Fra nød til luksus for katten

Jeg fisker ofte laks i Gaula og bor hos en eldre dame som eier en rød katt. Denne katten har vært mye alene den siste tiden fordi damen har vært  på sykehus.

Hjemmesykepleien har pleid å sette frem en skål med kattemat, men når jeg kommer til gards i juni er skålen tom. Jeg tror at skålen har vært tom lenge. Katten virker skrubbsulten. Den mjauer i sin nød.

Samme dag er vi heldig og får en laks. Jeg skjærer av tynne skiver og lager Sashimi. Jeg strør over sesamfrø og lager hjemmelaget ponzu. Denne sausen består av 1/2 dl soyasausca 1/2 lime, saften (1-) 2 ss sukker (smak til!) (1-) 2 ss riseddik rød chili, finhakket hvitløk, samt finhakket og frisk koriander. Anbefales.

Mens vi sitter og spiser dette, stønner av glede og har det riktig fint sammen med en flaske rosevin, kan jeg både se og høre at katten jamrer utenfor vinduet. Jeg får dårlig samvittighet. Siden det blir laks til overs går jeg ut med et fat renskåret laks til katten. Hvis du skulle kjøpt dette på butikken ville det nok kostet 380 kroner kiloen. Snakk om luksus.

Hver gang jeg kommer til gards i sommer kommer katten løpende. Som en kule. Med en gang den ser meg. Katten gnir seg rundt bena mine og vil sitte på fanget. Hele tiden. Kjøpevenner er også venner, vil jeg si.

Ganske ofte har jeg servert laksebiter til katten. Jeg kutter opp bitene og legger dem på en skål. Men det virker som om katten frykter at jeg skal ombestemme meg. Hun tar en bit og løper bort for å gjemme seg under en busk. Hun står der og gafler i seg så fort som bare det. Det virker som om hun frykter at jeg skal ta tilbake gaven.

Dette forteller jeg til min venn Henrik.

- Det er vel som om du plutselig skulle fått hundretusen kroner fullstendig overraskende inn på kontoen fra skattemyndighetene eller noe.
- Ja.
- Også hadde du ikke trodd dine egne øyne.
- Nei, tja.
- Også hadde du løpt ut og brent av mest mulig før noen oppdaget feilen.
- Det er jo ikke sikkert at det var en feil.
- Nei.
- Så du mener at katten og jeg tenker helt likt?
- Dere er i alle fall glade i laks og godsaker, begge to.






 

Kjærligheten som falt i fjor

Skrivebordet var noe av det flotteste jeg noen gang hadde sett. Jeg sto i den eksklusive møbelbutikken og tenkte at det der koster nesten hele studielånet. Å kjøpe ville være økonomisk selvmord. Komplett uoppnåelig. Bare å glemme.

For en som elsker å arbeide med ord er et vakkert skrivebord viktig. Man kommer i god stemning. Får pågangsmot. Livslyst. Man kan slippe drømmene fri. Dette skrivebordet hadde dessuten et mylder av små og store skuffer som man kunne samle på rare ting i. Dette er noe jeg driver mye med. Jeg samler. På ting som kan komme til nytte, eller som minner meg om noe vakkert. Kjærligheten som falt i fjor. Slike ting.

Jeg sto en stund i den dyre møbelbutikken og tenkte. Skrivebordet var gigantisk. Det var et helt eventyr av et skatoll. Jeg lot hånden sakte gli over treverket. Dette var på 1980-tallet. Norge elsket fortsatt furu, at man kunne se tegningene i treet, nærmest ubehandlet glede, rent og naturlig, og om man eide et skrivebord, som dette, ville det være å leve i pakt med jorden og mye av det fine som verden har å by på.

Men det var som sagt helt utenkelig å kjøpe skrivebordet. I steden gikk jeg hjem til kollektivet hvor jeg bodde sammen med Gunnar og noen andre. Gunnar mente at man ikke burde spise hardkokte egg med agurkskiver og majones midt i uken. Sløsing er rett og slett ikke noe man skal drive med i Norge. Man blir grenseløst dum av å sløse, mente Gunnar. Jeg kjøpte aldri noe svindyrt skrivebord. Jeg gjorde ikke det.

Noen måneder senere oppdaget jeg at min gode venn Pål hadde kjøpt skrivebordet. Det var en ren tilfeldighet. Pål hadde vært i den samme butikken og handlet spontant. Nå var skatollet blitt hans. Pål kan gjøre slikt, fordi han er meget rik. Det har gutten alltid vært. Jeg sa ingen ting, men misunnelig, det var jeg.

Årene gikk. Det fantastiske skrivebordet sto hjemme hos Pål. De hadde det helt sikkert fint sammen, Pål og skrivebordet. Det så slik ut. Jeg unner min venn alt godt. Jeg gjør da det.

Studietiden var over. Vi begynte å jobbe. Vi fikk koner og barn. Det ene tiåret fulgte etter det andre. Vi flyttet inn i nye leiligheter, nye hus og atter nye hus. Interiørmotene skiftet brutalt. Plutselig var det ingen som elsket trehvite ting lenger. Det rene og fine var brått helt ut. Det er nesten ingen som liker det samme som meg.

Plutselig er det blitt 2016. Det pågår en større fotball-turnering i Europa. Jeg er veldig glad i fotball. Og øl. Det er jeg også glad i. Å oppleve de to tingene samtidig er helt perfekt.

Min venn Pål ringer og lurer på om jeg har lyst til å stikke innom å se fotballkampen i kveld, kanskje ta en pils eller to. Jeg er ikke så veldlig vanskelig å be. Kona er på besøk hos sin mor på Vestlandet. Noe skal jeg ha å drive med, når kona er bortreist. Jeg takker ja til invitasjonen og sykler opp til huset hvor Pål bor.

Pål og jeg snakker om løst og fast. Midtveis ut i andre omgang av fotballkampen, kommer det for en dag at kona til Pål er dritt lei av dette gigantiske skrivebordet som bare står og tar opp plass. "Om jeg kunne tenke meg å overta skatollet, helt gratis?"

Først ble jeg helt stum. Deretter helt rødd i pappen. Og like etter syklet jeg rett hjem og gikk ned i boden der jeg har alle fiskesakene, turutstyret og mye annet verdifullt som jeg har samlet på. Jeg la meg ned på gulvet med en tommestokk og tok mål. Etterpå målte jeg bredden på dørene og slikt. Dette kunne jeg gjøre helt i fred, siden kona, som sagt var på Vestlandet og besøkte sin mor.

Dagen etter hjalp Pål meg med å flytte skrivebordet ned i boden. Vi måtte kjøre flere vendinger med bilen. Skrivebordet kunne heldigvis flyttes i mange deler og fikk akkurat plass der nede i boden. Jeg må innrømme at jeg en stund lurte på om jeg skulle sette skrivebordet på hedersplassen midt i stua, men der psyket jeg ut. Jeg innrømmer det. Jeg sa ikke noe til kona. Det er ikke alt man behøver å informere om. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Dette er nesten ikke til å tru. Nå står skrivebordet der nede og er som en øy av glede som jeg kan dra til så ofte jeg vil. Slik kan det gå. Om man bare venter lenge nok kommer lykken seilende på en fjøl, nesten helt av seg selv.

Meget i sløyd


- Jeg fikk Meget i sløyd, sier jeg til datter Frida.
- Hvor mye koster det å leie en snekker, svarer hun.

Vi skal en snartur til Allanengen barneskole (bildet) i Kristiansund på 70-tallet. Vi hadde to timer sløyd på lørdager. Læreren hadde blå lagerfrakk. Han luktet av tobakk, svette og hva jeg tror var en livslang sorg herjet til av bråkete unger som gjorde alt annet en å konsentrere seg om en brødfjøl som det sto TIL MOR på. Selv kan jeg huske at jeg brukte ca et halvt år på å pusse på et kuhorn slik at det på en heldig dag kunne brukes som brusåpner.

Det jeg prøver å si er at vi lærte ikke så mye som kom til nytte senere i livet. Man ble ikke en handy man på sløyden. Man kunne dessuten velge håndarbeid isteden. Jeg sydde en busserull og gympose, samt strikket skjerf. Kvinner og menn skulle være prikk like på 70-tallet. Det har jeg blødd for siden.

Å være gift betyr at man blir kontinuerlig angrepet av behov for oppussing. Nå er det Fridas rom som skal bli nytt. Etter at vi rev et helt brukbart klesskap og satte inn et nytt brukbart klesskap i fjor, har det vært behov for nye lister under taket. Jeg har grudd meg lenge til disse listene.

Det er utrolig varmt. Svetten renner. Jeg ser lite fra før. Nå dugger brillene. Jeg står oppe under taket og prøver å få to lister til å danne et pent hjørne. Jeg har lånt gjærsag av Jon. Jeg har klødd meg i hodet, målt, tegnet og beregnet. Jeg har saget. En hel masse. Det var ingen som lærte oss å bruke gjærsag på sløyden. I dag løper det sikkert den ene læreren etter den andre, proppfulle av pedagogiske hjelpemidler, som hjelper barna og gjør sløydsalen om til en drøm for alle som ønsker å forberede seg på ekteskapet og alt annet praktisk som livet vil kreve av en stakkar. Hjørnet på Fridas rom blir slett ikke så pent. Det blir ikke det.

- Hva er vitsen med å pusse opp, når det ser slik ut, sier Frida.
- Mumle, mumle.
- Hva sa du?
- Jeg gjør så godt jeg kan.
- Det er det som er problemet.

Etter denne samtalen blir vi enig om at mor sikkert kan sparkle litt i hjørnet. Det fins intet problem i verden som ikke mor kan rette opp i. Jeg har dessuten ubegrenset tiltro til sparkel. Folk burde bruke mye mer sparkel i livet sitt. Da skal du se at det går mye bedre.  

På vegne av meg selv og alle barn av 70-tallet vurderer jeg nå å saksøke staten for varige svekkede sløydegenskaper. Jeg gjør det.

Frida trøstet meg litt, sånn på slutten av dagen.

- Du er jo ganske morsom, da, pappa. I petiter og sånt.

Hvorfor ting går til helvete i Norge

De fleste nordmenn vil før eller siden være på vei hjem. Denne lengselen kan være ganske sterk. De nordmenn som har det verst er de 800-900.000 som utvandret til Amerika. Slike nordmenn har en voldsom hjemlengsel. Problemet er bare at de ikke helt vet hvor hjemme er.

Jeg kjenner en historieinteressert kar som kommer fra Sveio like ved Haugesund. Tellef heter han. Mot slutten av 1990-åra fikk Tellef en forretningside. Det var en storslagen, fantastisk ide. Det syntes både banken, kona og alle som Tellef snakket med. Mannen vill starte med såkalt "Tuftevandring".

Tellef ville hjelpe millioner av norskamerikanerne. Han vil gripe tak i lengslene dere og lede dem til historisk grunn, tilbake til røttene, til urjorda der den første Hansen eller Jensen kom fra. Opplegget var enkelt: Man bygger opp et stort nettverk av slektsgranskere som på hobbybasis tar i bruk Internett. En amerikanere som vil finne røttene sine, kan ta kontrakt via en egen nettside, bestiller slektsgranskning og noen måneder senere kan han pakke kofferten og dra på Norges-besøk. Så kan man ta en telefon til bonden eller andre som i dag eier husmannsplassen forfedrene bodde på. Og vips er vi klar for sterke følelser. Meget sterke følelser.

Mens Tellef holdt på med disse planene, ringte plutselig telefonen. Det var fra politikammeret i Haugesund. Politimannen hadde hørt om Tellefs prosjekt. Nå sto han der med et eldre amerikansk ektepar som hadde dukket opp på politistasjonen og spurt etter veien til deres tipptippolderfars småbruk. Om Tellef kunne hjelpe?

Tellef tok jobben. Litt undersøkelser, en telefon til en bonde, og så dagen etter kunne Tellef kjøre amerikanerne på besøk til forfedrenes jord. Allerede nede i bakken begynte følelsene og renne. Så fulgte timer med gjentatt krabbing ut og inn av ei falleferdig løe og mye sitting på trammen, og bare det å se på utsikten var fantastisk.

Tårene rant. Også bonden ble revet med. Han gikk og hentet spaden. Grov opp et lite ungtre. Ei bjørk. Med jordklump og det hele. Bonden satte treet i en pose og snurret tau rundt slik at amerikanerne kunne ta det med seg og plante det i USA. Et nytt tuntre. Fra forfedrenes jord. Og hvis bjørka døde på veien eller ble nektet innreisetillatelse til USA, fikk amerikanerne med seg en pose frø, for sikkerhets skyld.

Dette ble nesten for mye. Takknemligheten ville ingen ende ta. Og de tusen dollarne som paret ville gi som takk for hjelpen ble høflig avvist. Tellef tok i mot bensinpenger. Det fikk holde. - For opplevelsen hadde vært et nyttig eksperiment, som han sa.

Ut over høsten skjedde ganske mye. Flere reisebyråer i USA tente på ideen og startet planlegging av markedsføringen av "Tuftevandring i Norge". Flere forskningsmiljøer var interessert. Det ble brukt et par hundre tusen offentlige kroner til utvikling. Det så lovendee ut. Norge skulle bygge en historisk bro ut i verden. Knytte bånd. La kultur, fortid og nåtid møtes. Sterke forventninger ble tent. Men det var en ting verden glemte: Kommunen.

Ikke for det. Hver for seg var kommunene fulle av entusiasme. Problemet var bare at nordmenn utvandret fra samtlige kommuner i hele landet. Når det gjaldt å få til Tuftevandring i stor stil, var det mange om beinet. For å si det forsiktig. For alle disse store planene måtte jo ha et samlingspunkt et sted, et slags hovedkontor, og hvor skulle det ligge?

Måneder ble til år. Man kranglet i øst. Man kranglet i vest. Til slutt gikk Tellef lei og ga opp hele greia. Intet her i verden er for stort eller vakkert til at det ikke kan ødelegges av til en trist, norsk lokaliseringsdebatt.

Gode nyheter fra London


Jeg kommer  fra et land som forbyr salg av alkohol så ivrig og intenst, at man lett kan bli usikker når man drar til utlandet.

Man skal ikke dra lengere enn til Danmark før man kan kjøpe en liter vodka på bensinstasjonen. Gjerne på en søndag. Sikkert også midt i kirketiden eller på valgdagen eller når du måtte lyste. 

Dette har forledet meg til å tro at det er helt ville tilstander der ute. Ja, at Europa er ute av kontroll. At det ikke er noen som sjekker om du for eksempler er gammel nok til å kjøpe øl i butikken. At det står dårlig til. Med kontrollen.

Jeg nevner dette med kontroll fordi jeg i dag tidlig gikk på en Coopbutikk i London. Jeg liker Coop eller samvirkelaget som det het før. Det satt en dame i kassa på samvirkelaget den gang som het Johannesen. Hun hadde kraftige overarmer og full oversikt over alle ungdommene i strøket der jeg bodde. Det var ikke bare å komme med et skolebevis der jeg helt selv hadde endret på fødselsdatoen slik at jeg kunne kjøpe seks flasker øl. Det var ikke bare bare med Johannesen. Hun ville da straks le høyt og si at hvis jeg prøvde på noe slikt en gang til så ville hun sladre til moren min.

Jeg tenker litt på dette når jeg går inn i butikken i London. Her er Johannesen byttet ut med maskiner. Jeg må selv scanne inn varene og betale med kort. Ikke et menneske å se. Man kan ikke ha vokst opp i Norge uten å bli forferdet over dette. En ting er alle arbeidsplassene som bare fjernes med litt teknologi. Men tenk på alkoholkontrollen. Tenk på den.

Sammen med andre varer har jeg plukket ut to flasker øl. Jeg smaker på ulike øl hver dag. Jeg er veldig interesert i øl. Men plutselig sier maskinen at nå er det kontroll. Rutinekontroll. Maskinen blinker og lager en liten lyd. Jeg kan ikke bare betale og gå slik jeg gjorde i går. Nå kommer det en godt voksen indisk dame i Coop-uniform. Hun har med seg et kort for å verifisere at jeg er gammel nok til å kjøpe øl. Det gjør damen. Uten å blunke.

- Hvor gammel tror du at jeg er da, spør jeg. Damen ser nøye på meg i noen sekunder.

- 46 år, sier hun, og smiler. Nå spør hun hvor gammel  jeg er.

-54 år, sier jeg stolt.

- Hvem skulle trodde det, sier damen.

Jeg kommer til å være i veldig godt humør resten av dagen.

Det fråder om kjeften på havet

 
Tåke, regn og kulde driver sidelengs over Whitesands ved St. Davids i Wales. Det er tidlig fredag morgen.

Det henger en regndråpe under nesen på mannen som krever 5 pund for å la oss parkere ved stranden. Jeg kan så vidt skimte ham i tåka. - Its a beautiful day on the beach, sier mannen. 

Vi er de første som kommer til parkeringsplassen. Det er 15 grader i vannet. Datter Frida har fulgt med på bølgevarslet på nettet. Det er mellom to og tre fot høye bølger nå. Perfekt. Våtdrakten er fem millimeter tykk. Det er slik man blir lykkelig i Wales.

Jeg har tatt på meg tykk genser og regnjakke for ikke å fryse. Det kommer en engelsk famile. To sønner på 16 -17 år. De kler seg nakne midt på parkeringsplassen. - Se de bølgene. Helt fantastisk, sier den ene. Broren har gåsehud og blå øyne som gnistrer. De kler på seg helt like våtdrakter og løper ut til gleden. Veltrente kropper. Festevoks på korte, spisse surfbrett. Det er en bølgedans som varer bare noen sekunder av gangen. Her er styrke. Fart. Eleganse. Bølger som bryter. 

På stranden sitter en mor med kaffe på termos. Våt i håret. Matpakke til frokost. Lite annet å gjøre enn å vente på sønnene. 

Det kommer en bil til. Den er oransje og utrolig liten i forhold til en kjempe av en mann som sitter inni. Han kler av seg bilen som en frakk og kommer ut for å drive med dette som definerer hvem han er.  Han er i et slags sentrum av livet. Det alt annet henger på. For uten disse bølgene fins det knapt en mening med noe som helst. I mils omkrets. Så langt øye kan se. Og tankene rekker.

Jeg kjøper kaffe i kjosken og prøver å lese en bok, mens jeg venter på at Frida skal bli så sliten at vi kan dra tilbake til sommerhuset som vi leier i St. Davids. 

Det fråder om kjeften på havet. Tåken blir nå enda tykkere. Jeg mister Frida av syne der ute i kaskader av krefter som skyller inn over stranden og drar seg ut igjen i et dragsug som sikkert kan slå bena unna deg, kna deg i stykker eller kaste deg bevistløs mot en stein, om ikke tiden har gjort deg dreven nok til å takle nesten hva det skal være, fordi du elsker dette, elsker å leve. 

Da Ronalda gråt som verst



De som laget EM-finalen mellom Portugal og Frankrike på søndag satset på at publikum hadde øvde seg på å følge "Hurtigruta minutt for minutt" eller andre varianter av sakte-TV.

Det skjedde jo nesten ingen ting ute på banen. Men et drama var under oppseiling.  

La meg først få si at det er lett å gjøre feil. En helt vanlig nybegynnerfeil er for eksempel å glemme å slå av lysene på stadion før man går hjem om kvelden. Dermed vil stadion bli som verdens aller største lyspære og tiltrekke seg tusenvis av møll. Møll er et ganske stort, brunt, flagrende og ekkelt vesen som kan finne på å lande på de mest upassende steder.

Nå kan det tenkes at man for eksempel tjener nær en milliard kroner i året på å spille fotball og at det eksemplet har fått litt vondt i låret. Det er Ronaldo som er blitt påført en såkalt lårhøne. Hvorfor det heter lårhøne er jeg litt usikker på. Det kunne sikkert vært kalt en lårhane også, siden både han som sparket og han som ble sparket var mann, men det får så være.

Det var uansett et meget følsomt øyeblikk. Ronaldo gråt. Åpenlyst. Du kunne se hvordan følelsene og smerten bølget over ansiktet hans. Akkurat da, i det mest følsomme øyeblikket, så landet en møll på superstjernens nese. Millioner av mennesker holdt pusten og lurte på hva som nå kom til å skje.

En tabbe kommer sjelden alene. Her har man brukt årevis og milliarder av kroner på å bygge opp en fotballhelt.  Resultatet er blitt en stor, sterk og tøff mann. Dette er rett og slett et maskulint forbilde. Dette er en mann som kan klare hva som helst. En legende. Nå legger man denne mannen på en oransje båre. Hvorfor ligger han slik? Har han vondt i låret? Au, da!

Man filmer nå Ronaldo på en veldig ydmykende måte. Kamera følger mannen som ligger der så skadet, så skadet.  Gråter han fortsatt? Vi ser bare hæla på ham, mens mannen bæres ut. Kameravinkelen lader en helt del tilbake at ønske. Av verdighet.

Kort tid etter er Ronaldo tilbake. Denne gangen for å se på kampen. Nå kan han gå og løpe helt selv, og alle skjønner at mye taler for at mannen kommer til å overleve.

Ute på banen fortsetter kampen. Det mest spennende som skjer er at den såkalte ekspertkommentatoren Tom Nordlie kaller en passning for en "pølse i brød". Twitter koker. Alle venter på at Tom Nordlie kanskje også skal si noe om sennep og ketchup. Eller noe om lomper og stekt løk. Hva med en rekesalat foran mål? (Alle tar reka samtidig, det hadde kanskje vært noe). Men Tom Nordlie sier ikke noe slikt. Portugal scorer et mål i andre ekstraomgang og vinner kampen. Og sånn går nå dagan.

#Ronaldo #Ektemannfolk

Sex-rekord på Island


Det kommer til å bli født eksepsjonelt mange babyer på Island i mars 2017.
Denne prognosen for fødselstallene på Island kan man basere på forskning på rekordsterk glede og effekt slikt har på mennesker. Et av det beste eksempler er gleden som skyllet over Norge da den andre verdenskrig endelig var over.  Aldri har det vært født flere barn i Norge enn i 1946. Fødselskullet dette året var på over 70.000 barn. Etterkrigstidas babyboom finner vi over hele Vest-Europa og USA. Men den var sterkere og varte lenger i Norge enn i mange andre land.

I et par hektiske uker av juni 2016 har over 330.000 islendinger blitt mer stimulert enn de noen gang før har blitt. De aller sterkeste følelser har skyllet gjennom kroppen og en bølge av optimisme og struttende fremtidstro preger alle. I tillegg har det vært en sann overflod av fest, alkohol og en komplett mangel på alt som smaker av begrensninger. Det har ikke vært nei i en islandsk munn. I seierens stund.

Mandag denne uken kommer trolig til å gå over i historien som den dagen da flest islendinger hadde sex med hverandre. Folk som er fra sans og samling av glede gjør slikt. Det er ikke til å unngå. Det er de aller sterkeste urkrefter som er i sving.

I tillegg, står mange tusen islendinger på fotballstadion og klapper i takt og lager et samstemt brøl, et BOOO, som er så koordinert og kraftfullt at det kan skremme vannet av hvem som helst. Hvis du står der og er for eksempel en liten engelsk fotballspiller, så skjønner du momentant at dette er et angrepsrop fra sagaøyas indre, en tøffhet bygget opp av årtusener med det jævligste klima på kloden, vulkanutbrudd, gammelraket hai, svartedaudir i glasset og hottaputtir som generell holdning. Ropet bidrar til suggererende opphisselse som maner et helt folk til kamp. Det er ikke rart om det blir barn av slikt.

Island vil få en ny generasjon som man kan kalle EM-barna. I nærmere hundre år skal de leve og minne alle om det fantastiske som skjedde i Frankrike og den glede og stolthet som for alltid vil bli husket verden over.

Og om det nå fortsatt fins kvinner på Island, som ennå ikke er gravide, så byr det seg en ny mulighet på søndag. Vi ønsker lykke til i kvartfinalen i Paris.

Alt jeg er redd for

Denne historien starter for over 19 år siden. Jeg begynte å grue meg til alt det farlige som kunne skje. Med datter Kaja.

Første gangen hun skulle krysse gaten alene, sto jeg der med hjerte i halsen. Hun kunne jo bli påkjørt. Hvis jeg ikke passet på.

Jenta vokste opp. Hun ble ungdom og dro på fest. En gang var det fredag kveld, tåke, yr, og stup mørkt ute. Det var et slikt vær som folk blir myrdet i på TV, i serier som Crime Scene Investigation (CSI). Det var godt over midnatt. Jeg ringte Kaja og vi ble enige om at nå kunne hun godt komme hjem. Hun var på fest bare 500 meter oppe i veien. Jeg tenkte på hvilken rute hun ville velge. Jeg begynte å vente. Det gikk 20 minutter. Det gikk 30. Ingen Kaja kom.

Det var bare en ting å gjøre. Jeg tok på meg regntøy og hodelykt og gikk ut. I starten gikk jeg ganske rolig. Men så fikk jeg lyst til å småløpe. Det er ikke noe galt med å løpe litt, tenkte jeg. Bena begynte liksom å bevege seg fortere. Helt av seg selv. Jeg ble andpusten. Jeg begynte å løpe fortere.

Jeg løp opp til krysset der jeg var sikker på at Kaja ville komme dinglende. Jeg sto der og ventet. Ingen jente kom. Slik gikk en lang, vond evighet, før jeg bestemte meg for å begynne å lete. Jeg løp nedover mot bensinstasjonen. Det er jo åpenbart det farligste stedet i hele området. Tenk på hvor mange massemordere som kjører innom der hver natt.

Plutselig ser jeg Kaja komme gående, glad og fornøyd. Hun har valgt en helt annen rute enn den jeg trodde, men hun lever. Kaja er noe av det mest levende jeg vet om. Det er jeg utrolig takknemlig for.

I vår og sommer har Kaja vært på sin livs reise i Asia. Det er tre måneder siden hun dro. Trafikken er sikkert hysterisk i Asia, har jeg tenkt. Det er ulykker, slanger og farlige understrømmer, stormer og muligheter for å bli kidnappet. Det er ingen grenser for hva man kan være redd for at kan skje. 

I går kveld tikket det inn en melding fra Kaja på Facebook. Klokken er 23.32. Meldingen har et hjerteikon og beskjeden "Glad i deg".

Det er litt uvanlig at Kaja sender en slik melding til meg. Jeg oppdager at hun har sendt en helt lik melding til moren sin. Nå tenker jeg at dette sender Kaja fordi hun skal gjøre noe veldig farlig og kan komme til å dø de neste timene. Derfor ville hun bare si fra at hun er glad i mamma og pappa. Hun vil bare si fra om dette før det er for sent å si noe mer.

I dag tidlig kom en ny melding. Den lyder slik:
"Dette har jeg gjort i dag da. Hva med deg?"

Kaja har lagt ved et bilde av seg selv. Ganske nådeløst. Vil jeg si. Her er bildet:

#HvisFallskjermGårBraHvaErDaNeste
 

 

Et helt annet blikk på ting

 
- Har du sett Saga Norén i serien Broen?
- Ja.
- Har hun mye til felles med de karene med aspeberger som jobber for ITs-Learning i Bergen?
- Absolutt ikke. Saga Norén viser ingen tegn til å lære av sine sosiale feiltrinn. Våre gutter er veldig sosiale og til dels utadvendte, sier Linn.
Linn er prosjektleder i Itslearining og snakker om Jørgen og Martin som har Aspergers syndrom. De har jobbet for Itsleaning som softweare testere i et halvt og et år. Jørgen har vært med på det såkalte Molas-programmet, initiert av Nav og utført av attføringsbedriften A2G. Molas gir faglig utdanning og sosial trening.


Jørgen og Martin jobber i team som kommuniserer via Skype og Internett. Jørgens kolleger sitter i Nederland og Russland, mens Martin jobber sammen med en gruppe som er i Russland. Engelsk er arbeidsspråket.


Over 80 prosent med denne diagnosen ender utenfor arbeidslivet. Jørgen og Martin er åpenbart sterke eksempler på det motsatte.
- Jørgen og Martin er opptatt av detaljer og har et annet blikk på ting enn det kanskje du og jeg har. Jeg er ikke noen ekspert på aspeberger. Men jeg ser jo at disse guttene er verdifulle og fungerer godt, sier Linn.

- Det er til å bli i godt humør av?
- Absolutt.
- Det er ikke slik at de ikke skjønner vitsen med å si hei når de kommer på jobb om morgenen?
- Slett ikke.

Jørgen har vært med på å lage en app for folk med aspeberger som gir råd om hvordan man skal oppføre seg i ulike sosiale sammenhenger.
Linn forteller meg dette helt uoppfordret. At det fins en slik app, som man kan laste ned på mobilen. Hun forteller meg det etter at vi har snakket sammen på telefon en god stund. Jeg har spurt om både det ene og det andre. Jeg spør for eksempel om Linn har sett filmen Rain Man med Dustin Hoffman og Tom Cruise. Linn forteller da at hun knapt var født da den filmen gikk på kino.

Etter at samtalen er over tenker jeg en hel del på om den appen kanskje gir mange gode råd om hva som er lurt å si. I alle slags situasjoner. Det kunne jo vært greit å ha en slik. Tenker jeg.

hits