oslo. Det er høy stemning og mye latter i bilen. Det er jo litt rart og skulle snakke sammen, mens man sitter klemt inne i et grantre. Men det går. Alt går.

Når vi kommer frem til Carl Berners plass er det blitt stummende mørkt. Det er mye trafikk. Jeg stoppet bilen i rundkjøringen. De to syriske nygifte hopper ut, løfter granbusken ut av bilen. Jeg kan se at de holder hverandre i hendene og bærer treet sammen bortover gaten.

Dette er ungdom som kommer fra det aller verste som vår tid har skapt. Å se de to, som giftet seg på lørdag, gå nedover gaten, med en granbusk mellom seg, er et fantastisk syn. Her starter nye liv. Med store muligheter. Dette er Norge på sitt beste: «When they go low, we go high».

Jeg tok et bilde av de to nygifte, litt tidligere på dagen. Da så de slik ut.

God jul

Drømmen om tivoli


Lyden av skrekkblandet fryd som raser av sted der inne. Synet av blinkende lys i tusen lokkende farger. Lukten av sukkerspinn og popcorn. Et eventyr er kommet til byen.

Min barndom utviklet seg meget sakte på noen småplasser som ligger slengt i utkanten av Norge, med for det meste svært dårlig vær og mangefult utviklede fritidsordninger. Det er grenser for hvor festlig det i lengden er å henge dag ut og dag inn sammen med kvisete ungdom, utenfor et gatekjøkken hvor det største å se fram til i livet er et spinkelt pappbeger hvor det ligger slengt en pølse med pomfritt.

Jeg har derfor forståelse for den gleden som kan oppstå når det plutselig en dag kommer et tivoli kjørende. Et omreisende tivoli kan være det nærmeste man kommer eksotiske gleder på en småplass i Norge. Det kan da oppstå sterke lengsler om å bli med på reisen.

Jeg nevner dette som innledning for å forstå Jonas. Jonas er en stille og forsiktig fyr. Han sitter foran Katrine som er jobbkonsulent i en arbeid og inkluderingsbedrift. "Hva slags arbeid kan jeg finne til ham da", grubler Katrine og spør: - Har du noen drømmejobb?

- Tivoli, sier Jonas. Jeg vil gjerne jobbe på tivoli.
- Hæ?
- Ja, tivoli, sier Jonas

"Går det an det da", tenker Katrine, men så tenker hun seg om en gang til, og begynner å undersøke. Tilfeldigvis finner hun et tivoli og spør om de kan tenke seg å prøve ut Jonas. Det kan tivoliet tenke seg. De sier ja med det samme.

Katrine er litt skeptisk. Jonas har en diagnose som gjør at han trenger mye struktur rundt seg. Katrine er usikker på om et tivoli er det beste for Jonas. Etter noen uker ringer hun tivoliet og spør hvordan det går.

Jonas har utrolig lyst til å stå og være den som skal trykke på den grønne knappen. Det er den knappen som får karusellen til å gå rundt, eller som setter fart på de små flyene, for de aller minste barna, de som skal litt opp i luften og kjøre noen runder rundt, før de kommer trygt ned igjen. Jonas vil gjerne være den som trykker på knappen, men det fungerer dårlig. Han får det ikke helt til.

I min fantasi kan jeg se for meg at barna er fanget der oppe i luften i de små flyene, mens Jonas har glemt seg ut og karusellen bare fortsetter å kjøre. Rundt og rundt.

Det er ikke sikkert at det var akkurat slik det var, men Jonas sliter litt med oppgavene. Det er det ikke noen tvil om.

- Betyr dette at dere helst ikke vil ha Jonas på jobb mer, spør Katrine.

- Nei, tvert i mot. Vi vil gjerne ha ham her. Alle elsker Jonas. Alle blir i godt humør av at han er med oss. Gutten er en utrolig gledesspreder. Tusen takk.

Denne petiten er også publisert i Magasinet Velferd.
 

Kjærligheten er slik

Fra det ytterste verdensrom til Stabekk kino. På en lørdag. Mine damer og herrer. Ta vel i mot: Jon Larsen!

Det er en liten, varm og frodig, kulturfestival som heter Et Årsverk. Den finner sted på Stabekk i Bærum. Hvert år. Like før jul. Nå har det gått fire timer. Jeg sitter i salen og er helt uforberedt på eventyret som venter. Jeg skal møte poesi og skjønnhet. I en historie så rar at du knapt har hørt på maken.

Vi skal noen milliarder av mil ut i verdensrommet. Til det iskalde mørket utenfor Pluto. Her starter reisen. Det er meteorer som skal ut på den lange veien til jorden. Med seg på ferden har de en hale av grus og småstein. De blir til mikrometeoritter, eller stjernestøv. Hver dag kommer det hundre tonn som sprer seg over jorden.

Metorittene er på størrelse med små sandkorn, eller mindre. Om natten ser vi sporet av dem lyse opp som stjerneskudd, men de fleste daler ubemerket ned over oss, overalt og til enhver tid. De er de aller eldste steinene som finnes, og de har reist lengre enn noe annet. De finnes på ethvert hustak, og på veiene tråkker vi i dem.

Det er bare en hake. Partiklene er så små at de er nesten umulig å finne. Dette har skapt en besettelse for Jon Larsen.

Jon Larsen er jazzmusiker, kjent fra Hot Club de Norvège. Han reiser ofte land og strand rundt for å spille gitar. Ikke noe rart med det. Men, mens de andre musikerne kanskje går og tar seg en pils etter spillejobben er Jon ute og leter. Han krabber gjerne rundt på taket. I Bergen, Trondheim eller Lofoten. Jon krabber rundt og sjekker takrenner for å finne støv som består av mindre enn 0,5 millimeter store partikler. Jon gjør noe som ingen før ham har gjort.

Å lete etter meteoritter i støvet kan virke som en helt håpløs oppgave. Det er nåla i høystakken. Det er et håp om å finne det komplett umulige. Kjærligheten er slik.

Jon lærer seg å lete i støvet. Han bruker mikroskop. De små gule partiklene er sandkorn. Helt uinteressante. De blanke kulene, som ser ut som de er laget av metall, er rester av asfalt, raspet løs av bilenes piggdekk. Noen små, fargerike pærler er rester etter fyrverkeri. Her er en evighet av partikler, et villnis som bare de aller mest tålmodige kan lære seg å takle.

Jon bruker sil og magnet. Han utvikler teknikker. Tålmodighet gjør mester. Kjærligheten er slik.

Det er som et mirakel. Jon finner ikke bare en mikrometeroritt. Han finner mange. Et spesiallaget kamera blir tatt i bruk. En forsker ved atomreaktoren på Kjeller blir en viktig alliert. Sammen tar de bilder som verden aldri før har sett. For å få meteoritten skarp, i alle detaljer, taes et høyt antall bilder som så smeltes sammen til ett. Resultatet er ørsmå kunstverk. De blåses opp og fyller det store kinolerretet på Stabekk. Det er former og farger skapt av møtet med jordas atmosfære. De små kulene er som frosset magi. Skapt av stor intensitet. Lidenskap. Og kjærlighet.


Bildene av meteorittene er tatt av Jan Braly Kihle og Jon Larsen. De er lånt fra Project Stardust, og boken som Jon nettopp har gitt ut.

 

 

Gleden av å stå tidlig opp


Foreldre som ligger og drar seg om morgenen er noe herk, mener en 4-åring fra Oslo.

Gutten sto veldig tidlig opp i dag, lenge før foreldrene våknet. Han kledde på seg og labbet av sted til barnehagen. Problemet var bare at barnehagen ikke hadde åpnet enda.

4-åringen hadde planer om å møte en kompis på veien. Dette fortalte han til en person som jobber for kommunen og som traff gutten i Sofienbergparken. Gutten var i godt humør. Godt kledd var han også.

Det som gjerne skjer under slike omstendigheter er at man ringer politiet og at disse rykker ut. Det er jo ganske bra. For på den måten får man sitte i politibil. Dessuten blir mor og far vekket på en ganske spektakulær måte.

Av dette kan man lære at det er mange måte å gi et kompliment på. Denne barnehagen kan jo bli veldig glad for komplimentet de har fått.

Også vet mor og far hva de skal nevne i konfirmasjonstalen og sikkert også i bryllupstalen og andre taler.

Lykke til med livet som kommer.

 

Når blir du ubehagelig eller farlig?

"Kjære bror. Du valgte en annen vei enn meg. Nå er du død".

Det er en kar jeg kjenner som har lagt ut denne meldingen på Facebook. Broren hans døde på grunn av rusmisbruk. Mannen har lagt ut et barnebilde av broren sin. Det viser en ganske glad gutt i brun boblejakke. Han har et litt spørrende blikk og glatt hår. Bolleklipp.

Jeg blir tankefull av å se på bildet av gutten som nå er borte. Dette kunne vært meg. Jeg vet at han er på min alder og at vi kommer fra samme by. Den boblejakken ligner på den jeg gikk med på 70-tallet. Sveisen er den samme, den også.

Vi var begge helt og komplett uskyldige. I starten.

Hvis man lurer på hvorfor livet blir slik det blir kan man søke på nettet. Den først setningen jeg finner er denne: "Det foreligger ikke noe pålitelig tall over antall rusmisbrukere i Norge". Når jeg søker litt til finner jeg et anslag på ca 60.000 alkoholikere (1999), 10.000 - 14.000 sprøytemisbrukere (2000) og at det satt 4.103 fanger i norske fengsler i starten av 2014. 95 prosent av dem er som meg, er menn, og 7 av 10 er norsk statsborger, i følge SSB.

Nylig var jeg i Drammen Teater og så stykket "Fire begravelser og et bryllup".  Det er Morten Joachim som har laget en teaterforestilling om sitt eget liv og som han nå viser over hele Norge på turne med Riksteateret.

- Hvorfor ble mora mi så innmari avhengig av heroin? For meg har det vært et veldig viktig spørsmål. Hadde jeg ikke forstått det, ville jeg heller ikke ha forstått hva det var jeg var lei meg for, sier Morten Joachim. Han har mistet det meste av sin familie på grunn av rusmisbruk.

På et tidspunkt i forstillingen blir inntrykkene for sterke for meg og jeg føler meg uvel. Det er i begravelsen til Morten Joachims halvbror. Når kista senkes ned krabber mor på alle fire opp midtgangen i kapellet og hun skriker til sin døde sønn: "Ikke gå fra meg. Ikke gå fra meg".

Snart er det jul og høysesong for fyll. Jeg er ingen moralist. Jeg gleder meg til både øl og dram på julaften og i romjulsdagene. Men jeg vet at det er mange i Norge som kommer til å slite. Det er aldri gøy med fulle voksne. Ikke for barn. Ikke for tenåringer. Ikke for oss andre voksne heller.

Vet du hvor mye du kan drikke før det blir ubehagelig eller farlig? Blir dette en ødelagt jul? Jeg syns at det er viktig å spørre.

hits