De beste historiene gjennom tidene


Til glede for nye lesere. Her er mine 25 mest leste petiter gjennom tidene.

25 - Overvekt på fly - genial løsning - lest av 12.968

24 - Ufo landet på Rykkinn - lest av 12.974

23 - Mann vær stolt av puppene dine - lest av 13.015

22 - Ord som hater menn - lest av 13.073

21 - Unge har aldri vært så late som nå - lest av 13.181

20 - Skal horer bli forbudt? - lest av 13.751

19 - Siv Jensens hemmelige tegn - lest av 13.765

18 - Å bli griserik og berømt - lest av 14.212

17 -Viagra-flyplassen - lest av 14.703

16 - Hvorfor ting går til helvete i Norge - lest av 14.790

15 - Jeg frykter drittsekkene der ute - lest av 16.394

14 - Det siste ubesvarte spørsmålet på jorda - lest av 17.374

13 - Norges verste flyplass - lest av 18.480

12 - Nakne politikere setter rekord - lest av 18.602

11 - Å ligge med 3000 damer - lest av 19.003

10 - Ikke noe annet land i verden har dette - lest av 22.149

09 - Å få et helt gatekjøkken i hue - lest av 22.338

08 - Han limte et A-4 ark fast i frontruta med superlim - lest av 24.693

07 - Da dronning Sonja røkte med stive fingre - lest av 25.958

06 - De fleste norske kvinner er sexy og kler seg som de vil - lest av 25.997

05 - Da døden kom til gards - lest av 28.533

04 - Dumpet et tonn grisemøkk i oppkjørselen - lest av 38.599

03 - Han fikk som fortjent. Han fikk barn. - Lest av 60.612

02 - Å skamme seg i butikken - lest av 63.761

01 - Da samboerskap var straffbart i Norge - lest av 74.281

Det siste ubesvarte spørsmålet på jorda


I riktig gamle dager var det utrolig mange hvite flekker på verdenskartet. Alle som ville kunne jo bare legge i vei og komme til steder hvor intet menneske noen gang hadde satt sin fot. I våre dager er det mye vanskeligere å bli en ekte oppdager.

"The Last Place on Earth" heter en TV-serie om kappløpet mot Sydpolen mellom Robert F. Scott og Roald Amundsen. Dette var karer som la i vei på farefull ferd. De la i vei uten å ane hva de var på vei til. Hva som ventet rundt neste sving. Døden eller triumf? Ikke godt å vite.

I dag vet vel de fleste hvor alt ligger. Dette sitter jeg og en god kollega Jo Eirik og snakker om, mens vi spiser lunsj. Jo Eirik er en bereist kar fra Sunnmøre. Han har vært på en rekke rare steder. Over hele kloden. Både her. Og der. Jeg spør nå hva han skal gjøre i sommer og får til svar at mannen har tenkt å reise til Sør Afrika.

Jeg kommer nå til å tenke på noe rart. Jeg gjør ofte det. Jeg lurer på alt mulig.

- Hvor kommer du hvis du begynner å fly rett sørover fra Sør Afrika og krysser Sydpolen. Hva er da det første fast land du møter, spør jeg.

Jo Eirik begynner nå straks å gruble. Han tar dessuten frem mobilen og søker. Det viser seg nå, litt overraskende, at ingen har googlet akkurat dette spørsmålet før. Dette kan være et av de siste ubesvarte spørsmål på jorda.

Jo Eirik forslår nå at om du flyr over polpunktet og skal opp igjen på den andre siden, nordover, så kommer du til Sør Amerika. Da ler jeg høyt. Du Jo Eirik, sier jeg, når du flyr sydover så har du Sør Amerika på høyre hånd, hvordan kan det da dukke mirakuløst opp igjen på den andre siden av jorda, sier jeg. Jo Eirik lager nå noen rare bevegelser med hendene for å illustrer at kartet krummer seg. Jeg blir ikke klokere av det.

Nå henter Jo Eirik frem et verdenskart på mobilen. Han har en teori om at det kanskje kan være Norge som er det første man kommer til. Problemet med verdenskartet er at det er rektangulært. Det er vanskelig å forstå hva som ligger nedenfor kanten, hvis du skjønner. Mens vi sitter slik og diskuterer kommer en informasjonsdirektør forbi som heter Finn L. Han foreslår Russland. Etter ham kommer bedriftslege Erik DH. Han nevner Australia og New Zealand. Til sist kommer Johannes S. som er advokat og jobber i en forening som er eksperter på transport. Han foreslår straks Nord Amerika.

Det å fly rett frem over Sydpolen og bare fortsette videre sørover, eller blir det nordover, er liksom ikke så lett å forestille seg. Vi spør den ene etter den andre, men ingen finner svaret. Johannes prøver nå en app som heter Google Earth. Han bruker tommelen til å snurre på hele jordkloden. Mens han gjør dette så innvender Johannes at det sikkert ikke er noen som har fløyet akkurat den ruta jeg foreslår siden det ikke vil være mulig å fylle drivstoff underveis. Det er derfor ikke så lett. Johannes blir dessuten ikke noe klokere av å snurre rundt med jordkloden med tommelen. Det viser seg at han meget lett kommer ut av kurs med Google Earth.

Jeg lover nå Jo Eirik en premie hvis han kan løse nøtta. Han må dessuten sende meg en SMS eller epost med en gang han har funnet svaret. Jo Eirik legger nå i vei som en sann oppdagelsesreisende. På vei mot The Last Place on Earth.

En time senere får jeg et pling på datamaskinen min. Jeg får følgende epost:

"Takk for god lunsj. Det måtte to sunnmøringer til å løse dette her.  Vi kommer til at svaret er det vel anerkjente Tubuai".

"Som vi alle vet er Tubuai ei øy og en kommune i øygruppen Australøyene i Fransk Polynesia i Stillehavet. Øya har et flateinnhold på 45 km², og ligger 640 km sør for Tahiti. Tubuai kommune hadde i 2012 et folketall på 2 173, fordelt på flere landsbyer, hvorav den største er Mataura. Tubuai ble annektert av Frankrike i 1881. I filmen Mytteriet på Bounty er Tubai framstilt som ei kannibaløy".

Dette skriver Jo Eirik. Han legger ved et bilde av sin egen finger som peker på kartet. Dette er en sann oppdagelse:

Catch and Release i Belgia

Boy on a Waterslide
Licensed from: robeo / yayimages.com

Det har seg slik at noen faktisk må påta seg oppgaven med å være helt sjef. På Brussel-kontoret. I denne historien er det Sigbjørn. Vi må advare mot en særdeles pinlig slutt.

Da de spurte Sigbjørn om han ville bli sjef for Brussel-kontoret sa han ja med det samme. Han tok med seg ungene og kona og flyttet fra Oslo til Belgia. Det gikk ganske fint. I starten.

Det er lørdag formiddag. I Brussel. Det kan tenkes at det regner. Det kan tenkes at det er surt og kaldt ute. Det er med andre ord en ypperlig dag å dra i svømmehallen. Sigbjørn ber familien pakke badetøy. Og så legger de av sted, slik en norsk familie gjerne gjør, med hver sin pose, håndklær, svømmebriller og badebukser.

Her er det nødvendig å opplyse om at badebukser kan være så mangt, fra det aller strammeste til det meste slaskete som henger og slenger. Det siste er gjerne en godt brukt badshorst. Ikke et vondt ord om slike badeshorts. Det er helt topp på Ingierstrand eller Frognerbadet eller Hvalstrand eller hvor det skal være i Norge. I Belgia, derimot, er det strengt forbudt å bruke badeshorts i svømmehallen.

Det oppdager Sigbjørn i det øyeblikket han står i luken og skal kjøpe billetter. Han oppdager dessuten at det er påbudt med badehetter. For alle typer hår og hoder. Derfor må Sigbjørn kjøpe badebukser og hetter til hele familien. Det er en lite utsalg i svømmehallen. Men utvalget er dårlig. Ja, rett og slett elendig, hvis man skal være ærlig. Dette stopper ikke Sigbjørn. Han kjøper rosa badehetter og trange badebukser til hele familien.

Inne i svømmehallen oppdager Sigbjørns yngste barn at han vil prøve vannsklia. Det er en lang rutsjebane som starter på en plattform og går i et rør som slynger seg i store svinger nedover og ender i bassenget. Det hele ser litt skummet ut så sønnen ber Sigbjørn om han kan stå der nede å ta i mot.

- Jeg vinker når jeg er klar til å sette utfor. Vil du stå å ta i mot når jeg kommer ut av hullet, spør sønnen.

Det vil Sigbjørn. Han stiller seg opp, med sin rosa badehette og sin trange badebukse. Sigbjørn er klar til å ta i mot. Han er det. Nå vinker sønnen og setter av sted. Sigbjørn strekker frem armene. Klar til å ta i mot. Han kan høre og vagt se at noe er på vei ned gjennom røret. Han kaster seg frem og fanger det som kommer. Og plutselig står Sigbjørn der. Med en sprellende belgier i armene.

Det ble en rask Catch and Release.

Så det suser i kollektivfeltet



Au pair (fransk «på lik fot») er en ordning der en ung person, ofte fra Filippinene, bor et års tid hos en familie i Norge i den hensikt å lære litt om norsk kultur. Vertsfamilien gir gjerne kost, losji og kanskje lommepenger, og krever som regel en hel del hjelp til barnepass, husarbeid og slikt.

Nå er det slett ikke lett å ha reist helt fra den andre siden av jorden og ha et sterkt ønske om å lære seg norsk kultur. Norsk kultur er jo ikke bare brunost, taco på fredag og lutefisk før jul. Det er også hardt arbeid. Og sikkert mye annet. Et problem er at det lett kan bli lite kvalitetstid i løpet av hverdagen for au pairer. Mange har åpenbart ønsket seg en hel del voksenkontakt som de ikke får. De vil ha kontakt, gjerne med mor og far, i familien som de bor hos.

For å bidra til dette innførte myndighetene i fjor et såkalt krav om samkjøring i elbiler. Kravet er at elbiler må ha to eller flere reisende ombord for å få bruke kollektivfeltet i rushtiden om morgenen (07-09) og ettermiddagen (14-18) på hverdager.

Au pairer har glede av de nye kravene til samkjøring på E18. Dette er veien ut og inn av Oslo, gjennom Asker og Bærum. Nå vet ikke jeg om du pleier og kjøre mye på akkurat denne veien, men det er faktisk utrolig mye kø på strekningen. Det er jo litt rart. Det må innrømmes. For kraftige forbedringer er blitt lovet. Kontinuerlig har man lovet dette. I over 50 år.

En trøst er nå at au pairene er fornøyde. De får lykkelig sitte på med far eller mor, gjerne helt fra Asker og inn til Oslo sentrum, tidlig om morgenen. Det går så det suser i kollektivfeltet, men det er likevel litt kvalitetstid å hente underveis, før man er fremme i Oslo sentrum og aupairen kan ta bussen tilbake til Asker, der nye oppgaver venter.

Slik kommer man seg frem her i verden. Man gjør jo det.

(Bildet er tatt av Statens Vegvesen)

Jeg ville bryte opp alle bankboksene

"Livet, sa ho bestemor, livet, jenta mi, er nok ikkje berre orgasme. Det skal knullast òg".**

Hva er verdien av å arbeide? Hvor skal du hen? Lettvint og fort, eller møysommelig og grundig. Legger du sten på sten slik at det til slutt blir et livsverk? Hva gjorde du med kjærligheten da den var på det tristeste, i den traurige hverdagen, da ingen så deg eller brydde seg, og det virket som det eneste du burde gjøre var å gi opp. Det hele.

Hva gjorde du med livet før du fikk det? I de lange årene hvor intet annet fantes enn drømmer. Da det var lekser, kviser, tørt hår, sure sokker og for tidlig sædavgang. Da ingenting så ut til å ville starte. Noen gang. Hva gjorde du da? Drømte du om raske penger? Kunne det være svaret?

Det er lett å bli bank-røver. Jeg var 20 år. Jeg kjørte rundt i en liten, hvit golf om natten. Jeg kjørte Bærum rundt. I 1982. Jeg skulle passe på kjøpesentre, banker og eneboliger. Store verdier. Jeg kom til noe som den gang het Bergen Bank. I Sandvika. Jeg låste meg inn og gikk runden gjennom bankens lokaler. Det var ganske sent. Det var fredag kveld. Det mest dramatiske som vanligvis ville kunne skje var at de som jobbet i banken hadde glemt å slå av kaffetrakteren. Det kan bli brann av sikt. Men denne fredagen, i 1982,  var det verre. Mye verre. Hvelvdøren sto på vidt gap. Det var bare å forsyne seg. Og ingen alarm var satt på.

Husker du Benny Bankboks, eller Jan Petter Askevold som han egentlig heter? Unggutten brøt i 1978 opp 150 bankbokser i Kreditkassens filial i Rosenkrantz gate i Oslo og stjal 1,25 millioner kroner (forsiktig anslag). Han la 50.000 kroner i tykke konvolutter og sendte i overraskende gaver til vennene sine. Han puttet konvoluttene posten, også rømte Askevold. Han dro til Sør-Amerika for å leve i sus. Og sikkert litt dus.

Fire år senere sto jeg sto jeg i en lignende situasjon i Sandvika. Bankbokser er relativt enkle å bryte opp. Alt du trenger er et brekkjern, en solid hammer og god tid. Jeg hadde hele helgen på meg.

Jeg sto der nede i hvelvet og så på alle bankboksene. Jeg så på boksene og tenkte at disse er fulle av svarte penger. Det er store verdier som folk har gjemt unna. Ingen vet hvor mye penger det dreier seg om. Ingen vet hvor mye. Det er jo hele poenget. Svart er svart. Det er jo derfor folk hadde penger i bankbokser. Det er jo det. La oss nå si at jeg stjeler to eller tre millioner kroner. Nei, jeg er beskjeden. Jeg tar bare to millioner kroner, som sikkert ville vært 20 millioner i dag.

Etterpå øser jeg alle pengene opp i to søppelsekker. Den ene sekken graver jeg ned på et hemmelig sted i Vestmarka, inne ved Sandungen. Den andre kjører jeg til Asker og Bærum Politikammer med. Jeg kjører rett dit. På morgenkvisten. Når fredagen er blitt til grytidlig lørdag morgen og jeg vil stå der som en åpenbart angrende synder. Jeg vil stå der og være bare 20 år. Jeg vil stå der og tilstå alt.  Vel, i alle fall nesten alt.

Jeg ville bare si at jeg ble fristet. Jeg ble fristet. Over evne. Og kanskje ville jeg få en riktig god advokat og sikkert en svært mild dom. Kanskje bare noen måneder i fengsel. Og så ville jeg være ute i igjen. En fri mann. Med en hemmelig million, nedgravd. En hel million som ingen viste om. Inne ved Sandungen.

Nå, i våre dager, går jeg ofte tur ved Sandungen. Sommer som vinter. Jeg går på ski. Jeg plukker sopp. Jeg sanker blåbær. Jeg fisker. Jeg har sagt det før. Det er i Vestmarka mitt hjerte ligger.

Slik ville det aldri ha blitt om jeg hadde gravd ned en million. I 1982. Og blitt fattig. Resten av livet.

PS.
Jeg fikk denne flotte ørreten på torsdag. Der inne hvor jeg er rikest.


** Sitatet er fra diktet "Ho bestemor sin livsvisdom" av "Ella Utøy", "Dikt for gutta", Kagge forlag. 2011.

Da samboerskap var straffbart i Norge

Couple having sex in bed
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Alle snakker om den nye oljen. Hele tiden. På tv, i aviser, på internett, i stortingssalen, ute på arbeidsplasser og i skolen. Over alt. Alle virker enige om at det handler om fremtiden og hva vi skal leve av, men derfra blir alt vanskeligere. Hva er egentlig den nye oljen? Paradise Hotel?

Jeg må innrømme at det nærmeste jeg kommer en forståelse av Paradise Hotel er den rå latteren når døtrene mine ser serien sammen med 160.000 andre på TV3. Men jeg ser jo at det er mange som lever av eller som elsker å følge med på "Sex og Fyll" på TV og nett.  Noen av deltagerne har dessuten levd av å feste etter at de var ferdig med serien, i følge VG. Å betale en fyr fra Paradise Hotel for å komme på ditt party. Det er jo et helt utrolig fristende tilbud. Jeg lurer på hvor mange som slår til på slikt.

Det er når jeg tenker slike tanker som dette at jeg føler meg gammel. Jeg ble 55 år på onsdag. Det høres kanskje ikke så mye ut. Men hvis man sammenligner sex og samliv før og nå blir jeg utrolig gammel. De ti første årene av mitt liv var det for eksempel straffbart i Norge å være samboer. Dersom du ble tatt på fersken i å leve sammen uten å være gift var straffen bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Loven som forbød å leve sammen uten å være gift ble opphevet i 1972. Teller man opp alle par i Norge har andelen samboere økt fra 20 prosent på 80-tallet til mellom 25 - 30 prosent i 2015, ifølge Statististisk Sentralbyrå.

Det er en ganske heftig reise fra 1972 til Paradise Hotel. Noen vil si at utviklingen har gått fort. Jeg vet ikke det. I 1988 leide jeg en hybel i Arendal fordi jeg skulle jobbe som sommervikar i Agderposten. Da hybelvertinnen oppdaget at min kjæreste hadde vært på såkalt "uanmeldt overnattingsbesøk" ble jeg sagt opp på dagen. Å miste hybelen var leit. Jeg gikk derfor til redaktøren i avisen og søkte råd. Han anbefalte meg å opplyse om at vi var "forlovet". Jeg gjorde som redaktøren sa. Det førte til at jeg fikk bo videre på "prøve", for hybelvertinnen ville vise "barmhjertighet" med en stakkar som meg, som hun sa.

Før var familien arbeidsfellesskap. Nå er familien arena for selvrealisering og søken etter lykke. Den nye oljen er kvinner. Den nye oljen er deres frihet. Halve norsk økonomi lå brakk før kvinner begynte å ta utdanning og finne seg jobber. Mulighetene ligger i mange yrker. Men mange har valgt omsorg. Med eldrebølgen vil omsorg være den nye oljen. Andelen nordmenn over 67 år vil mer enn dobles frem mot 2060, fra 0,6 millioner til 1,5 millioner.

I 2060 er deltagerne på dagens Paradise Hotel i ferd med å bli pensjonister. Det vil trolig oppstå en sterk kommersiell interesse for å dekkes deres behov. På sykehjemmet. Og andre steder. I årets nyttårstale gjorde Erna Solberg det til et stort eksempel på innovasjon og økt livskvalitet at et sykehjem på Gjøvik hadde flyttet middagen fra klokka to til fire. Det spørs om tiltak som dette er nok til å gjøre folka fra Paradise Hotel happy.

- De får elske meg for den jeg er



Denne historien handler om en venn av meg som sikkert har lyst til å væra anonym, så la oss kalle ham Pål, siden det er det han heter.

Pål er blitt gift rett inn i en familie av kakespisere. Er det ikke sjokoladekake så er det suksessterte. Er det ikke bløtkake så er det noe annet. Man møtes i ett sett, ustanselig og ustoppelig. Man reiser på besøk. Til kake.

Nå har det seg slik i Norge at det er mange ting som er tabu. Du tror kanskje at du kan si og mene hva du vil i dette landet. Du tror kanskje at ytringsfriheten beskytter deg. At du har full frihet. Så feil kan man ta.

Kaken er kanskje blitt bakt med både kjærlighet, krem og sukker. Den er et symbol på det aller, aller helligste i Norge. Kosen. Familielykken. Slike ting.

Da kan man ikke plutselig komme ut av skapet en dag, og sånn helt uten videre si at man rett og slett IKKE LIKER KAKE. Det kan man bare ikke. Folk er blitt utstøtt av mindre.

Pål bærer dessuten med seg noe annet som er uhyre vanskelig i Norge. Han liker ikke kaffe. Han kan dessuten ikke fordra multebær, særlig ikke i krem og krumkaker på julaften, selv om svigermor har plukket bærene helt selv. De japansk kamikaze -pilotene under krigen hadde et enklere liv enn Pål. Han har sittet der. År ut og år inn og spist kake. Han har gjort det uten noen begeistring. Uten innlevelse. Uten glede. Men nå er han blitt 60 år. Nå har han mannet seg opp og bestemt seg. Han vil si nei.

Pål forteller meg om dette. Jeg foreslår straks at han kan finne på en god unnskyldning. Kan du ikke bare si at du slanker deg eller er blitt tilhenger av en religion som forbyr søtsaker, sier jeg.

- Eller du kan føle seg litt uvel. Det er ikke kaken. Det er ikke det. Du er bare litt syk. Det kan du vel si?
- Jeg må si noe som er troverdig. Jeg elsker søtsaker. Det vet jo alle, sier Pål.
- Hvor mange is spiste du på 17. mai?
- Fire, fem. Det kan ha vært seks.
- Jeg forstår, 17. mai er for deg en helt alminnelig dag. Når det kommer til iskrem.
- Ja. Men jeg bekymrer meg for alle kaloriene. Og da mener jeg prinsipielt at hvis jeg først skal dytte i meg en hel haug med kalorier så bør det være de kaloriene som jeg liker aller best.
- Og det er definitivt ikke kake. Hva er det da?
- Monolitt.
- Du mener sjokoladen Monolitt, som Freia lager. (For den som ikke kjenner Monolitt bør man opplyse om at det dreier seg om en såkalt "mørk og myk fristelse med gelé, trøffel og marsipan").
- Ja, det fins ingen ting som er bedre. På denne jord. Jeg har derfor bestemt meg for å ta med fire plater Monolitt neste gang vi skal på familiebesøk. Når de andre kaster seg over kakene, så vil jeg heller nyte medbragt.
- Familien har bakt for å glede deg og så sier du nei. Da blir de vel fornærmet?
- Jeg har bestemt meg for en ting. De får elske meg for den jeg er.

PS
Vi kommer selvsagt med en fyldig rapport om hvordan dette utvikler seg. Stay tuned.

Derfor sitter ikke mange på første rad

Det sitter mange personer i salen. I dag tidlig. Politikere. Prominente gjester. Fra alle kanter av landet. Da går jeg på et høyt smell.

J
eg sitter helt foran i salen. Jeg sitter slik fordi jeg vil ta bilder av alle som er på scenen. Det er praktisk å være helt foran. Ulempen er at alle ser hva jeg driver med. Jeg er dessuten nesten to meter lang. Det er mye kropp for pengene. For å si det sånn. Jeg blitser. Jeg tar bilder. Snart her. Snart der. Alle ser hva jeg driver med. Det er ikke til å unngå.

Før vi går videre i denne historien er det nærliggende å snakke litt om såkalt Naturlig Beskjedenhet (NB!)". De Naturlig Beskjedne ville sikkert ikke meldt seg på mange konferanser. Og de ville i alle fall ikke satt jeg på første rad og gjort så mye av seg. Det er ofte slik i Norge. Ingen kamp om plassene. På første rad. De Naturlig Beskjedne er alle andre steder enn på første rad.

På den annen side har man slike som meg. Naturlig Beskjedenhet er ikke noe jeg driver med. For å si det rett ut. Jeg kommer fra Finnmark. Jeg kunne sikkert også ha kommet fra Bergen. Det er ikke noe å være flau over. Det er bare å stå på. Mener nå jeg.

Jeg holder som sagt på med en hel del ivrig fotografering. I flere timer. Det er jo jobben min dette, så folk er tålmodige med meg. Håper jeg i alle fall.

Mellom hver fotorunde setter jeg meg på en svart stol. Den ser ut som en slik stol som danske Arne Jacobsen (1902-71) kunne ha designet. Stolen er svart og slank i livet. Den ser ut som ikonstolen syvern. Du får slengt en slik stol etter deg hvis du blar opp. Et par tusen kroner.

Jeg sitter forsiktig på stolen. Det er ingen antydning til vipping eller ureglementert omgang med stol. Overhodet ikke. Jeg sitter bare der og lener meg svakt bakover. Da plutselig kommer et høyt smell.

Stolryggen brekker tvers av. Jeg faller bakover og ligger et øyeblikk og svømmer på gulvet. Det blir brått musestille i rommet. Foredragsholderen stopper å snakke. Alle i salen ser på meg. Jeg kaver litt rundt på gulvet. Jeg ser forbløffet på stolen som jeg nettopp har myrdet. Den ligger der i to deler. Løpet er kjørt for den stolen der. Det er ingen tvil om det.

Du har sikkert vært på mange seminarer og konferanser. Det ene foredraget etter det andre. En skog av fakta. En fjellkjede av opplysninger. Et hav av ord. Det er ikke godt å vite hva du tar med deg hjem. Hva du husker. Hva som for alltid vil bli lagret i din og alle andres hukommelse. Det er ikke godt å si. Med mindre det ble servert med et smell. Av en fyr på første rad.

Jeg elsker den sinte blå

Jeg elsker den sinte blå. Smaken av denne osten tar rennafart og treffer meg. Med stor kraft. Kompromissløst. Uansett hvor leit livet måtte være. Den sinte blå gjør susen. Den reiser kjerringa. Og mannen.

Når sant skal sies så er det flest hverdager i Norge. Ofte ganske grå. Når kulda legger skiføre til langt ut i mai. Når det er mye kjeft å få. Og ingen vet hva en mann trenger. Av varme og forståelse. Det er da en hverdagslig Castello Blå kommer inn. Den kommer inn og gjør en stor forskjell. På knekkebrødet som starter dagen. Med et smil.

Man begynner ikke plutselig en dag å elske muggost. Livet er ikke slik. Det du skal elske, det må du starte med tidlig. Sportsfiske. Kantareller i Vestmarka. Godt øl. Dine beste venner. Det er gleder som ikke kommer av seg selv. Du må gjøre deg fortjent til slike gleder. Du må slite. Holde ut, også endelig er øyeblikket der som du kan sette tennene i. Og så må du vite at muggostene ikke er for alle. Muggostene har sin egen menighet. Sjefen sjøl er Roquefort som er eldre en Jesus og som etter fransk lov må vokse opp i en hule i Frankrike. Fra andre deler av Europa kommer mestere som Stilton og Gorgonzola. Noe av det morsomste er Kraftkar, fra Tingvollost i Torjulvågen på Nordmøre, kåret til verdens beste ost, slik at et bittelite land som Norge kan juble høyt, for det gjør vi alltid om det er håndballspiller som tar gull eller Askeladden som står der og målbinder prinsessen og halve kongeriket. Med sjarm skal vi vinne verden. Det er det vi skal.

Sist helg var jeg i Danmark, det korteste du kan dra og likevel føle at du har reist langt. Jeg tok ferge fra Larvik til Hirtshals, Superspeed. Tre timer og tre kvarter. Hva gjør man på en overfart som denne? Det mest nærliggende er å spise. I tre timer og tre kvarter. Foran i skipet har de buffet. Det er der jeg sitter. I tre timer og tre kvarter. Etter to timer og en lang pause, kommer jeg til å tenke på at det ikke er helt unaturlig å ta en tredje dessert. Jeg nekter meg ingen ting. Jeg gjør ikke det. Jeg går målbevisst mot ostebordet.

Ostebordet på fergen mellom Larvik til Hirtshals, Superspeed, er veien til Europa og Verden. Det er veien fra et lite, forfrosset og ganske smålig land, herjet av mange hundre prosent toll. På ost. Det er et land hvor det slett ikke er uvanlig å stå der i matbutikken med et latterlig lite stykke og tenke at skal jeg virkelig betale hundre kroner. For noe så lite.

Ostebordet på fergen mellom Larvik til Hirtshals praktiserer "spis så mye du vil". Det er det jeg gjør. Og jeg vil mye. Jeg vil alt som kan legges på en kjeks. Jeg legger til syltetøy. Frukt. Og honning. Jeg tar en bit om gangen. Jeg har mange timer. Jeg legger smaken som en reise fra den forsiktige til den sinteste blå. Slik kommer jeg til Danmark, ganske lykkelig.

På veien hjem til Norge kjøpte jeg en St. Clemens, Bornholms Danablu i butikken. Det er en smuldreost. Av beste sort. I går var det fredag, ukas udiskutabelt viktigste dag. En slik dag bør feires. Jeg feiret den med St. Clemens, Bornholms Danablu. Feiringen så slik ut:

- Denne pølsen er kald


Følelsen av å ha makt er utrolig deilig. Denne følelsen kan fylle deg, løfte deg og sette deg på en trone. Å ha makt er helt suverent, bra. Da er du konge.  For eksempel når du skal kjøpe en pølse. På Gardermoen.

Jeg er på vei til Trondheim. Det er en travel alminnelig mandag ettermiddag på Oslo lufthavn. Her er tusenvis av mennesker. De prøver alle å overleve. De prøver å klare seg. Men det er lagt hindringer i veien. Noen har kamuflert flyplassen. De forsøker å få den til å se ut som et kjøpesenter. Et kjøpesenter med landingstillatelse. Det står biler og noen ganger båter utstilt som man kan kjøpe. Eller man kan kjøpe seg en ny dress eller kjole. Eller en radio. Eller en pølse.

Selv skal jeg kjøpe en pose Fisherman's Friend, blå, sukkerfri. Det har å gjøre med at jeg er alminnelig nevrotisk. Jeg må ha noe å sutte på. Særlig på fly. Derfor står jeg i kø med en pose Fisherman's Friend i den ene hånden og et betalingskort i den andre. Damen foran meg i køen skal kjøpe en pølse. Hun trenger sårt til en opptur. Det kan jeg se. Både på kroppsspråket. Og på annet vis. Det er noe langt fremskredent aggressivt over dette mennesket. Jeg værer fare. Jeg tar et skritt tilbake. "Houston, we have a problem". "On Gardermoen Airport".

Damen bestiller en pølse i brød og når den kommer i neven tar hun raskt tak i den. Hun kaster seg frem med en kjapp bevegelse og spruter på med ketchup og sennep. Deretter tar hun en rask bit av pølsen før hun skriker. Høyt.

Nå er det sikkert noen som vil påstå at jeg overdriver.  Jeg har fått en del kritikk for det. Jeg innrømmer at jeg noen ganger overdriver. Men ikke nå. Denne damene SKRIKER. Hun har kjøpt pølse. Hun er kunde. Hun har makt. Hun sitter på tronen. Hun skal derfra komme igjen og dømme levende og døde.

- Denne pølsen er kald, skriker damen. Hun veiver med pølsen. Med en dramatisk bevegelse. Slik at vi alle skal skjønne alvoret. Folk rundt, som står og hører på, blir helt stille.

Nå skulle man kanskje tro at en så aggressiv reaksjon ville vippe damen i kiosken av pinnen. At hun rett og slett ville bli helt fortvilet over beskyldningen om en kald pølse og legge seg flat. Med en gang. Kanskje tilby en ny pølse, eller litt oppvarming av den første. Hva vet jeg?

Isteden tar damen i kiosken frem et meget overraskende termometer som hun stikker inn i den såkalte kalde pølsen og forkynner høyt den har en kjernetemperatur på 80 grader og at kravet er 70 grader og at det rett og slett ikke er noen grunn. Til å klage.

Det oppstår nå antydning til applaus. På Gardermoen.

En pølsekjøper, som ikke lenger har makt, er et ynkelig syn. Damen tok pølsen og løp. Noen ganger er det beste bare å løpe. Løpe og bli borte. I mengden.

hits