Makten i en god historie


Det er fest. Lørdag kveld. Oslo sentrum. Over hundre gjester. To unge lovende har felles 50-årsdag, eller hundre år, som de blir til sammen. Jeg kjenner ikke mange på festen. Vi skåler i glade, og det må jeg innrømme, strie strømmer. Slik kommer jeg i snakk med en pen dame jeg aldri har truffet før.

- Er det du som for noen uker siden blogget om en mann som strikket seg til Finland, en dag det var snøstorm og nesten ingen kom med fly fra Stockholm til Helsinki, bare han og noen få andre heldige?
- Ja, du tenker på advokat Thor G. (En venn av meg).
- Det var en helt fantastisk historie. Jeg leste den flere ganger. Er den sann?
- Alt jeg skriver er sant.
- Men det er jo utrolig at han kom seg med flyet på den måten?
- Det er mer makt i de klirrende strikkepinner, enn i mye annet.
- Mer enn i de foldede hender?
- Ja, det kan godt være.
- Har du fått mange reaksjoner på den strikkehistorien?
- Jeg har fått to.  Du er den tredje.
- Bare to. Det var ikke mange.
- Nei, men begge var fra kvinner som ville gifte seg med Thor G.
- Har du fortalt ham om tilbudene?
- Ja, jeg gjorde det med en gang. Tvert.
- Hva svarte han?
- Jeg tror Thor G. likte det. Hvorfor spør du?
- Ikke for noe. Kan du hilse Thor G. fra meg.
- Det skal jeg gjøre.
- Ha en fortsatt fin kveld.
- Likeså.

Petiten "Reddet av strikketøyet" kan du lese her.

Reddende engel på nakne ben i isvannet


- Det var jo helt surrealistisk! For en start på dagen! Jeg er fortsatt ikke helt trygg på at det ikke var skjult kamera, sier Hege (bildet).

Vi skal til Nordre Aker i Oslo i dag tidlig. Våren smelter byen. Det renner i glade, strie strømmer. I undergangen ved T-banen er det en liten flom.

- Undergangen vi skulle forsere for å komme opp til plattformen på T-banestasjonen, var fullstendig oversvømt. Jeg og nabo Brit ble stoppet av alt vannet, forteller Hege.

Det kommer en jevn strøm av mennesker som oppdager at veien er sperret av vann. De snur og går en annen vei.

- Flere snudde, gikk for å ta buss eller hva vet jeg. Andre tok fart og løp over med vann til langt opp på leggen. Hege og Brit blir begge stående. De nøler. Neste avgang på T-banen er bare noen minutter unna. Hva gjør vi?

Plutselig kommer en reddende engel. Det er en mann ingen av jentene kjenner eller har sett før.  Mannen tar resolutt av seg sko og sokker. På bare føtter bærer han først Brit elegant over. Så løper han tilbake og løftet opp Hege og bærer også henne trygt over. Så løper han tilbake igjen og henter skoene sine, gjennom isvannet nok en gang. Han får på seg skoa, med klissvåte føtter og kommer seg på t-banen. Alle tre rekker T-banen.

Kan man få en bedre start på dagen?

Kjærligheten er utrydningstruet

Mange gode opplevelser er utrydningstruet. Skiturer i Vestmarka. Melodi Grand Prix. Fiskegrateng. True Love.

Det er en fryktelig vinter i år. Ingen tvil om det. Vanligvis går jeg 30 skiturer. I år er det blitt tre. Eller var det fem? Jeg vet ikke helt. Jeg vil helst ikke telle mine nederlag. Men jeg tror vi må se det i øynene nå. Det går mot den siste skituren. I Vestmarka.

Det er mitt hjerte dette. Vestmarka. Jeg sykler. Fisker. Bader. Plukker sopp og bringebær. Og jeg elsker skiturene som gir livet mening og retning, som gjør meg til den jeg er. Det har vært slik siden jeg flyttet hit som ung gutt. Det er friheten selv. Å gå så langt jeg vil. Så langt følelsen rekker og gjerne lenger. Å gå. I søndagssol. Eller i måneskinn. Mellom Grønland og Mikkelsbonn. Med Blå Ekstra.

Varme, våte vintre. I all evighet? Tanken er ikke til å holde ut. Alle kan ikke ha hytte på Sjusjøen. Alle kan ikke det. Og dessuten kan det tenkes at Sjusjøen ligger for lavt. Om noen år.

En annen følelse som er truet er fellesskap. Dette er noe man drev mye med før i tida.  Felleskap kom i mange rare former. Noe av det rareste var Melodi Grand Prix på TV og Totto Osvold og Egil Monn-Iversen som hadde bestemt hvem som kunne delta. Vi kledde oss pent og benket oss på lørdagskvelden. Mor serverte stekt kylling. Søstra mi tok opp musikken med kassettspiller. Hun satt musestille foran TV-en. Hysj! Kari tar opp.

I dag er det ingen som tar opp musikken. Ingen vil finne på være enige om at Melodi Grand Prix er noe vi alle skal glede oss til eller være sammen om. Hver nordmann sin skjerm, fanget i det blå lyset, i de tusen barnerom, i hver oppvekst, i hver en krok. Hver alderdom. For seg. Det er ikke til å holde ut. Det siste jeg kommer til å se før jeg dør. Er Facebook.

Nesten ingen gjør det nå, men min bestemor gjorde det. Min mor også. De laget fiskegrateng. Minst en gang i uka. Den lune varmen fra hverdagen. Barndommens mat. Fisk, løk og makaroni. Margarin, melk og egg. Muskat. Griljermel. Luktene som fylte kjøkkenet. Smeltet smør som vi helte over. I rikelige mengder. Og alt vi delte. I tiden. Vi hadde mye av.

Det første møtet er uslåelig. Den første kjærligheten. True Love. Forelskelsen som traff deg i et blaff. Kanskje var du på reise, i litt av et eventyr, og følte nærheten. I et blaff. Et streif. Kanskje bare en sommernatt. Kanskje aldri igjen. Kanskje håper du ennå. Kanskje det. De fleste lever alene i Norge. Mer enn halvparten gjør det. Kjærligheten er utrydningstruet. For de fleste.

MEN

Ennå er det tid. Til fantastiske skiturer. Til fellesskap. Til god mat. Til en klem. Neste gang. Du tar sjansen.


Dette bildet er fra det høyeste punktet, mellom Grønland og Mikkelsbonn.

Verdens beste frokost


- Noen må jo være best.
- Hva mener du med best?
- Jeg mener best i verden. Ja, så god, at hvis du var på vei fra Oslo til et eller annet sted, så ville du stoppe akkurat her. Stoppe av en eneste grunn.
- Og det er?
- Å spise frokost.
- Du tuller nå?
- Nope.

Vi skal til Svolvær, et fiskevær i Lofoten, der fjellene står sylskarpe i været og gir himmelen fingeren, mens holmene slår ring og danner et slags borgervern, det som i hundrevis av år har stått mot uværet og døden, og laget en trygg havn hvor tusener av fiskere kunne ligge i båt etter båt, side om side til de dekket hele havnen, og du kunne gå tørrskodd fra den ene siden til den andre.

Det damene da ville gjøre var å steke vafler. Store, solide, fantastiske stabler med deilige vafler. Varsomt la de vaflene i gule spann med hank og lokk. Så krysset de havnen. Damene. De gikk fra båt til båt og solgte vafler, til slitne karer, til menn med øyne som blunket vekk en tåre, til menn som var langt hjemmefra, som trengte til omsorg og som akkurat nå fikk en glede i nevene, nystekt og fortsatt varm, som nok smakte så godt og inderlig at det satte seg i hukommelsen og varte. Livet ut.

Uansett hvordan dagen ender, bør den i alle fall starte godt. Kanskje til og med på den aller, aller beste måten. Jeg mener, det kan jo skje, at du bor på et så bra hotell at det har en frokost som er kåret til landets beste, slik jeg gjorde fra onsdag til torsdag. I Svolvær.

Jeg må innrømme at det første jeg begjærlig går i møte i frokostsalen er en dame som står og steker vafler, og dessuten pannekaker i ulike former, for noen liker dem tynne og andre vil ha tykke, og de bør selvsagt komme i ulike størrelser, for slik kan jeg velge de ørsmå med syltetøy og rømme som er ustoppelig utroskap mot alle verdens slankekurer. Det samme kan sies om de mengder av bacon som sprøstekt strekker seg og slår krøll mot utvalget av omeletter og alle de andre herlige varianter. Av egg.

Litt senere finner jeg gravet fisk. Kveite, laks, ørret og sei. Gravet sei med sennepssaus. Det har jeg aldri smakt før. Jeg er også grådig innom en liten, stekt bekkerøye som jeg legger på skiva med hakket vårløk og rømme, selvsagt rømme, også her. For ikke å snakke om den røkte torskerogna som jeg hele livet har presset ut av en ynkelig tube merket Mills , men som her ligger i overdådige mengder, dandert i rognposen, og kan øses opp på skiva med skje, og som kommer i en smak, vil jeg si, med stor troverdighet, siden frokostbordet har utsikt til verdens største gyteplass. For skrei.

I denne frokostsalen sto det dessuten en dame og skar de beste skinker og jeg traff en mann som satte frem yogurt med friske bær og noe smulder med honning og strøssel, som lå godt til en dobbel espresso, og det må jeg tilstå, en friskpresset appelsinjuce, som jeg gikk flere ganger for å oppleve. Men jeg satte noen grenser. Jeg smakte ikke på ostene. Ei heller noe av det nyrørte. Syltetøy. 

En frokost kan sjelden vare lenge. I alle fall ikke på hverdager. Slik er det med frokoster. De er små hektisk øyeblikk, parenteser i livet, som regel er de det. Ganske grå.

Desto sterkere ble fargene, torsdag  morgen. Da jeg måtte rive meg løs og skulle gå, da gikk jeg bort og tok de som jobbet der i handa. Jeg fant ikke på noe bedre. Og jeg kom ikke på noe annet å si enn dette. Tusen takk.

Slik kommer du langt i Norge

Jeg sitter på et SAS-fly på vei til Bodø når flyvertinnen bøyer seg frem og lurer på om jeg vil ha mer kaffe.

- Ja, takk. Den er veldig god.
- Så bra at du liker den.
- Kaffen på fly har tatt seg opp, sier jeg
- Men før i tida fikk du skikkelig kopp. Nå er det papp-kopp.
- Det skiter jeg i hvis serveringen er personlig.
- Det var veldig hyggelig sagt.
- Service er krevende.
- Ja.
- Hvor lenge har du jobbet som flyvertinne?
- 27 år.
- Wow. Hvordan har jobben forandret seg?
- Jeg tjener nå 25 prosent mindre enn før og yter mye mer. Det er harde økter.
- Men du trives?
- Ja. Det er veldig mange flotte passasjerer.
- Da SAS begynte å fly til New York etter krigen kostet en flybillett en hel årslønn. Flyvertinnene var som filmstjerner. Jeg kjenner en flyvertinne som på 1960-tallet ble invitert på fest med John F. Kennedy og fikk møte både han og Jacqueline Kennedy. Å være flyvertinne fra Norge var helt fantastisk.
- Det er fortsatt ganske bra.
- Du syns det?
- Ja, når man kan prate som vi gjør nå.

Om dette kan man si mange ting. Det viktigste er at du kan komme veldig langt i Norge. Hvis du er glad i kaffe.

Dracula jakter på deg på Majorstua

Vampyren Dracula rusler rundt på Majorstua i Oslo og tilbyr sine tjenester. Det oppdaget jeg i går.

Jeg fikk en SMS fra en skjønnhetssalong. Jeg kan få en full Dracula-behandling for bare 2.500 kroner.

Den brutale vampyrgreven Dracula fra Transilvania ble først berømt i 1897 da han startet sin jakt på blod i Londons gater. Nå tilbyr vampyren åpenbart sine tjenester i Oslo. Siden jeg aldri før har fått en full Dracula-behandling så søkte jeg litt på nettet. Jeg fant ut at "Hollywoods stjerner benytter denne metoden for å beholde ungdommens glans. Hollywood-kjendiser som Angelina Jolie og Kim Kardashian er store tilhengere av denne behandlingen!" Leser jegI

I SMSen, som jeg fikk, blir det opplyst at ordinær pris er 3.800. Nå 2.500 kroner. Når jeg er ferdig hos Dracula kan jeg få noe annet som jeg heller ikke vet hva er. Det  kalles MonaLisa Tough og skal være veldig intimt. Ord. pris 5000 kr, nå 2500 kroner.

Det opplyses på nettet at Dracula-behandlingen også brukes innenfor ortopedi, tannkirurgi og idrettsmedisin i tillegg til det estetiske. Behandlingen benyttes vanligvis på ansikt/hals, men kan også benyttes på andre deler av kroppen. Ideelt i forbindelse med arr, sår og strekkmerker.

Metoden kan også stimulere til benvekst og forebygge hårtap, står det.

Dette høres jo helt utrolig ut: Er du kortvokst. Kjør på med Dracula og du får lange ben.

For å få til dette må du riktignok være positiv til sentrifugering. Man kommer til å tappe ut av deg en mindre mengde blod. Dette blodet skal så sentrifugeres. Blodets egne vekst -/stamceller blir på denne måten konsentrert og høstet ut. Deretter injiseres dette inn i de aktuelle områdene man ønsker å behandle.

Utrolig hva man får for bare 2.500 kroner i våre dager. Jeg vet ikke om det fins billigere løsninger, gjør det selv sett som du kan kjøpe på nettet. Vær din egen vampyr hjemme på badet. Eller hvor du har lyst. Kos deg om kvelden. Eller kanskje man kan få til Home partys der vi injiserer hverandre i en fei (vampyrene møtes for felles tapping, sprut og glede).

Det er som man forstår uante muligheter.  Blodig alvor!

Alternativt kan du brygge deg en Bloody Mary og definitivt gjøre noe helt annet

De mest sexy jobbene

carpenter with hammer
                  
Tusen svenske kvinner er nylig spurt om hvilke jobber de syns det er mest sexy at menn har.

Denne nyheten fikk betydelig oppmerksomhet takket være P4 i går. Undersøkelsen er uført av motesiden Modette. Informasjonssjefer er dessverre ikke på lista som ser slik ut:

7. Vekter/dørvakt
6. Akademiker
5. Soldat
4. Lege
3. Politi
2. Brannmann
1. Snekker

Her er jeg blitt fristet til å forta litt såkalt utrolig lettvint forskning, også kalt et søk på Google. Slik finner jeg en undersøkelse fra 2015 utført av datingsiden Møteplassen der 2937 norske single er spurt om hva de syns er sexy. Kvinnene kåret snekker og politi som de mest sexy yrkene. Brannmann kommer som en sterk nummer to. Nesten ingen vil ha lærere. Guttene vil ha sykepleiere (41 prosent) tett fulgt av flyvertinner. Nesten ingen menn vil ha brannkonstabel (2 prosent).

Trenden bekreftes av en undersøkelse utført av TV2 i 2008. Også her kom sykepleier på topp. På direkte spørsmål kom "Programleder i God kveld Norge" på en hederlig 4 plass, foran politi.

Ikke noe yrke tiltrekker damene mer enn musiker i et band. Fotballspillere er ut, melder hegnar.no i 2013.
Finansfolk (18 prosent) er mest utro, melder side3.no. De fleste foretrekker å være utro på Plaza hotell i Oslo. Se petiten "Utro Anyone?"

Hvis menn skal ha en sexy hobby bør de velge matlaging, viser en annen undersøkelse. Ikke et ord om renhold i hjemmet. Hva var det jeg sa.

For øvrig er det nå alt for dårlig søkning til yrkesfag i videregående skole.  Søknadsfristen nærmer seg. Send det videre. 

Skikkelig Bad Breakup

Det er søndag ettermiddag. Det har vært en lang og lykkelig vinterferie. Plutselig slår katastrofen ned. I sosiale medier.

Mor kommer inn i stuen. Der sitter Linda i sofaen og ser veldig lei seg ut. Linda er 13 år. Hun er i en alder hvor man ganske ofte risikerer å sitte med hjerte i hendene. Det er sterke følelser. Både her. Og der.

- Er du bare litt sliten eller er du lei deg, spør mor.
- Jeg er lei meg.
- Hvorfor det?
- Oda gjennomgår nå en Skikkelig Bad Breakup.
- Det var trist.
- Det er helt grusomt.
- Ja.

Her må man skynde seg å fortelle at Oda er 13 år hun også. Linda og Oda er nære venninner. I gode og onde dager.

Nå oppstår en lang diskusjon. Linda mener at det er viktig at hun øyeblikkelig stiller opp for Oda. En Skikkelig Bad Breakup krever sitt. Alle som har gjennomlevd en Skikkelig Bad Breakup vet det.

- Jeg må dra rett til Oda og bli hos henne i natt, sier Linda.
- Jeg syns ikke det er noe lurt. Da blir dere bare liggende og prate hele natten og i morgen er det skole, sier mor.

Her er det nærliggende å skyte inn at mødre kan være ganske hensynsløse noen ganger. De skal liksom redusere kjærlighet til noe praktisk. Det er ikke til å tro. Men Linda gir seg ikke. Hun står på sitt. Hun vil støtte Oda. NÅ.

Mor innser alvoret. I krig og kjærlighet er det en ting som er viktig. Forhandlinger. Mor og datter blir enige om at en Skikkelig Bad Breakup krever to timer. Det er et slags minimum. Men det får går. Mor kjører Linda og alle følelsene til Oda. To timer senere blir Linda hentet og kjørt i seng.

I dag er det mandag. Vinterferien er over. Hverdagen er hard. Knallhard.

Badeengler

Det går an å leie et badekar. På en jernbanestasjon. I Paris. Det er noe av det flotteste jeg noen gang har gjort.

Paulus skriver i sitt brev til korinterne at kroppen er den hellige ånds tempel. Den hellige ånd krever mye. Du må kunne det grunnleggende. Hold kroppen ren.

På jernbanestasjonen Gare de L'Est i Paris var det fantastisk å sitte med europakartet brettet ut over knærne. Jeg satt slik og skulle velge. Jeg var 18 eller 19 år. Jeg hadde interrail-billett og kunne reise så langt drømmene og sommeren rakk. Akropolis eller Forum Romanum? Ja, takk, begge deler. Men først et bad.

Ved trappen ned til badene sitter en godt voksen dame med svette i pannen. Hun røyker tykke gauloises sigaretter fra en blå pakke, drikker kaffe med melk fra en stripete termos og spør om jeg skal ha en halv eller en hel time i karbad. Et rent håndkle følger med. Og såpe. Støv og skitt har satt seg etter mange døgn på reise. Nå får jeg min egen badehybel. Det er et tempel av rene, hvite fliser og varmt vann som fosser ut av en gullkran. En hel time i karbad. Utrolig bra.

Jeg drikker vin rett fra flasken. Den ene slurken etter den andre. Jeg ligger i badekaret og kjenner denne følelsen av vektløshet og lykke som varmt vann skaper. Jeg har halvåpne øyne. Utsikten rekker helt ned til tærne. Jeg kan se at jeg vifter sakte med tærne der nede. Litt skal jeg jo ha å drive med. I en sommer som såvidt har begynt.

Jeg er over halvveis i livet nå. Jeg vet jo det. Avstanden til slutten er kortere enn til begynnelsen. Det er de som teller sine dager. Hvor mange bøker har jeg igjen å lese. Hvor mange bad?

Jeg har en god kompis som alltid bader. Når vi har veidet fjellet på tvers og er kommet frem. Da bader han. Uansett hvor kaldt det er i vannet. De ti, femten første årene satt jeg bare å så på. Jeg er en pyse. Fjellvann ser iskalde ut. Fjellvann er nesten alltid kalde. Det er ingen tvil om det.

Plutselig kom vendepunktet. Vi hadde gått ned fra Børgefjell til Namsvatnet. Tunge sekker. Lang dags ferd. Vi var dønn slitne. Og svette. Vi lempet av oss sekkene. Det var krystallklart vann. Sandbunn. Jeg svømte naken ned til bunnen, lå der og tenkte at så uendelig fantastisk er denne følelsen at jeg aldri vil komme opp igjen. Kanskje med unntak av at jeg må puste litt. Av og til.

I det livet jeg nå har går jeg i svømmehallen på Rykkinn nesten hver dag. Uansett hvordan dagen har vært blir jeg like lykkelig hver gang jeg kjenner strålen fra dusjen, varmen fra badstua og de tusen meter jeg legger bak meg i bassenget.

Det er godt å være en engel. Vi kommer i mange rare former. Takk for det.

Olav Njaastad tok dette bildet i sommer.

Filmer isfjell-katastrofe


Det er vanskelig å la være å tenke på katastrofefilmen "The Day After Tomorrow" når du ser videoen over hvordan en gigantiske isbre på Sydpolen er i ferd med å sprekke i to.

Utviklingen er filmet av British Antarctic Survey og prosjektet MIDAS. Kalvingen vil skape et av historiens største isfjell. Isfjellet vil bli et av de ti største som noen gang er registrert.

Forskerne overvåker sprekken som raskt utvikler seg i isebreen Larsen C. Sprekken er 175 km lang. Blir den 20 km lengere vil et isfjell på størrelsen med et kvart Wales brekke løs og drive ut i Weddelhavet, melder BBC.

De klimatiske konsekvensene av hendelser som dette kan betegnes som skremmende.

Reaksjonene verden over er forutsigbare. Donald Trump signerer en presidentordre om at slike hendelser ikke kan finne sted. Politikere står i kø for å tilby alternative fakta. Og sånn går no dagan.

hits