Der røyk øyet, nesten


Jeg står i hagen. Det er en ganske fredelig lørdag ettermiddag. Ingen tegn til fare noe sted. Plutselig skjer ulykken. Jeg er bare noen centimeter fra å miste det høyre øyet.

Helse, miljø og sikkerhet (HMS) er lovpålagt i det meste av næringslivet, men i familien er det mer frivillig å ha en HMS-ansvarlig. For å være ærlig så er det ikke så ofte at det er mannfolk som påtar seg dette vervet i familien. Selv mener jeg at skippertak og innfallsmetoden løser det meste. Særlig når det kommer til slike ting som husarbeid og vedlikehold. Hvis jeg ser en oppgave som ligger der og venter, kan jeg kaste meg over den. Jeg feier da oppgaven raskt under teppet, slik at den ikke blir så lett å få øye på. Jeg gjør dette så ofte jeg kan. Det er viktig å være systematisk. Det mener nå jeg.

Spontanitet er også fint. Jeg liker å løse oppgaver spontant. Jeg er på mitt aller beste når jeg kan påta meg ansvar for oppgaver som er "Fort Gjort" (FG) og Ikke Alt For Anstrengende Ting (IAFAT). Jeg speider alltid etter litt FG og IAFAT. Det kan komme godt med å ha noen slike i bakhånd hvis det for eksempel dukker opp nye krevende krav innen husarbeid og vedlikehold, på Høvik, der jeg bor.

Lørdag kveld står jeg ute i hagen og oppdaget plutselig en utmerket IAFAT og FG sak. Det er et av de nye skuddene i bringebærbusken som har begynt å henge med hodet. Bringebærbusker er slik. De henger ofte med hodet. De trenger å bli støttet opp. De trenger et eget tiltak. Som jeg kan stå for. Jeg tar den første og beste pinnen jeg kan finne, kjører den ned i jorden og legger full kroppstyngde bak. Jeg vil presse pinnen dypt ned i jorda.

Pinnen er råtten. Den brekker med et kort smell. Jeg snubler og faller tungt fremover. Pinnen treffer meg bare noen centimeter fra øyet. Smerte og angst. Jeg er bare noen centimeter fra å miste det høyre øyet. Jeg begynner nesten å grine, så redd blir jeg. "Men det gikk jo bra", sier jeg skjelvende til meg selv, mens jeg går ustøtt inn i huset for å fortelle familien om det menneskelige drama som nettopp har utspilt seg der ute i hagen.

Samtlige i familien sitter og nistirrer på mobilene sine når jeg kommer inn for å fortelle om min angst for å bli alvorlig skadet. Noen av dem løfter et øyelokk. Jeg blir anbefalt å smøre på en salve. Livet må gå videre.

Jeg får nå lyst til å gjøre et stort poeng av at jeg aldri før har vært så nær ved å bli blind. At dette er et helt enestående tilfelle. Noe ekstraordinært. Noe helt unikt. Som har skjedd MEG.

I dag, mandag, slår jeg på Facebook som har for vane å minne meg på bilder som er lagt ut for lenge siden. I dag er det et bilde av meg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Vi er begge vokst opp i Vardø og bildet viser oss i en bursdag i andre halvdel av 1960-årene. Jeg zoomer nå inn på meg selv. Rett under det ene øyet ser det ut som jeg har en skade. Nesten som nå. Var ikke det rart?

Her er bildet av meg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (til venstre).

Å glemme bunnproppen i villmarka


Jeg er ute i villmarka sammen med noen kompiser. Vi sitter i en meget liten båt. Vi er ute på en diger sjø. Det er bølger og greier. Plutselig oppdager vi at det blir mistenkelig mye vann i båten. Vannet liksom bare fortsetter å fosse inn.

Dette skjedde sist uke. Jeg var sammen med mine fiskekompiser i Børgefjell i Nordland. Vi har nemlig påtatt oss det tunge ansvar det er å skaffe mat til familien. I en hel uke. Det dreier seg om ørret. Vi skal fange fisken med stang, snøre og krok. Det høres jo lett ut. Men det er det slett ikke. For hør bare.

Først må man kjøre over hundre mil. Så må man bære tunge sekker i vill natur, frem til et for eksempel litt hemmelig fiskevann. Og der må man sjøsette båten og det ene med det andre. Båten har man leid av en gårdbruker. Han sender med oss nøkler til hengelås og det ene med det andre. Det er et knippe med nøkler. Olav drar i gang motoren. Vi kjører friskt av sted.

Problemet med livet er at det ikke følger med noen bruksanvisning. Midt ute på vannet oppdager min venn Olav en liten hvit plastdings som henger på nøkkelknippet. Denne dingsen oppdager han samtidig som vannet fosser inn. Kan det være en sammenheng?

Det kan det. Vi får nå en mistanke om hva plastdingsen skal brukes til. Vi søker nødhavn. Vi setter plastdingsen inn i hullet sitt. Vi gjør det helt uten å nøle. Å prøve seg frem her i livet gjør slike ting som kunnskap og forberedelser helt unødvendig. Etter dette har vi ingen problemer. I alle fall ikke den dagen.

Plutselig oppdager min venn Pål at den høyre støvelen er lekk. Vannet kommer liksom langsomt og ondsinnet og trenger seg inn. Det gjør livet i villmarken til noe helt annet enn trygt, godt og fint. Det er slike prøvelser en mann bare må takle, tenker Pål der han drar av seg støvlene og setter dem i gangen på hytta som vi har leid. Det er et par støvler av merket Tretorn. Like etterpå oppdager vi at min venn HC har helt identiske støvler. Når man neste dag skal ut på store ekspedisjoner i villmarken for å skaffe mat til sultne unger og koner, vil en av karene langsomt bli våt. På høyre fot. Men man vet ikke på forhånd hvem så får svi. Livet er jo et slags lotto. Det er jo det.

HC bruker nå mye tid på å granske slike ting som mikroskopiske forskjeller i slitasjemønstre på støvelhæler. Kan det tenkes at de to karene har slitt hælene forskjellig? Kan alderen ha satt ulike spor i støvlene? Det tar bare et døgn så har HC funnet ut av mysteriet og han drar fornøyd av sted, men helt trygg kan han jo ikke være. Nå er det jo slik at man burde forberede seg på at slike ting kan skje. Man burde sikkert på forhånd ha lært sine mikroskopiske forskjeller i slitasjemønstre på støvelhæler å kjenne. Kanskje ville livet da ha blitt bedre. Kanskje det.

Livet ville sikkert også på forunderlig vis ha blitt litt bedre hvis min venn Kjetil hadde husket å ta med en teltstang og bunnen til lavoen slik at man ikke behøvde å bygge en slags varde av stein for å holde lavoen oppe. (Man kunne ikke lage en provisorisk stang av trær for det fantes ingen trær på fjellet) Livet ville sikkert også på forunderlig vis ha blitt bedre med en lavobunn slik at noen mygg kunne blitt snytt for en serie festmåltid. Flere netter på rad.

Vi kunne sikkert også ha spart noen timer med leting etter hverandre i nasjonalparken på grunn av for dårlig avtalt møtested. Vi kunne sikkert også droppet å punktere bilen på vei hjem og sluppet å ringe NAF veihjelp.  Og det ene med det andre.

Men eventyrlig fint var det jo. Vi var lykkelige det meste av tiden. Vi var lykkelige nesten hele uka. Se bare på den filmen Olav har laget og som du kan se her. Husk lyd slik at du hører skrikene mine.

Grillet ulv ved svenskegrensen

Grilling marinated meat
Licensed from: Digifoodstock / yayimages.com


Senterpartiet fosser fram over hele landet. I Sogn og Fjordane får de 33,5 prosent av stemmene, skriver avisen Nationen i dag.

At mer enn 1 av 3 velgere vil stemme på Senterpartiet er imponerende. Partiet kan sikkert få 50 prosent av stemmene og danne Regjering alene, hvis de bare satser litt mer. Å sette opp en mur langs svenskegrensen og tvinge svenskene til å betale for denne kan være en klar valgkampsak. Muren kan ha innebygde grillelementer som slår seg på automatisk i møte med ulv eller importerte landbruksprodukter. "Grillet ulv ved grensen", kan bli et bra slagord.

Det er nærliggende å anta at ulv smaker som hundekjøtt. Er man interessert i dette vil et raskt søk på nettet gjøre at man finner Geir Helgesen, direktør for Nordisk institutt for Asiastudier i København.  Han har vært i flere land i Asia og sett hundekjøttindustrien på nært hold. Til avisen VG utaler Helgesen:
"Jeg har selv relativt nylig fått servert hundekjøtt to ganger. Det er egentlig veldig bra kjøtt, velsmakende, godt og magert". Han sier også at hundekjøttet gjerne blir servert i en suppe med mye grønnsaker, skåret i tynne, tynne skiver. "Det er veldig mørt og magert og ikke så krydret, så hvis nordmenn fikk det servert ville de nok si at det var fantastisk bra". Sitat slutt. Mer her.

Kom igjen Senterpartiet. Vi er klare for ulve-suppe! Eller lettsprengt ulv. En smak helt på grensen. Make Norway Wolf Free Again.

Nå blir nok kona kåt

Samlivsekspert Solveig E. Vennesland ble for noen år siden berømt for å ha uttalt til avisen Agderposten at "Menn som måker snø får mer sex".

Denne uttalelsen skapte alminnelig begeistring i Nettavisen og en rekke andre aviser, og ble delt utrolig mange ganger i sosiale medier. Solveig E. Vennesland kunne jo sagt flere ting. Hun kunne sagt: "Hvis du løper ut og måker vekk all snøen, skal jeg ta tiden på deg".  Eller hun kunne sagt at for meg er støvsugeren og vaskebøtta nesten som ulike varianter av sexleketøy. Ja, altså, ikke i bokstavelig forstand, da, men mer som et slags sentralstimulerende tiltak. (Dette må ikke forveksles med sentralstøvsuger, som er noe helt annet).

Når mannen hører slikt, vil han straks sprette opp og begynne å jobbe seg svett, gjerne i bar overkropp, slik at svetten fremhever musklene. Husarbeidet kan gå unna i en fei. Det kan skje sommer som vinter, når fruen i huset for eksempel har fått lyst til å sove litt frempå. Hun vil da kunne få lyst til å rope mannen tilbake til køya etter endt dyst og be ham gjør seg klar for belønningen. Det kan tenkes at det kommer til å skje. Det kan jo det.

Her det naturlig å minne om myten om håndverkere. Slike er gjerne muskuløse, veltrente og ustoppelig attraktive. Seksuelt. Noe annet er såkalte vanlige nordmenn. Skal vi være ærlige er det vel mer snakk om forholdsvis utrent materie i såkalte vanlige nordmenn. Kroppene er gjerne et sett med tilfeldige deler som henger og slenger, det meste av tiden, relativt ubrukte. Både her. Og der. Såkalte vanlige nordmenn kan også tenkes å ha dårlig rygg, stor risiko for hjerteinfarkt og betydelig manglende innsikt i egne begrensinger. Å friste en slik kar med sex kan med andre ord lett få alvorlige  konsekvenser.

En tidlig morgenstund kan en typisk nordmann, fylt av sexlengsler, kanskje ha karret seg ut av sengen og begynte med tungt husarbeid som han tror at kvinnen vil like. Han kan da ganske fort ha gått på en smell. Derfor ligger han med prolaps i ryggen, og vrir seg i smerte og er helt ute av stand til å røre seg. Kanskje ligger han som en liten ubrukelig og bortgjemt haug i et hjørne av huset, kanskje nede i kjelleren eller noe. Da tenker han sikkert: "Nå blir nok kona kåt". Han tenker nok det.
(til glede for nye lesere)
Mine 25 mest leste petiter

 

Mens vi venter på tsunami i Lysefjorden

Hele Preikestolen kan falle i havet og skape en tsunami i Lysefjorden, melder de fleste medier over hele landet i dag.

Preikestolen ble til for 10.000 år siden. Allerede i 1030 ble det oppdaget en sprekk. Det har siden vært nær null utvikling i sprekken. I mellomkrigstiden gjennomførte Stavanger Turistforening målinger, uten at det ble oppdaget avvik. De siste 20 årene har vært helt uten endring, men nå har sprekken plutselig blitt 2-3 millimeter større, i følge forsandordfører Ole Tom Guse. Han har helt og holdent på egen hånd brukt sin private tommestokk for å måle endringene, i følge Aftenposten. Dette har fått media til å koke. Over hele landet.

Når aviser og andre medier skal vise hvor dramatisk dette er så har de en utfordring. 2-3 millimeter er jo ikke så veldig mye. Når jeg skal måle med tommestokk så hender det at jeg slurver med en millimeter eller to. Så ærlig må jeg få lov til å være.  2-3 millimeter er nesten ikke til å få øye på. Det er veldig lite. Det vil jeg bare si.

Hvis man skal sette fokus på et problem som bare er et par millimeter stort er det nærliggende å bruke en veldig stor, rød ring eller en diger pil, slik at vi med en gang skal skjønne alvoret i situasjonen. Her vil jeg særlig fremheve NRK som på sin nettside har valgt en gigantisk pil for å vise hvor sprekken er. Se bildet av pilen.

Det neste som trolig nå vil skje er at den ene politikeren etter den andre blir flydd med helikopter fra sentrale strøk til distriktsnorge for vise at de tar Preikstolen og valgkampen på alvor. Dessuten vil TV-sendinger av Preikestolen minutt for minutt være en åpenbar mulighet. Og slik går no dagan i Norge. Ha en fortsatt fin sommer.

Å bli blind på grunn av høyt trykk i hodet

Sign of public toilets WC
Licensed from: Ronyzmbow / yayimages.com

- Ved store anstrengelser kan det gå en sikring inne i hjernen. Du blir blind. I løpet av sekunder.

Det er kar jeg kjenner som heter Johan M. som forteller. Han hadde lest det der om å bli blind på nettet. Like etterpå skulle Johan M. en rask tur på toalettet på jobben. Han hadde dårlig tid. Et viktig møte ventet.

- Fordi det hastet slik, så trykket jeg på alt det jeg hadde. Jeg trykket så jeg ble ganske rød i hodet. Plutselig ble det stup mørkt inne i hodet mitt. Jeg fikk helt panikk. Jeg trodde jeg var blitt blind. Det var en helt jævlig følelse. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, sier Johan M.

- Hva gjorde du da?

- Jeg famlet meg frem til døra og fikk åpnet den. Da oppdaget jeg at det bare var lyset som hadde gått i bygningen. Det var en utrolig lettelse. Du vil ikke tro det.

- Du fikk nærmest livet i gave. Midt i arbeidstiden. På en vanlig onsdag. Gratulerer.
 

Mine 20 mest leste petiter finner du her

Vi som tar til takke med lite

Matmarked i Antibes på en lørdag. Her er Verdens største hvitløk og dessuten noen utrolige tomater og sku du ha sett parmesanen, en ost stor og svær som et fjell av smak, der den troner ved de sinte pølsene og krydder i eksotiske hauger, og dessuten vakre oliven som fyller munnen med vann på veien ned til det søte, der det var vanskelig å velge, men jeg stoppet ved rips. Jeg gjorde det, for de blinket og lokket i solen og var ikke til å komme forbi, og slik gikk jeg fra det ene fantastiske til det neste og tenkte på den ynkelige og dyre grønsaksavdelingen på Kiwi på Høvik, eller hvor som helst i Norge, hvor vi står og tar til takke. Med urimelig lite.







 

Store gutter smiler til slutt


Har du sett filmen «Store gutter gråter ikke» fra 1995? Dokumentaren handler om åtte gutter i alderen 20 til 30 år som soner lange fengselsstraffer på Ullersmo for vold, vinning og rusrelatert kriminalitet.

 

Jeg har fått denne historien fra Follo Futura i Ås utenfor Oslo som er en arbeid og inkluderingsbedrift i NHO Service. Jeg har sjelden hørt det bedre. En av de vi følger i filmen er Arvid. Han er flink til å ordlegge seg og gjøre seg forstått, men har dårlig vurderingsevne . Hele sitt voksne liv har Arvid vært gjenganger i fengsel. 

 

Hvordan gikk det med Arvid i årene etter at filmen ble laget? Drømmen er fast jobb. For å komme dit må Arvid gjennom tiltaket "Avklaring" hos en tiltaksarrangør for NAV. Dette er starten på reisen til uavhengighet. Arvid sitter bredskuldret og selvsikker på et trangt møterom. Armene på genseren er brettet opp. Begge underarmene er preget med tatoveringer.

 

Arvid nærmer seg 50 år. Han har fått smaken på frihet og et nytt liv. Viktig drivkraft er en datter på seks år som han ønsker delt omsorg for. Arvid har også en datter til, som nå er ung voksen og som over mange år ikke fikk oppleve sin far som den rollemodellen han ønsket å være. I barndommen var far ut og inn av fengsler. Han ble en perifer skikkelse for henne.  Arvid vil ikke at hans yngste datter skal oppleve det samme. Han vil at jentungen skal vokse opp med en god rollemodell og far. Jobb og stabilitet er en forutsetning for å få delt omsorgsrett. 

 

I flere av periodene når Arvid er fri, mellom «russprekker» og kriminalitet, har han jobbet sammen med forebyggende enhet i politiet, som ekstern foredragsholder ovenfor ungdom og i skolen. Han får debatterfaring med daværende justisminister som de innsattes representant i en TV-sending fra fengselet om soningsforholdene i Norge. Arvid opplever at dette er meningsfullt, men det er også en stadig påminnelse om egne feiltak i ungdomsårene og om det livet han har levd. Arvid ønsket seg noe annet nå, for å komme seg vekk. Noe praktisk. Han er nevenyttig og fysisk sterk, men har ikke formalkompetansen og han manglet en tillitsvekkende CV som er god nok til å konkurrere i dagens åpne arbeidsmarked.

 

Arvid er proaktiv og motivert i tiltaket. Etter hvert blir det laget en hospiteringsavtale med et firma som driver med pyroteknikk og sceneshow. De har behov for en lagermedarbeider som de kan forme og utvikle i takt med firmaets vekst.

 

Før oppstart i hospitering er det avgjørende å være helt åpen om bakgrunnen til Arvid ovenfor arbeidsgiver. Arvid blir møtt med forståelse, men lite sympati. Han ønsker heller ikke det. Han blir stilt ovenfor ordinære krav. Etter oppfordring om det, startet han med behandling av sin psykiske helse. I hospiteringen er Arvid stabil, tilstede og møter de krav og forventninger som kommer. Tre måneder med hospitering går raskt. Han utviklet seg i jobben og det blir lagt til rette for arbeidstider slik at han får anledning til å passe sin datter annenhver uke. Den andre uken jobbet han ukurante tidspunkt etter arbeidsgivers behov. Han har jevnlige samtaler med veileder. Han er fleksibel og lite kravstor.

 

Etter endt hospitering får Arvid fast, fulltidskontrakt hos bedriften. Det blir laget en løsning med lønnstilskudd fra NAV. Lønnstilskuddet gjør at bedriften kunne bistå med flere kostbare sertifikater på tyngre kjøretøy og tilføre nødvendig kursing slik at Arvid på sikt kan ta pyroteknikk kurs og dermed jobbe med oppsett av fyrverkeri .

 

Arvid får ny samboer. Forholdet er stabilt. Forholdet til begge døtrene utvikler seg fint. Traumer og skyldfølelsen fra det gamle livet er falmet og nesten borte. Ny omgangskrets. For første gang er livskvaliteten ganske bra. Når han nå snakker om sitt liv er det med stolthet i stemmen.

Dine hvite flekker på kartet

Love
Licensed from: frisbee78 / yayimages.com

Det var en tid da mitt kart var fylt av hvite flekker. Det var alle de steder og følelser jeg ennå ikke hadde smakt, men lengtet etter, sulten på å komme i gang med den reisen som skulle bli mitt liv.

Det var en tid da kartet var uendelig stort, fylt av muligheter, fra storslagne fjell til den minste sten, den lille hvite, rund som en perle, som jeg kunne ta med hjem for å huske at jeg elsket deg. Der og da.

Det var en tid da kartet ble større og større, og alt vi kom til var nye stier, nye kryss hvor vi kunne stå og lure på hva denne dagen ville bringe.

Den tiden er nå.

Stor fisk på rare steder

I serien "Baard fisker på rare steder" skal vi til Griniveien i Bærum.

Når jeg foreslår å fiske ved den sterkt trafikkerte Griniveien er det fort gjort å komme med innvendinger. Det er for eksempel ikke noe særlig vann å se. Hvis man ser helt bort i fra Lysakerelven. For dit skal vi slett ikke.

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å fortelle at jeg lagrer alle gode fiskeopplevelser fra unge år. Jeg har dessuten en regel som sier at ingen bekk eller dam er for liten. Det skal ikke store pytten til før jeg begynner å speide etter fisk. Det skyldes særlig en heftig hendelse under motorveien på Nesbru i Asker i 1999. For deg som kanskje bare har kjørt PÅ motorveien, men aldri har vært UNDER den, må jeg få rette oppmerksomheten mot Neselva.

I følge Wikipedia renner Neselva i ganske rolige, såkalt meandrerende løp over slettene ved Billingstad. Her kan man fort begynne å lure på hva meandrerende betyr. Det er svinger i et elveløp i et flatt landskap. I slike svinger står det ofte ørret. Bare så det er sagt.

Det er mye støy, men man klarer seg uten hørselvern når man fisker under motorveibrua på Nesbru. Det ser litt rart ut, bare, men det går. Alt går med litt pågangsmot. Slik oppdager jeg en brunørret på nær kiloen som spiste snegler, med hus og det hele på ryggen. Sneglene ramler ned fra trærne. Ørreten har spiste så mange snegler at den har fått en imponerende stor kul på magen. I den grunne elva er fisken oppe og viser seg rett under løvtaket. Jeg krabber i posisjon, på knærne og kastet marken, uten lodd to, tre meter, lar den drive i svak strøm, inn under løvtaket. Så er det bare å sitte musestille og vente. Etter noen minutter begynner snøret å bevege seg. Oppstrøms. Jeg gjør tilslag. Plutselig står jeg og kjører min første kilosørret i tettbygd strøk. Det er helt fantastisk. Man glemmer ikke slikt. Så lett.

18 år senere. Vi er i slutten av mai 2017. Det er en blank og helt ubrukt søndag morgen. Jeg kommer til å tenke på ørreten fra 1999. Kanskje det har vokst opp noen nye beist som står på rare steder i Asker og Bærum? Jeg begynner med å kjøre til Griniveien. Jeg oppdager nå at der det pleide å være en bensinstasjon er det plutselig kommet et nytt utsalg for Plantasjen siden sist. Jeg parkerer og går rundt en stabel blomsterjord på tilbud. Jeg setter meg på huk ved kulverten der bekken forsvinner inn under Griniveien. Jeg noterer at det ligger en handlevogn i metall og ruver midt i strømmen. Det er slikt som vi sportsfiskere må merke oss. Hvis vi ikke skal miste fisk.

I det jeg setter meg er det tre, fire småfisk som piler skremt oppstrøms. Her er liv. Jeg har 0,18 mm snøre og 1,6 grams lodd, og en markkrok størrelse 8. Det er sesongens aller første kast. Det går ti meter inn UNDER Griniveien. Hugget kommer momentant. En 250 grams ørret har snappet marken og spreller lystig der inne. Jeg tar den forsiktig inn, vipper fisken på land for fotografering og glade planer om fersk fisk til lunsj når jeg kommer hjem.

Etter denne opplevelsen er jeg i strålende humør. Jeg kjører nå ned til en vakker middelalder bru som står i steinsatt bue ikke langt fra Øverland gård. Også her napper det ivrig. Jeg setter 150 grammerne forsiktig ut igjen, før jeg kjører over Steinshøgda til Bærums Verk og kjøper en kaffe og en bolle hos Baker Hansen. Det fine med denne versjonen av Baker Hansen er at den ligger ved siden av flott foss og en utmerket ørretkulp. Jeg har tidligere fått halv kilos ørret i Lomma, som elven heter. Jeg fisker med en liten dupp som jeg lar seile med strømmen. Når det napper blir jeg oppmerksom på at en gruppe turister som står og fotograferer meg ivrig. Sjelden har en 50 grams ørret blitt mer fotografert.

Turens hovedmål er selvsagt Neselva. Jeg kjører ditt med ikke ubetydelig forventning. Jeg er spent. Jeg prøver svingene ved det som tidligere var IKEAs lager. Jeg prøver kulpen nedenfor Kiwi. Jeg prøver under motorveibrua og utoset ved Plantasjen. Gode fiskeplasser, alt sammen. Men det er ingen beist som i 1999. Det betyr bare en ting. Jeg har ikke prøvd hardt nok. Jeg må komme tilbake. Når elva flommer. Neste gang.

hits