hits

Hva var Norge uten ski?

Det som nå gjelder er å gi alt du har. Gi jernet. Få blodsmak i kjeften. Kjenne melkesyra. Det er den første spurten. Har du vært med på dette har jeg ingen bekymringer for deg. (Foto: Olav Njaastad)

Hva var Norge uten ski? - Jeg tør si det, vi elsket våre ski. Vi klappet og kjælte dem hver gang vi spente dem på, sa Roald Amundsen. Han bygget vårt selvbilde. Som en fri nasjon. Og gikk til Sydpolen.

Da Norge hadde kranglet lenge nok om hvor traseen skulle gå, spente Fritjof Nansen på seg skiene. Han gikk fra Oslo til Bergen. Han satte et skispor over Hardangervidda. Og langs det sporet bygget de Bergensbanen. Slik ble Norge skapt. 
Det er barndommens vinter nå i 2018. Brøytekantene er høyere enn jeg kan huske dem på riktig lenge. Gi meg litt Blå Swix Extra og noen timer fri. Jeg krever ikke mer av livet enn dette. Jeg drar innover mot Mikkelsbonn og Sandungen. Det behøver ikke være langt. Jeg finner meg selv fra første stavtak. Jeg har appelsiner og Kvikk Lunsj. Jeg har Norge i ryggen. 
Lykken er det gamle spor, og gjenoppdagelsen, når du finner sporet som din farfar og mormor satte i deg, og som du fulgte nesten uten å vite det. Jeg tror dette var der også om sommeren. Denne iveren etter å gå på tur. Det sorgløse i å gå seg svett opp mot toppen, sitte der og nyte en velfortjent smak av seier og felleskap. Men best var følelsen om vinteren, i det eventyrlige landskapet, de bløte dyner, de tunge graner og utsikten som ingen ende hadde. Østenfor sol og vestenfor måne. Slik er det og slik har det alltid vært. Å elske Norge. 
Snø (fra norrønt snjór, snær) er nedbør i form av gjennomsiktige krystaller av is som er dannet rundt små partikler i atmosfæren, ifølge Wikipedia. Vi har funnet meningen med livet i regndråper. Der i de høyere luftlag treffer de kulde og blir til snøkrystaller, som regel sekstaggete stjerner. De viktigste vi har. 
?La ham få en stav da, mann!? (Jon Herwig Carlsen). Hva var vel Norge uten heltene? Særlig de fra Trøndelag. Oddvar Brå eller Marit Bjørgen. Du kan ikke vokse opp i dette landet uten dem. 
Jeg har skrevet om det før, om Soknedal Sparebank på Støren som har medaljene til verdens største skiløper gjennom tidene. Medaljene henger i et hjørne av banken. Soknedal Sparebank har sponset Marit Bjørgen siden hun var 14 år. Jeg var der for et par år siden og kikket. Etterpå, utenfor banken, traff jeg en mor og en datter på syv år. Jentungen har gått i Marit Bjørgens barneskirenn og fått medalje fra Marit. 

- Er du god til å skøyte på ski, spør jeg. 
- Ja, sier jentungen. 
- Kan du bli like god som Marit? 
- Ja. 
 
Jeg var på ferie i Italia i fjor sommer. Vi bodde på et hotell i Cortina. Hotellverten var en mann på over 70 år. Han kikket på passet mitt og lyste opp
- Du er nordmann!
- Ja, sa jeg.
- Hallgeir Brenden har bodd her. Han tok gull under OL 1956. Og han fikk Sophia Loren på fanget, sier gubben og smiler. 
Man husker slikt. I Italia.

Lillomarka ved Sinober: Min venn Olav, fotografen, tar bilder av viktige øyeblikk. Han står like ved målet, i oppoverbakken der guttungene kommer for full fres. Det som nå gjelder er å gi alt du har. Gi jernet. Få blodsmak i kjeften. Kjenne melkesyra. Det er den første spurten. Har du vært med på dette har jeg ingen bekymringer for deg. Det kommer til å gå deg vel her i livet. Jeg heier på deg! 

De skamløse gamle damene

Moods of Norway. Å leve i Norge er et spørsmål om holdning. Du kan gjøre hva du vil. (Foto: Olav Njaastad)

Hver alder du kommer til, kommer du til for første gang. Som en nybegynner i alderdommen er det lett å gå seg vill. Det kan være glede rundt neste sving. Det kan være sorg. Det kommer litt an på deg selv.

Jeg fisker i Svelvik ytterst i Drammensfjorden. Her går tidevannet frådene forbi i et trangt sund som skaper gode fiskeplasser. I enden av strømmen ligger en øy som er gjort om til en park som er godt tilrettelagt. Her står jeg og fisker.

Skal jeg være ærlig så kan det gå mange timer mellom hver gang det napper. Det gjør ikke så mye. Jeg drikker kaffe fra termos, spiser melkesjokolade og ser på folk. Jeg liker det. Å se på folk.

Slik oppdager jeg de tre gamle damene. De må være nærmere 80 år. Jeg kan se dem komme i pene sommerkjoler og med hver sin kurv. De har kurs mot en boccia-bane. Det er en gruslagt plass. Med tilhørende bord og benk.

Damene har de skinnende blanke boccia-kulene i en brun trekasse. De har vinflaskene i en kurv. De har duk på bordet. En bolle med kyllingsalat. Godt brød og smør. Disse damene har tenkt å kose seg. Skamløst.

En av damene har et eget håndlag med boccia-kulene. Hun kaster kulene i en jevn, målrettet bevegelse. Hun vinner nesten hele tiden. Mellom kastene skåler de. I hvitvin. Det er lange tynne flasker som strekker hals opp av kurven, slik man gjerne gjør om sommeren her nord, når det er frihet og glede nok til alle, når lyset varer lenge, selv om det blir kveld, og livet kan føles evig, for det gjør det av og til i den lettsindighet som de heldige får ta del i.

Skam og verdighet. Det snakkes mye om det i Norge. I eldreomsorgen. I hverdagen ungdom lever. Er det for mye skam? Eller for lite? Burde skammen vært jevnere fordelt? Den verste skammen er for de som står utenfor. Som mister jobben. Blir syk. Som mister familie, venner, og uendelig mye annet som kan glippe.

Husker du Moods of Norway, moteklærne som startet på Stryn og erobret verden. De landet mange steder, også på småplasser som Røros, hvor min venn Olav, fotografen, har slekt.

Se nå for deg at du er riktig gammel på Røros. Hva gjør du da? Sitter du inne og sturer eller tar du med deg lårhalsen din ut på glatta og tar sjansen. Tar du sjansen på at det går bra? Å leve i Norge er et spørsmål om holdning. Du kan gjøre hva du vil.

Det er et par år siden nå. Olav går rundt i gatene på Røros og oppdager at et riktig gammelt menneske er på shopping hos Moods of Norway. Han tar bildet. Håper det kan inspirere deg. Til å dra på shopping. Eller noe annet du har lyst til. God helg.

 

 

Oslo er en fest


Å gå gjennom byen med to gigantiske ballonger (Foto: Olav Njaastad).
Tenk deg at du har vært på en fest som nå er over. De spør om du vil ha en gigantisk ballong og ta den med deg hjem. Det kan bli litt av en tur.

Mange tror at verden er der ute. Det er feil. Hele verden er her. I Oslo. Folk av alle slag. Mange muligheter. Det strømmer lyder og glede fra hver krok. Fra utestedene, leilighetene og de åpne vinduer. Oslo er en fest. Byen sover aldri, hvis du ikke absolutt vil.

- Min by, du ligger rastløs selv om dagen din er over, synger Lillebjørn Nilsen. Han har rett i det. Noe av det mest fantastiske er å være på vei hjem. Vi er jo alle det. På vei hjem. Men først skal vi kanskje ta et glass til og flørte. Med det ukjente.

Det fine med det ukjente er undringen. Du kan se det i et smil, et blikk, du fikk i forbifarten, og kanskje var det her du levde, mer enn noe annet sted, for sa hun ikke noe som fikk deg til å le, og du svarte kjapt at å snakke med deg er som å få et kyss, et støt som tar av og sender følelser som stråler nedover ryggen, fra hårrota og ned til tærne og opp igjen. Oslo er en fest. Hvis du vil.

Øyeblikkets livskunst har jeg alltid båret med meg. Drømmen om i morgen. Sorgene fra i går. Det er ikke noe for meg. Vi lever nå. Skål. Oslo er en fest.

Men skal du fange øyeblikket må du være der. Med åpne øyne. Blant de beste til dette er fotografene. Min venn Olav er en slik fotograf. Han går gatelangs og ser plutselig at et bilde kommer til å være der. Det kommer til å skje. Om noen sekunder. Og da må Olav være klar. Med sitt kamera.

De to damene har vært på fest og skal gå over en lang bro med hver sin gigantiske ballong. Olav ser dem komme. Han løper, løper, for å være klar, i den andre enden av broa. Det kan gå bra dette, hvis han rekker frem og er der. I det riktige øyeblikket.

Jeg var ikke der, men jeg har fantasi. Det er ingen fare. Jeg ser det for meg. Damene med ballongene, som går gjennom hele byen, fra det ene smilet til det andre, fra alle de som ser og tenker at jaggu er det gøy å leve.

Skal du ut i kveld? Det er lørdag. Den beste av alle dager. God tur ut og lykke til. Oslo er din fest. Om du vil.

Hvis du skulle dra til Svalbard og ta bare ett bilde

Det er mye alvor i naturen. Det er mye drama i fjell, himmel og hav. Men plutselig kan du se noe helt annet, og begynner kanskje å le høyt. (Foto: Olav Njaastad)

Hvis du skulle dra til Svalbard og ta bare ett bilde. Hva ville du ta bilde av da? En isbjørn? Et reinsdyr? Noe helt vilt?

Svalbard er helt i yttergrensen av hva de fleste av oss kan få til. Dette reisemålet ligger i kanten av isødet, fylt av mystikk, polarhistorie og en natur som kan ta pusten fra hvem som helst. Svalbard er ikke et sted. Det er en måte å være på, en stemning som setter seg, som en dyp, blå tone, ikke helt ulikt det du vil kjenne i suget fra en blues-låt, seig og slitt i kanten, men full av kraft, fandenivoldsk, der den sparker løs, så du får lyst til å la skjegget gro, ta deg en drøy slurk whisky, spenne på deg pågangsmotet og hive deg ut i en ekspedisjon, for nå skal livet leves. Rått og heftig.

Dette er ikke helt ulikt den aller første forelskelsen, litt skremmende, for Svalbard kan ta livet av deg, men også bittersøt når du får sanse ting du aldri før har kjent. Kanskje skal du ta på hodelykt å klemme deg ned gjennom en dyp revne i isbreen og slik komme inn i et hulesystem av glassklar is, tusener av år gammel. Kanskje skal du stå bak et hundespann opp Adventdalen, og kjenne det lydløse, bli en del av farten og friheten når spannet drar i vei. Kanskje får du oppleve hvalross, isbjørn eller hval, se isbre kalve, høre drønnet, og føle deg veldig, veldig liten.

Kanskje vil du gå på ski, sammen med noen kompiser, overnatte i telt på isbreen. Jeg har ligget i et slikt telt på Svalbard en gang. Det var personlig rekord i antall kuldegrader utenfor soveposen, og vinden laget en vislende lyd over snøen som fikk meg til å ligge våken, ganske lenge og tenke over hvor lett en isbjørn kunne skritte over snubleblusset, ta seg inn i teltet og drepe meg med et slag.

Når du skal ta bilder på Svalbard er det ofte nesten ingen andre farger enn svart og hvitt. Min venn Olav var der og deltok i en fotokonkurranse. Han kunne velge og vrake. I motiver. Han gikk ut i det nær fargeløse landskapet og lette.

Det er mye alvor i naturen. Det er ofte drama i fjell, himmel og hav. Men plutselig kan du se noe helt annet, og begynner kanskje å le høyt, slik Olav gjorde da han tok bildet av den grønne konteineren og vant fotokonkurranse på Svalbard. Håper du liker bilde. Og får lyst til å dra på tur.

I Can't Get No Satisfaction

I Can't Get No Satisfaction (Foto: Olav Njaastad).

Olav sitter i bilen på vei til jobb i Oslo. Det er regnvær og grålys. Så langt øyet rekker. Lite håp. Mye hverdag. Da ser han noe helt fantastisk.

Før vi kjører videre i denne historien er det nødvendig å snakke litt intenst om Mick Jagger og Keith Richards. Det er jo helt utrolig. Disse karene har røkt, drukket og puttet i seg alt som det er mulig å røyke, drikke og putte i seg. De har herjet. Stått på. Med folks følelser. De har pløyd en dyp seksuell fure, på tvers av alle kontinenter, fra 1960-tallet og helt frem til i dag. Keith Richards ser ut som en røykende sviske. Mick Jagger er en lang, trevlete rot, en slags menneskelig dildo, i full størrelse, fra topp til tå, potent. Klar til å kaste seg over hva det skal være. Med tunga først. I en alder av 74 år. Det er ikke til å tro. At det lar seg gjøre.

I den andre enden av den menneskelige skala finnes slike som meg. Jeg kjøper de fleste av mine klær på Dressmann. Nå vet ikke jeg om du pleier å bygge opp imagen din systematisk hos Dressmann, men skal jeg være ærlig så er noe av det meste spennende som kan skje på Dressmann at du blir tilbud tre par svarte sokker og betaler bare for to.

Nå kan det jo tenkes at fins mannfolk i Norge som gjerne skulle ønske at de var Mick Jagger. Vi har alle våre lengsler og ville drømmer. Vi har alle vårt. Tenk å kunne ligge med tusenvis av damer! Hvordan ville det ha vært? Hvordan kommer man dit? Hvordan får man draget?

Det er fint at det er noen som kan ta seg av drømmene dine. Som kan ta dine lengsler på alvor. Det er kanskje litt rart for noen at den som skal gjøre dette er nettopp Dressmann, men det kan skje. For noen år siden innledet kleskjeden et samarbeid med The Rolling Stones. De fylte opp butikkene sine med gigantiske bilder av Mick Jagger, store bilder, vegg til vegg, med lidenskap. I Can't Get No Satisfaction. Bare så du vet det. Med Dressmann blir livet fantastisk.

Olav sitter i bilen på vei til jobb. Han kjører forbi en Dressmann-butikk. Gjennom butikk-vinduet kan han se Mick Jagger på scenen. Olav ser også det unge paret på gaten. De står foran butikken helt tilfeldig, og holder rundt hverandre. Olav tar dette bildet, i det sterke øyeblikket, som lever, akkurat der og da, og aldri igjen.

Det fins bilder som stopper deg med en historie. Dette er et slikt bilde. Du vet ikke om det er oppbrudd, en sår avskjed, eller en heftig kjærlighet som nettopp har begynt. Vi er alle på leting. Vi er alle underveis.


 (I Can't Get No) Satisfaction
I can't get no satisfaction, I can't get no satisfaction
Cause I try and I try and I try and I try
I can't get no, I can't get no

Keith Richards / Mick Jagger
The Rolling Stones (1965)

Ny norsk sex-rekord

Da vi hadde gravd ut bilen til venstre begynte vi å lure på hva som var i snøhaugen til høyre (Foto: Arne Røed Simonsen)

Det ligger nå tusenvis av biler i en slags gravhauger. Over hele byen. Haugene følger samme skikk som man brukte i vikingtiden. Den gang var det stort sett høvdinger som ble lagt i haug sammen med sine farkoster. I våre dager kan hvem som helst få bilen sin stedt til hvile. Under et fastfrosset helvete. Av is og snø.

I de første dagene var det ikke så farlig. Da var snøen myk som pudder. Det var brukbar stemning på den tiden. Under slike forhold kan det være fristende å ta lett på ting, kanskje utsette å grave frem bilen. Når man først har begynt å utsette ting, la det gli ut kan du si, eller kanskje man har vært bortreist i noen uker, og plutselig er kommer hjem, da ligger bilen der nede i en dyp grop, et slags iskrater, med store mengder hard snø over, og dessuten langs den ene siden, intenst innpakket av ivrige brøytemaskiner i kontinuerlig kommunal tjeneste.

Jeg har alltid vært svak for såkalte skrekk-eksempler. Jeg har derfor fulgt nøye med de siste ukene. Noen hundre tusen hardt prøvede nordmenn har slitt med å finne igjen bilen etter alt snøværet. Og når man først har funnet bilen, begynte slitet med å grave den fram og få den over brøytekantene og ut på gata.

Det er aldri for sent å gi opp. Sette seg foran peisen. Kanskje åpne en flaske rødvin og tenke at det er jo ikke sååå lenge til våren. Allerede om  to, tre måneder vil det trolig være mulig å skimte de første tegn til bedring. Kanskje skimte en flik av en rusten forskjerm eller en bit av taket som begynner å vise seg.

En kollega og jeg diskuterte dette i lunsjen i dag. Min kollega har nemlig en godt voksen mor og bilen hennes har havnet i uløkka, som det het i gamle dager når man hadde lagt seg til på et vis man ikke burde og ikke tenkt på konsekvensene.

Når bilen liksom virker helt frosset fast. Hva gjør man da? Er dekkene hjelpeløst frosset fast i bakken? Det var jo mildvær og snøslaps da bilen ble parkert. Nå er det ti kuldegrader og bilen er ikke til å rikke. Hva gjør man da?

Jeg snakker med min kollega om dette og begynner nå foreslå en masse fantasifulle forslag. Kan man fylle opp ti liters bøtter med varmt vann og helle forsiktig en bøtte rundt hvert hjul. Jeg mener hvis man syns det er lenge å vente på våren. Kanskje dekkene med litt varmt vann tiner nok til at de løsner. Men forslaget høres risikabelt ut, hvis det er sprengkulde. Jeg forslår derfor at fire karer heller hver sin bøtte med varmt vann i en rask aksjon. Jeg har trua på det. Jeg liker tanken på en rask aksjon som kan redde en bil i nød. Min kollega lover å tenke over forslaget.

Etterpå søker jeg litt på nettet. Når jeg søker på "Hvordan dra en bil ut av en snøhaug?" er et av de første treffene artikkelen "Slik får du solgt bilen". Et annet treff er en video av folk som helt på eget initiativ har prøvd å dra bilen løs med slepetau. Problemet med den strategien er at bilen blir stående igjen, mens karene sleper av gårde med deler av støtfanger og forskjerm.

Mens jeg skriver dette kommer jeg til å tenke på petiten "Nå blir nok kona kåt" fra 2013. Det var forrige gang det var veldig mye snø på Østlandet. Da ble samlivsekspert Solveig E. Vennesland sitert i de fleste av landets aviser.

"Hvis du løper ut og måker vekk all snøen, så skal jeg ta tiden på deg". Samlivsekspert Solveig E. Vennesland sa ikke dette. Isteden sa hun at "Menn som måker får mer sex". Solveig E. Vennesland fortalte til avisen Agderposten at kvinner vekkes seksuelt når de ser mannen slite med snøskuffa.

Her er det åpenbart store muligheter karer. Når man kombinere kjente testosteron-bomber som bilen med snømåking kan det bli voldsom effekt. Med all denne snøen og alle disse bilene. En seksuell flodbølge kan skylle over landet. Det kan bli ny norsk rekord. Kjør på karer. 

Hva man kan være villig å gjøre for 100 millioner kroner


William og Kate var nylig på besøk i Norge. Det må da telle litt. Til min fordel. Foto: Zak Hussein (NTB scanpix)

Kjære John Dashwood. Jeg har fått et brev (epost) fra deg i dag der du skriver til meg på svensk (!) at du er britisk advokat og at jeg er arving til ni millioner fem hundre tusen pund, altså nær hundre millioner kroner.

La meg først få si at jeg ble veldig glad over å høre at jeg er satt opp som arving og at begrunnelsen er at jeg har samme etternavn som avdøde. Det er jo svært få Fiksdaler i Norge og ingen i Storbritannia som jeg har hørt om før, og jeg er derfor imponert over at du har blitt advokat for en Fiksdal. Jeg vil gjerne ha kontakt med Fiksdalene i Storbritannia. Kan du formidle kontakt med henblikk på slektstevner og slikt?

Jeg må dog her få advare at det kan bli en del problemer siden alle som heter Fiksdal åpenbart vil få lyst på de hundre millionene og bli misunnelig på at akkurat jeg er valgt ut. Jeg ville derfor satt på pris på om du kan redegjøre litt nærmere om hvorfor akkurat jeg er valgt ut som arving. 
Går du etter utseende? Alder? Kroppslukt? Kondisjon? Kunnskaper om de britiske øyer? Kjærlighet til William og Kate? Resten av kongehuset? Det hadde vært greit å vite hva du krever av meg, for jeg blir noen ganger usikker på meg selv og må ofte skjerpe meg. Min kone klager en del på det. Hun syns for eksempel at jeg ikke kjøper nok nye klær (dyrt), at jeg bare handler på Dressmann og at jeg dessuten slurver en hel del med vedlikeholdet, (huset - ikke kroppen). Jeg håper ikke dette vil irritere deg John, og at du da heller vil velge en mer presentabel Fiksdal enn meg. Ikke gjør det! Du må heller ikke nøle med å ta kontakt og komme med forslag. Jeg har for eksempel fått en elektrisk nesehårtrimmer av min venn Olav som ligger ubrukt i skapet på badet. Nesehårtrimmeren lager en skummel lyd og jeg er redd for å få støt i nesen, men hvis dette kan hjelpe er jeg villig til å strekke meg langt. Hva gjør man ikke for hundre millioner kroner i våre dager. Jeg kan rette og slett være villig til å trimme nesehårene. I alle fall noen av dem. Jeg er villig til å strekke meg langt, som du sikkert skjønner.

Men en ting syns jeg at er litt rart. Hvorfor skal jeg bare få 40 millioner kroner eller 40 prosent, mens du beholder 60 millioner kroner. Ikke for å være frekk, men det syns jeg er litt grådig av deg John. Jeg kan ikke så mye om britisk arverett, men jeg syns nå at det var et litt stivt gebyr. Jeg lurer på om vi kan snakke om saken. Skal vi si 50 -50? Du får halvparten. Hva sier du John? Det er et tilbud fra meg til deg. For at vi skal ordne det praktiske må du sende meg ditt visakortnummer, utløpsdato og pinnkode og annet. Bruker du tofase innlogging John? Jeg håper du gjør det for din sikkerhet skyld. Jeg vil også satt på pris på at du sender meg et bilde av deg selv. Jeg liker å knytte bånd til folk og er veldig opptatt av fisk. Hvis du googler meg vil du finne utrolig mange bilder av meg sammen med fisk. Jeg håper du kan sende meg et bilde av deg selv med en fisk John. Den må gjerne være sløyd og våt. Hvis du velger å posere med fisken i bar overkropp, så syns jeg ikke det gjør noe, men du får gjøre som du vil John. Ser frem til å mota bilde og kontonummeret ditt. Før dette er på plass kan jeg dessverre ikke foreta meg noe fra min kant. Jeg planlegger å lage en nettside der jeg legger ut bilder av folk jeg liker og et bilde av deg med en fisk, naken eller ikke, kan bli veldig fin på denne siden. Ser frem til å høre fra deg John. Han en fin dag.

Viser til ditt brev (epost) av 20.februar 2018: 
Jag heter John Dashwood; Jag är advokat från Storbritannien. Jag kontaktar dig på grund av min döda klient. Min klient dog utan en överlevande familjemedlem. Men han lämnade summan av Nio miljoner, femhundra tusen brittiska pund i en bank. Jag vill nominera dig som sin arvinge, eftersom du har samma efternamn som min klient, du kommer att få fyrtio procent av de totala pengarna. Detta är lagligt och säkert, kom till mig för bättre förklaring och mer detaljer. Vänliga hälsningar, John Dashwood.

I mitt neste liv skal jeg bli mexicaner

Denne petiten er skrevet av min gode venn Haakon Seeberg

«I mitt neste liv skal jeg bli meksikaner for da kan jeg delta i OL» tenkte jeg i morges da jeg så German Madrazo gå over mål som sistemann på dagens 15-kilometer i OL. Han stavret seg over mål på sitt ubehjelpelige vis og ble på rørende vis tatt imot av dagens olympiske mester. Jeg som for tiden kun tar av meg skiene når jeg skifter underbukser, kunne smile litt i skjegget og tenke at dette kunne vært meg på en middels god dag. For liksom å få bekreftet at jeg kunne vært meksikansk langrennsstjerne la jeg i vei på min faste 12-kilometer i Nordmarka og gikk hva remmer og tøy kunne holde. Da jeg gikk over mål ved Sognsvann og så døden i hvitøyet mens jeg hostet opp mesteparten av lungene, kunne jeg konstatere at gjennomsnittsfarten ble så vidt over 10 km pr time, ikke verst. Min nye helt German Madrazo gikk sine 15 km på under en time og hadde slått meg med 20 minutter på min «blodtur», eller omtrent det samme differansen han selv hadde til dagens olympiske mester. Jeg tror at jeg i mitt neste liv har større sjanser på Irans damelag. Vel å merke på en god dag.

God helg folkens 😊

 

Ski er som sex, en fil for alle

- Det er ikke er lov å gå til fots i preparerte skiløyper, sier juristen Marianne Jøranlid Reusch til NRK.

Marianne Jøranlid Reusch driver nettstedet allemannsretten.no og understreker at allemannsretten i Norge gir alle lov til å ferdes og oppholde seg så mye de lyster i utmarka. Men allemannsretten gjelder ikke i preparerte skiløyper, i følge juristen. Hun er veldig tydelig på det.

Jeg kommer trekkende med denne saken nå fordi det de de siste ukene har rast en heftig og følelsesladet debatt over det ganske land. Debatten dreier seg om hvem som skal få lov til å bruke skiløypene. På Sunnmøre reagerte for eksempel turfolk med sinne da de oppdaget skilt som varslet at de var uønsket i løypene. Forbudskilt i skisporet. Uhørt!

-Å gå i skisporet blir som å kjøre motocross på en golfbane. Du blir ikke populær av det, sier Mads Slinning Larsen til NRK. Mannen er løypebas på møre og burde vite hva han snakker om. Men Norge hadde ikke vært Norge hvis det ikke var like mange meninger som det er folk. Løypebas i Stryn, Arvid Hatledal er et vennlig og fredelig menneske og sier det slik:

"Eg kan ikkje sitje og sjå på at folk vert jaga ut av løypene".

Hatledal har derfor laget en egen fil for fotgjenger. Han deler skitraseen i tre: En for skøyting, en for klassisk ski og en for fotgjengere. Det blir litt som med sex dette. Det er en fil for alle.

Problemet i skogen er stemningen. Det kommer kanskje susende en topptrimmet, velsmurt og mager kar i velbrukt markdress fra Idrættslaget Heming. Han har trolig veid sin mat og sine øyeblikk. Med pulsmåler. Nå kommer han og er i sitt livs beste form. Alderen tatt i betraktning. Mannen har slim frosset kledelig i barten, og en kondisjon som ikke kan kjøpes for dyrt. Ingen antydning til is i rubben. Dette er en mann som aldri var i tvil om hvor han var da Brå brakk staven. Han kommer nå med flere hundre år gammel verdighet, bygget stavtak for stavtak siden siste istid, fra Fridtjof Nansen og Roald Amundsen til Marit Bjørgen. Og hva møter så vår mann i skogen? Hva møter han? Jo, en halvslapp fotgjenger med kulemage og sigg i kjeften. En trist liten skapning som ikke en gang har giddet å kjøpe seg smørefrie ski med feller. Det er jo helt utrolig. Slikt kan gjøre noe med stemningen. I Norge. Det kan jo det.

Kjærligheten kan dø i en sofa


Min venn Pål er veldig engstelig for ting som klør. Sofaen, for eksempel. Klør den?

Da Pål og Lena skulle flytte sammen måtte de jo bare kjøpe helt nye møbler. Det er jo klart. Det blir jo ikke fart på kjærligheten sånn helt uten hjelpemidler. Pål og Lena la ut på en slags turne. Fra den ene butikken til den neste. De jaktet på en såkalt buesofa.

Sofaen skulle helst bestå av noe mykt og godt. Dette var hevet over tvil. Man må kunne sitte eller aller helst ligge i en sofa, uten at den klør. Det er mye her i verden som ser bra ut på utsiden. Men så setter du deg, og blir SKUFFA.

Det er ikke sånn her i verden at du plutselig en dag blir skeptisk. Nei, en god gammeldags skepsis, den tar det år å bygge opp. Det begynner kanskje med at mor har kjøpt noe ekkelt stikkende noe og tvunget det på deg som barn. Det kan være et helvete av en genser. Eller kanskje et ekkelt skjerf. Det kan være klær i alle varianter. Ting man blir tvunget til å gå med. Livet er nådeløst. Det vet alle som har klart å vokse opp.

Pål og Lena står i en eksklusiv møbelforretning i Oslo. Lena har funnet sofaen. Jeg tror det var selveste drømmesofaen. Det var ikke noe å diskutere. Denne sofaen måtte de bare ha. Pål var egentlig bare tatt med. Pål var bare en teknisk formalitet. I det avgjørende øyeblikk. Pål var tatt med for å si JA. Men nå skjedde noe som sikkert vil ryste selv erfarne sofakjøpere.

Lena oppdager plutselig at Pål har tatt av seg på overkroppen. Pål har satt seg godt til rette i sofaen. Som den naturligste ting i verden sitter han der, midt i den dyre butikken. Midt på dagen. I godt lys. I landets hovedstad. Med mange mennesker til stede. Det er ikke til å ta feil av. Det sitter en halvnaken mann i sofaen. Og dette er en mann som Lena vurderer å gifte seg med. Kan dette gå bra?

-Den klør, sier Pål bestemt. Han regner saken som avgjort. Å kjøpe denne sofaen, kommer bare ikke på tale, uansett hvor fin og fjong den er. Slik er det bare. Du må vite hva et ultimatum er når du ser et.

Jeg kom til å tenke på Pål og Lena i dag da jeg fikk høre om en godt voksen dame på jobbjakt. Hun fikk hjelp av en arbeid og inkluderingsbedrift. De sendte henne på jobbintervju. Det gjaldt en kontorjobb på et verksted som lakkerte biler.

Damen var litt engstelig for at hun ikke skulle få jobben. Hun hadde aldri jobbet med noe som hadde med biler å gjøre. Hun kunne absolutt ingen ting om biler. Derfor ble damen usikker.

Nå er det nå en gang slik her i verden at arbeidsgivere er mennesker de også. Arbeidsgivere kan finne på å være opptatt av de rareste ting. Det behøver ikke å være en sofa som klør. Det kan være noe helt annet. Det må du bare være klar over. Når du søker jobb.

Da damen kom på jobbintervju var det en ting som var mye viktigere enn alt annet. Man kom veldig fort frem til følgende spørsmål:

-Er det greit for deg å dele kontor med to rottweilere?

(Rottweilere er, i parentes bemerker, et en tysk hunderase som ser litt skummel ut, ofte brukt som kjæledyr for nazister eller gangstere på film).

Nå var det bare en ting å gjøre. Og damen gjorde det. Hun bestemte seg straks for å elske to rottweilere. Og jobben, den fikk hun.