Døden i skogen

Jeg fant soppen i skogen. Like etter at jeg hadde tatt en bit ble jeg veldig svimmel og fikk akutt feber. Jeg begynte straks å tenke på døden.

Jeg plukker jo helst sopp som jeg er sikker på hva er. Det går stort sett i kantareller, piggsopp og steinsopp om jeg er heldig. Akkurat nå er det veldig mye traktekantarell. De vokser i store flak. Problemet er at det midt mellom alle godsakene kan det stå en liten spiss giftslørsopp som står der og ligner så hardt den kan på traktekantarell. Derfor ser jeg meget nøye på hver enkelt traktekantarell. De har et søkk i hatten, mens giftslørsoppen har en bulk. Slikt er godt å vite. Bare så du vet det.

En sopp jeg sjelden finner er fåresopp. Jeg nevner dette som forklaring på det drama som utviklet seg onsdag kveld. Når du leser dette vil jeg på forhånd be om litt menneskelig forståelse. Du må gjerne også le høyt, hvis det skjer med kjærlighet.

For meg er sopplukking en ensom ting. Jeg liker å gå rundt alene i skogen. Det må gjerne skje i noen timer etter jobb. Problemet er at det blir fort mørkt. Jeg har litt dårlig tid. Onsdag kveld hadde jeg gått rundt i skogen uten å finne noe særlig. Plutselig så jeg noe brunhvit som vokste i en slags klase, tett inntil en stor stein. Jeg plukket opp soppen og snuste på den. Jeg snudde den rundt. Det var flere ganske like eksemplarer som vokste tett ved. Soppen hadde ikke skiver, men porer under. Skivesopp kan være giftig. De med porer er i verste fall bare vonde på smak. Slik tror jeg i alle fall at det er.

Fåresopp kan forveksles med franskbrødsopp. Skal man finne ut forskjellen skal man steke soppen. Fåresoppen blir gul når du steker den. Det blir ikke franskbrødsoppen. Derfor står jeg og steker sopp klokken 11 om kvelden. Det sprer seg god lukt i kjøkkenet. Men jeg syns liksom ikke at soppen blir så veldig gul. Ikke så gul som jeg hadde sett for meg. Ikke så gul som jeg hadde håpet. Men det lukter jo godt da. Jeg tar en forsiktig, liten smak. Er det franskbrødsopp skal det smake bittert. Men dette smaker ganske godt. Jeg spiser opp alt sammen. Riktig fornøyd.

Noen minutter senere går jeg inn i stua. Plutselig blir jeg brått veldig svimmel og veldig varm i hodet.

- Er det slik soppforgiftning arter seg. Skal jeg dø nå? Jeg får panikk. Det er en ærlig sak å få panikk. Jeg går derfor inn til kona, som har lagt seg, og sier med liten stemme at: "Jeg tror jeg har gjort noen dumt. Jeg tror jeg har spist en giftig sopp".

Kona freser nå i halvsøvne at hvis dette betyr at hun må kjøre meg til legevakten, så syns hun at jeg er en komplett idiot. Like etter treffer jeg datter Frida (18) og forteller henne om hvor ille det står til med meg. Hun sier da at hun håper at jeg nå har fått en skikkelig lærepenge og at jeg for fremtiden ikke putter hva som helst i munnen. Hun sier dette, også går hun og legger seg. Jeg er nå helt alene i verden med mine sorger.

Jeg bestemmer meg for å se det hele litt an. Jeg tenker at jeg kan jo ikke gå å legge meg og dø i søvne. Jeg får helle sitte oppe noen timer og se hvordan ting utvikler seg. Mens jeg sitter slik, kjenner jeg ekstra godt etter hvordan kroppen min har det. Den føles nå slett ikke verst, men man vet jo aldri. Kanskje slik symptomer på forgiftning kommer og går. Jeg sitter i sofaen og venter. Mens jeg venter googler jeg giftige sopper. Jeg ser på bilder av de fem mest giftige soppene i Norge. Ingen av dem ligner på soppen jeg spiste. Klokken er nå blitt ett om natten. Jeg lever fortsatt. Utrolig nok.

Brått kommer jeg over en artikkel på nettet som handler om soppforgiftning. Der står det at symptomene kan komme etter et døgn. I de verste tilfeller kommer symtomene etter tre timer. Tre timer!!! Ikke etter fem minutter. Jeg liker den opplysningen veldig godt. Nå føler jeg meg utrolig bra. Jeg bestemmer meg for at jeg kanskje brygger på en forkjølelse eller noe. Jeg er veldig fornøyd med den konklusjonen.

Soppen så slik ut

De aller ivrigste blant oss

Jeg grer håret på blåbærlyngen i Trysil. Jeg bruker en bærplukker og kjenner gleden av høst, gleden av å sanke inn noe verdifullt. Noen gode øyeblikk. Med Mads 11, som jeg er onkel til.

For mange tusen år siden var det noen i flokken som var mer ivrig enn andre. De ivrige løp foran i jakten på mat. De fanget fisken. De jaktet. De plukket bær. Sopp. Skjell. De fanget hva det skulle være. Denne egenskapen gikk i arv. Gjennom tusener av år. Og plutselig en dag står Mads og jeg der. Vi nedstammer i rett linje fra de ivrige. Ingen tvil om det.

Mads er kjapp som en røyskatt. Han peller blåbær dobbelt så raskt som meg. Han fyller en ti liters bøtte på null komma svis. Jeg hadde ikke trodd det hvis noen på forhånd hadde sagt at en 11 åring ville elske å plukke blåbær. Jeg ville trodd at han heller ville likt å spille dataspill. Det ville jeg trodd, før jeg kom til å tenke at Mads og jeg er utrolig like. Vi er på en måte hver vår ende av den samme stokken, om du skjønner. Jeg tror vi har noen gener som har strømmet gjennom tiden som en elv, som er kommet til oss fra de aller første mennesker, for å leve i oss. Utrolig sterkt.

Mads blir som sagt mye fortere ferdig enn meg. Han går derfor tilbake til hytta alene. Han sleper den røde tiliters bøtta etter seg, går rundt svinger og blir borte. En halv time senere er han tilbake. Lysluggen stikker frem bak et tre og sier: - Hei, jeg er ferdig med å rense. Jeg har renset alt.

- Du tuller nå, sier jeg.

- Nei, alt er renset.

At en 11 åring helt av seg selv og med stor fryd skulle få lyst til å pelle vekk alt rusket fra ti kilo blåbær. Hvem skulle trodd det?

Etterpå blir det kveld i Trysil. Vi er i en dal hvor elven slynger seg dovent med ørret, harr og gode muligheter.

- Vi skal vel fiske, sier Mads. Vi skal vel det?

En klem

Det er en grå torsdag i slutten av august 2017. Jeg tar på mørk dress, pen skjorte, svarte sko. Setter meg i bilen. Jeg skal kjøre til et sjokk som jeg ennå ikke vet at skal komme å slå meg i magen.

Det er hverdag. Den ligger i veibanen gjennom Østfold. Den står i parkeringsautomaten som spiser penger. Hverdagen følger mine skritt over parkeringsplassen i duskregnet. Den sitter i de små bitene med teip som de har brukt for å henge opp papirlapper som ønsker velkommen. Hverdagen skvalper i pappkruset med kaffe. Den ligger rundt frukten og i peanøttene som vi spiser, mens vi venter, venter på at møtet skal starte. I Moss kino. En torsdag kveld.

- Så fint at du kan komme, sier Trine. Det er hun som har bedt meg om å komme for å lede folkemøtet. Det skal være flere innslag og til slutt en time med politisk debatt. Åtte partier skal delta. Jeg skal lede debatten. Det er i slutten av august 2017. Det er snart valg i Norge.

Folk begynner å fylle salen. Det er god stemning. Kinolokalet er hyggelig. Dempet belysning. Folk kjenner hverandre. De er forventningsfulle. Jeg er litt nervøs. Nå starter møtet. Trine griper mikrofonen og sier at det er fint at så mange ville komme. Hun introduserer meg. Vi har tre timer. Det skal handle om barnevernet i Norge.

Dette bør gå bra. Jeg har gjort min research, skrevet huskelapper, forberedt meg. Jeg er 55 år. Jeg har levd en stund. Har erfaring. Jeg er klar. Tror jeg. Så feil kan man ta.

Første innslag er Angelica Kjos, opprinnelig fra Irak, med en oppvekst i Norge som ble et sant helvete. Angelica forteller sin historie. Jeg står i kanten av scenen og lytter. Jeg har hørt mange historier. Hjerteskjærende ting. Jeg tåler mye. Men dette som nå kommer slår som piskeslag. Jenta forteller at faren hennes solgte henne til menn for tusen kroner for at de skulle voldta henne, så mye de lystet, og at overgrepene varte i mange år. Det er helt uutholdelig å høre på.

Angelica forteller. Hun forteller om rusmisbruk, om selvmordsforsøk og om barnevernet som kom så katastrofalt for sent. Angelica forteller om smerten. Om traumer. Det er hverdag i Norge.

-Jeg kan huske at det sto en gruppe menn rundt meg. Nakne. Jeg husker smerten. Som ødela meg. Slik forteller hun. Om helvete som varte til hun var langt opp i tenårene. Det er hverdag i Norge.

Angelica har vunnet priser. Gitt ut musikk som er terapi for henne. Hun er en blitt en sterk kvinne. En som kan klare mye. Jeg skal takke henne av i Moss kino. Jeg går over scenen og vet ikke hva jeg skal si, hvordan runde av noe slikt? Jeg vet ikke. Jeg gir henne en klem. Jeg kommer ikke på noe bedre. Jeg føler meg helt elendig. Det er hverdag i Norge.

Her kan du høre Angelica selv fortelle og lytte til hennes låt om løvetannbarn.

Foto av Angelica Kjos er tatt av Victoria Grammofon

Der røyk øyet, nesten


Jeg står i hagen. Det er en ganske fredelig lørdag ettermiddag. Ingen tegn til fare noe sted. Plutselig skjer ulykken. Jeg er bare noen centimeter fra å miste det høyre øyet.

Helse, miljø og sikkerhet (HMS) er lovpålagt i det meste av næringslivet, men i familien er det mer frivillig å ha en HMS-ansvarlig. For å være ærlig så er det ikke så ofte at det er mannfolk som påtar seg dette vervet i familien. Selv mener jeg at skippertak og innfallsmetoden løser det meste. Særlig når det kommer til slike ting som husarbeid og vedlikehold. Hvis jeg ser en oppgave som ligger der og venter, kan jeg kaste meg over den. Jeg feier da oppgaven raskt under teppet, slik at den ikke blir så lett å få øye på. Jeg gjør dette så ofte jeg kan. Det er viktig å være systematisk. Det mener nå jeg.

Spontanitet er også fint. Jeg liker å løse oppgaver spontant. Jeg er på mitt aller beste når jeg kan påta meg ansvar for oppgaver som er "Fort Gjort" (FG) og Ikke Alt For Anstrengende Ting (IAFAT). Jeg speider alltid etter litt FG og IAFAT. Det kan komme godt med å ha noen slike i bakhånd hvis det for eksempel dukker opp nye krevende krav innen husarbeid og vedlikehold, på Høvik, der jeg bor.

Lørdag kveld står jeg ute i hagen og oppdaget plutselig en utmerket IAFAT og FG sak. Det er et av de nye skuddene i bringebærbusken som har begynt å henge med hodet. Bringebærbusker er slik. De henger ofte med hodet. De trenger å bli støttet opp. De trenger et eget tiltak. Som jeg kan stå for. Jeg tar den første og beste pinnen jeg kan finne, kjører den ned i jorden og legger full kroppstyngde bak. Jeg vil presse pinnen dypt ned i jorda.

Pinnen er råtten. Den brekker med et kort smell. Jeg snubler og faller tungt fremover. Pinnen treffer meg bare noen centimeter fra øyet. Smerte og angst. Jeg er bare noen centimeter fra å miste det høyre øyet. Jeg begynner nesten å grine, så redd blir jeg. "Men det gikk jo bra", sier jeg skjelvende til meg selv, mens jeg går ustøtt inn i huset for å fortelle familien om det menneskelige drama som nettopp har utspilt seg der ute i hagen.

Samtlige i familien sitter og nistirrer på mobilene sine når jeg kommer inn for å fortelle om min angst for å bli alvorlig skadet. Noen av dem løfter et øyelokk. Jeg blir anbefalt å smøre på en salve. Livet må gå videre.

Jeg får nå lyst til å gjøre et stort poeng av at jeg aldri før har vært så nær ved å bli blind. At dette er et helt enestående tilfelle. Noe ekstraordinært. Noe helt unikt. Som har skjedd MEG.

I dag, mandag, slår jeg på Facebook som har for vane å minne meg på bilder som er lagt ut for lenge siden. I dag er det et bilde av meg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Vi er begge vokst opp i Vardø og bildet viser oss i en bursdag i andre halvdel av 1960-årene. Jeg zoomer nå inn på meg selv. Rett under det ene øyet ser det ut som jeg har en skade. Nesten som nå. Var ikke det rart?

Her er bildet av meg og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (til venstre).

Å glemme bunnproppen i villmarka


Jeg er ute i villmarka sammen med noen kompiser. Vi sitter i en meget liten båt. Vi er ute på en diger sjø. Det er bølger og greier. Plutselig oppdager vi at det blir mistenkelig mye vann i båten. Vannet liksom bare fortsetter å fosse inn.

Dette skjedde sist uke. Jeg var sammen med mine fiskekompiser i Børgefjell i Nordland. Vi har nemlig påtatt oss det tunge ansvar det er å skaffe mat til familien. I en hel uke. Det dreier seg om ørret. Vi skal fange fisken med stang, snøre og krok. Det høres jo lett ut. Men det er det slett ikke. For hør bare.

Først må man kjøre over hundre mil. Så må man bære tunge sekker i vill natur, frem til et for eksempel litt hemmelig fiskevann. Og der må man sjøsette båten og det ene med det andre. Båten har man leid av en gårdbruker. Han sender med oss nøkler til hengelås og det ene med det andre. Det er et knippe med nøkler. Olav drar i gang motoren. Vi kjører friskt av sted.

Problemet med livet er at det ikke følger med noen bruksanvisning. Midt ute på vannet oppdager min venn Olav en liten hvit plastdings som henger på nøkkelknippet. Denne dingsen oppdager han samtidig som vannet fosser inn. Kan det være en sammenheng?

Det kan det. Vi får nå en mistanke om hva plastdingsen skal brukes til. Vi søker nødhavn. Vi setter plastdingsen inn i hullet sitt. Vi gjør det helt uten å nøle. Å prøve seg frem her i livet gjør slike ting som kunnskap og forberedelser helt unødvendig. Etter dette har vi ingen problemer. I alle fall ikke den dagen.

Plutselig oppdager min venn Pål at den høyre støvelen er lekk. Vannet kommer liksom langsomt og ondsinnet og trenger seg inn. Det gjør livet i villmarken til noe helt annet enn trygt, godt og fint. Det er slike prøvelser en mann bare må takle, tenker Pål der han drar av seg støvlene og setter dem i gangen på hytta som vi har leid. Det er et par støvler av merket Tretorn. Like etterpå oppdager vi at min venn HC har helt identiske støvler. Når man neste dag skal ut på store ekspedisjoner i villmarken for å skaffe mat til sultne unger og koner, vil en av karene langsomt bli våt. På høyre fot. Men man vet ikke på forhånd hvem så får svi. Livet er jo et slags lotto. Det er jo det.

HC bruker nå mye tid på å granske slike ting som mikroskopiske forskjeller i slitasjemønstre på støvelhæler. Kan det tenkes at de to karene har slitt hælene forskjellig? Kan alderen ha satt ulike spor i støvlene? Det tar bare et døgn så har HC funnet ut av mysteriet og han drar fornøyd av sted, men helt trygg kan han jo ikke være. Nå er det jo slik at man burde forberede seg på at slike ting kan skje. Man burde sikkert på forhånd ha lært sine mikroskopiske forskjeller i slitasjemønstre på støvelhæler å kjenne. Kanskje ville livet da ha blitt bedre. Kanskje det.

Livet ville sikkert også på forunderlig vis ha blitt litt bedre hvis min venn Kjetil hadde husket å ta med en teltstang og bunnen til lavoen slik at man ikke behøvde å bygge en slags varde av stein for å holde lavoen oppe. (Man kunne ikke lage en provisorisk stang av trær for det fantes ingen trær på fjellet) Livet ville sikkert også på forunderlig vis ha blitt bedre med en lavobunn slik at noen mygg kunne blitt snytt for en serie festmåltid. Flere netter på rad.

Vi kunne sikkert også ha spart noen timer med leting etter hverandre i nasjonalparken på grunn av for dårlig avtalt møtested. Vi kunne sikkert også droppet å punktere bilen på vei hjem og sluppet å ringe NAF veihjelp.  Og det ene med det andre.

Men eventyrlig fint var det jo. Vi var lykkelige det meste av tiden. Vi var lykkelige nesten hele uka. Se bare på den filmen Olav har laget og som du kan se her. Husk lyd slik at du hører skrikene mine.

hits