Mens vi venter på tsunami i Lysefjorden

Hele Preikestolen kan falle i havet og skape en tsunami i Lysefjorden, melder de fleste medier over hele landet i dag.

Preikestolen ble til for 10.000 år siden. Allerede i 1030 ble det oppdaget en sprekk. Det har siden vært nær null utvikling i sprekken. I mellomkrigstiden gjennomførte Stavanger Turistforening målinger, uten at det ble oppdaget avvik. De siste 20 årene har vært helt uten endring, men nå har sprekken plutselig blitt 2-3 millimeter større, i følge forsandordfører Ole Tom Guse. Han har helt og holdent på egen hånd brukt sin private tommestokk for å måle endringene, i følge Aftenposten. Dette har fått media til å koke. Over hele landet.

Når aviser og andre medier skal vise hvor dramatisk dette er så har de en utfordring. 2-3 millimeter er jo ikke så veldig mye. Når jeg skal måle med tommestokk så hender det at jeg slurver med en millimeter eller to. Så ærlig må jeg få lov til å være.  2-3 millimeter er nesten ikke til å få øye på. Det er veldig lite. Det vil jeg bare si.

Hvis man skal sette fokus på et problem som bare er et par millimeter stort er det nærliggende å bruke en veldig stor, rød ring eller en diger pil, slik at vi med en gang skal skjønne alvoret i situasjonen. Her vil jeg særlig fremheve NRK som på sin nettside har valgt en gigantisk pil for å vise hvor sprekken er. Se bildet av pilen.

Det neste som trolig nå vil skje er at den ene politikeren etter den andre blir flydd med helikopter fra sentrale strøk til distriktsnorge for vise at de tar Preikstolen og valgkampen på alvor. Dessuten vil TV-sendinger av Preikestolen minutt for minutt være en åpenbar mulighet. Og slik går no dagan i Norge. Ha en fortsatt fin sommer.

Å bli blind på grunn av høyt trykk i hodet

Sign of public toilets WC
Licensed from: Ronyzmbow / yayimages.com

- Ved store anstrengelser kan det gå en sikring inne i hjernen. Du blir blind. I løpet av sekunder.

Det er kar jeg kjenner som heter Johan M. som forteller. Han hadde lest det der om å bli blind på nettet. Like etterpå skulle Johan M. en rask tur på toalettet på jobben. Han hadde dårlig tid. Et viktig møte ventet.

- Fordi det hastet slik, så trykket jeg på alt det jeg hadde. Jeg trykket så jeg ble ganske rød i hodet. Plutselig ble det stup mørkt inne i hodet mitt. Jeg fikk helt panikk. Jeg trodde jeg var blitt blind. Det var en helt jævlig følelse. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, sier Johan M.

- Hva gjorde du da?

- Jeg famlet meg frem til døra og fikk åpnet den. Da oppdaget jeg at det bare var lyset som hadde gått i bygningen. Det var en utrolig lettelse. Du vil ikke tro det.

- Du fikk nærmest livet i gave. Midt i arbeidstiden. På en vanlig onsdag. Gratulerer.
 

Mine 20 mest leste petiter finner du her

Vi som tar til takke med lite

Matmarked i Antibes på en lørdag. Her er Verdens største hvitløk og dessuten noen utrolige tomater og sku du ha sett parmesanen, en ost stor og svær som et fjell av smak, der den troner ved de sinte pølsene og krydder i eksotiske hauger, og dessuten vakre oliven som fyller munnen med vann på veien ned til det søte, der det var vanskelig å velge, men jeg stoppet ved rips. Jeg gjorde det, for de blinket og lokket i solen og var ikke til å komme forbi, og slik gikk jeg fra det ene fantastiske til det neste og tenkte på den ynkelige og dyre grønsaksavdelingen på Kiwi på Høvik, eller hvor som helst i Norge, hvor vi står og tar til takke. Med urimelig lite.







 

Store gutter smiler til slutt


Har du sett filmen «Store gutter gråter ikke» fra 1995? Dokumentaren handler om åtte gutter i alderen 20 til 30 år som soner lange fengselsstraffer på Ullersmo for vold, vinning og rusrelatert kriminalitet.

 

Jeg har fått denne historien fra Follo Futura i Ås utenfor Oslo som er en arbeid og inkluderingsbedrift i NHO Service. Jeg har sjelden hørt det bedre. En av de vi følger i filmen er Arvid. Han er flink til å ordlegge seg og gjøre seg forstått, men har dårlig vurderingsevne . Hele sitt voksne liv har Arvid vært gjenganger i fengsel. 

 

Hvordan gikk det med Arvid i årene etter at filmen ble laget? Drømmen er fast jobb. For å komme dit må Arvid gjennom tiltaket "Avklaring" hos en tiltaksarrangør for NAV. Dette er starten på reisen til uavhengighet. Arvid sitter bredskuldret og selvsikker på et trangt møterom. Armene på genseren er brettet opp. Begge underarmene er preget med tatoveringer.

 

Arvid nærmer seg 50 år. Han har fått smaken på frihet og et nytt liv. Viktig drivkraft er en datter på seks år som han ønsker delt omsorg for. Arvid har også en datter til, som nå er ung voksen og som over mange år ikke fikk oppleve sin far som den rollemodellen han ønsket å være. I barndommen var far ut og inn av fengsler. Han ble en perifer skikkelse for henne.  Arvid vil ikke at hans yngste datter skal oppleve det samme. Han vil at jentungen skal vokse opp med en god rollemodell og far. Jobb og stabilitet er en forutsetning for å få delt omsorgsrett. 

 

I flere av periodene når Arvid er fri, mellom «russprekker» og kriminalitet, har han jobbet sammen med forebyggende enhet i politiet, som ekstern foredragsholder ovenfor ungdom og i skolen. Han får debatterfaring med daværende justisminister som de innsattes representant i en TV-sending fra fengselet om soningsforholdene i Norge. Arvid opplever at dette er meningsfullt, men det er også en stadig påminnelse om egne feiltak i ungdomsårene og om det livet han har levd. Arvid ønsket seg noe annet nå, for å komme seg vekk. Noe praktisk. Han er nevenyttig og fysisk sterk, men har ikke formalkompetansen og han manglet en tillitsvekkende CV som er god nok til å konkurrere i dagens åpne arbeidsmarked.

 

Arvid er proaktiv og motivert i tiltaket. Etter hvert blir det laget en hospiteringsavtale med et firma som driver med pyroteknikk og sceneshow. De har behov for en lagermedarbeider som de kan forme og utvikle i takt med firmaets vekst.

 

Før oppstart i hospitering er det avgjørende å være helt åpen om bakgrunnen til Arvid ovenfor arbeidsgiver. Arvid blir møtt med forståelse, men lite sympati. Han ønsker heller ikke det. Han blir stilt ovenfor ordinære krav. Etter oppfordring om det, startet han med behandling av sin psykiske helse. I hospiteringen er Arvid stabil, tilstede og møter de krav og forventninger som kommer. Tre måneder med hospitering går raskt. Han utviklet seg i jobben og det blir lagt til rette for arbeidstider slik at han får anledning til å passe sin datter annenhver uke. Den andre uken jobbet han ukurante tidspunkt etter arbeidsgivers behov. Han har jevnlige samtaler med veileder. Han er fleksibel og lite kravstor.

 

Etter endt hospitering får Arvid fast, fulltidskontrakt hos bedriften. Det blir laget en løsning med lønnstilskudd fra NAV. Lønnstilskuddet gjør at bedriften kunne bistå med flere kostbare sertifikater på tyngre kjøretøy og tilføre nødvendig kursing slik at Arvid på sikt kan ta pyroteknikk kurs og dermed jobbe med oppsett av fyrverkeri .

 

Arvid får ny samboer. Forholdet er stabilt. Forholdet til begge døtrene utvikler seg fint. Traumer og skyldfølelsen fra det gamle livet er falmet og nesten borte. Ny omgangskrets. For første gang er livskvaliteten ganske bra. Når han nå snakker om sitt liv er det med stolthet i stemmen.

Dine hvite flekker på kartet

Love
Licensed from: frisbee78 / yayimages.com

Det var en tid da mitt kart var fylt av hvite flekker. Det var alle de steder og følelser jeg ennå ikke hadde smakt, men lengtet etter, sulten på å komme i gang med den reisen som skulle bli mitt liv.

Det var en tid da kartet var uendelig stort, fylt av muligheter, fra storslagne fjell til den minste sten, den lille hvite, rund som en perle, som jeg kunne ta med hjem for å huske at jeg elsket deg. Der og da.

Det var en tid da kartet ble større og større, og alt vi kom til var nye stier, nye kryss hvor vi kunne stå og lure på hva denne dagen ville bringe.

Den tiden er nå.

Stor fisk på rare steder

I serien "Baard fisker på rare steder" skal vi til Griniveien i Bærum.

Når jeg foreslår å fiske ved den sterkt trafikkerte Griniveien er det fort gjort å komme med innvendinger. Det er for eksempel ikke noe særlig vann å se. Hvis man ser helt bort i fra Lysakerelven. For dit skal vi slett ikke.

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å fortelle at jeg lagrer alle gode fiskeopplevelser fra unge år. Jeg har dessuten en regel som sier at ingen bekk eller dam er for liten. Det skal ikke store pytten til før jeg begynner å speide etter fisk. Det skyldes særlig en heftig hendelse under motorveien på Nesbru i Asker i 1999. For deg som kanskje bare har kjørt PÅ motorveien, men aldri har vært UNDER den, må jeg få rette oppmerksomheten mot Neselva.

I følge Wikipedia renner Neselva i ganske rolige, såkalt meandrerende løp over slettene ved Billingstad. Her kan man fort begynne å lure på hva meandrerende betyr. Det er svinger i et elveløp i et flatt landskap. I slike svinger står det ofte ørret. Bare så det er sagt.

Det er mye støy, men man klarer seg uten hørselvern når man fisker under motorveibrua på Nesbru. Det ser litt rart ut, bare, men det går. Alt går med litt pågangsmot. Slik oppdager jeg en brunørret på nær kiloen som spiste snegler, med hus og det hele på ryggen. Sneglene ramler ned fra trærne. Ørreten har spiste så mange snegler at den har fått en imponerende stor kul på magen. I den grunne elva er fisken oppe og viser seg rett under løvtaket. Jeg krabber i posisjon, på knærne og kastet marken, uten lodd to, tre meter, lar den drive i svak strøm, inn under løvtaket. Så er det bare å sitte musestille og vente. Etter noen minutter begynner snøret å bevege seg. Oppstrøms. Jeg gjør tilslag. Plutselig står jeg og kjører min første kilosørret i tettbygd strøk. Det er helt fantastisk. Man glemmer ikke slikt. Så lett.

18 år senere. Vi er i slutten av mai 2017. Det er en blank og helt ubrukt søndag morgen. Jeg kommer til å tenke på ørreten fra 1999. Kanskje det har vokst opp noen nye beist som står på rare steder i Asker og Bærum? Jeg begynner med å kjøre til Griniveien. Jeg oppdager nå at der det pleide å være en bensinstasjon er det plutselig kommet et nytt utsalg for Plantasjen siden sist. Jeg parkerer og går rundt en stabel blomsterjord på tilbud. Jeg setter meg på huk ved kulverten der bekken forsvinner inn under Griniveien. Jeg noterer at det ligger en handlevogn i metall og ruver midt i strømmen. Det er slikt som vi sportsfiskere må merke oss. Hvis vi ikke skal miste fisk.

I det jeg setter meg er det tre, fire småfisk som piler skremt oppstrøms. Her er liv. Jeg har 0,18 mm snøre og 1,6 grams lodd, og en markkrok størrelse 8. Det er sesongens aller første kast. Det går ti meter inn UNDER Griniveien. Hugget kommer momentant. En 250 grams ørret har snappet marken og spreller lystig der inne. Jeg tar den forsiktig inn, vipper fisken på land for fotografering og glade planer om fersk fisk til lunsj når jeg kommer hjem.

Etter denne opplevelsen er jeg i strålende humør. Jeg kjører nå ned til en vakker middelalder bru som står i steinsatt bue ikke langt fra Øverland gård. Også her napper det ivrig. Jeg setter 150 grammerne forsiktig ut igjen, før jeg kjører over Steinshøgda til Bærums Verk og kjøper en kaffe og en bolle hos Baker Hansen. Det fine med denne versjonen av Baker Hansen er at den ligger ved siden av flott foss og en utmerket ørretkulp. Jeg har tidligere fått halv kilos ørret i Lomma, som elven heter. Jeg fisker med en liten dupp som jeg lar seile med strømmen. Når det napper blir jeg oppmerksom på at en gruppe turister som står og fotograferer meg ivrig. Sjelden har en 50 grams ørret blitt mer fotografert.

Turens hovedmål er selvsagt Neselva. Jeg kjører ditt med ikke ubetydelig forventning. Jeg er spent. Jeg prøver svingene ved det som tidligere var IKEAs lager. Jeg prøver kulpen nedenfor Kiwi. Jeg prøver under motorveibrua og utoset ved Plantasjen. Gode fiskeplasser, alt sammen. Men det er ingen beist som i 1999. Det betyr bare en ting. Jeg har ikke prøvd hardt nok. Jeg må komme tilbake. Når elva flommer. Neste gang.

Han tømte rommet for oksygen

birthday candles
Licensed from: alexkosev / yayimages.com

Jeg har lyst til å fortelle om Mao som i en alder av 12 år spiste opp alle kakelysene i en bursdag for å tøffe seg. 

Det var en bløtkake med jordbær og masse krem som ble båret inn med sang, mens en noe sammenrasket gjeng, alle guttene i klassen, stirret grådige i retning kaken og slurpet cola fra kvartflasker, i stripete sugerør, røde og blå, i korte støt, fordi flaskene var små og kvelden lang.

Dette skjedde helt på slutten av skoleåret da våren gled over til sommer og vi ganske snart skulle velte ut skoleporten som unge, ville kalver i det første møte med eventyrlig frihet som strakte seg så langt det var mulig å fatte, til et sted det knapt var verdt å ofre en tanke, for høsten lå uendelig langt borte. 

I en av disse siste dager satt vi og skulle spise kake hos Mao, en gutt som hadde fått kallenavnet på grunn av et ansikt rundt som solen og en kropp som var en diktator verdig, der han satt øverst i en hver slåsskamp og knuste deg og en hver tanke på motstand, ene og alene i kraft av den enorme tyngden som holdt deg nede og limte trynet ditt til asfalten, slik at ingen tårer, snørr eller bønner hjalp. Å trygle Mao om nåde var nytteløst. Det var noe alle viste. En gang da vi spilte fotball og jeg skulle stå i mål, tynn og spinkel, som det reklet jeg var, dynket han den sprukne lærkula i sølevann, slik at den tung og vasstrukken kom susende mot meg som en bombe, som traff meg i panna og sendte meg i bakken.

Da jeg våknet opp hørte jeg redde guttestemmer som i mitt fravær var blitt enige om at en så hard smell ganske sikkert ville gi alvorlig hodeskade og at det neste  som nå ventet var at jeg ville bli kjørt bort med ambulanse, mens politiet ville komme for å ta med seg Mao, ikke til nærmeste fengsel, men til en forbedringsanstalt, fordi han var under den kriminelle lavalder. Intet av dette skjedde, naturligvis, og i steden gikk vi hver til vårt som bitre fiender, en følelse som er en knyttneve, alltid hard og klar til slag, et brennende ønske om å knalle til der det gjør vondest slik at det kan renne neseblod og skam i strie strømmer.

Likevel ble jeg invitert i gebursdag, ikke fordi det noen gang ville komme til forsoning, ikke i dette livet eller i det neste om noe slik finnes, men fordi vi vokste opp i en tid der alle skulle være med.

Den gigantiske Mao. Det tynne reklet uten muskler, meg. Vi satt der i hver vår ende av bordet da kaken ble båret inn og Mao skulle blåse ut alle lysene i et eneste stort utpust, som med et slag skulle få alle de 12 lysene til å bli stående, sluknet, uten noen mulighet til å kunne motstå den kraft som selveste Mao hadde, en menneskelig blåsebelg, som sikkert kunne velte trær, rive dem opp med roten og slenge faenskapen langt av sted, om han lystet. 

Mao tok sats, dro inn luft så det nesten tømte rommet for oksygen, han fylte de enorme lungene, ansiktet gikk fra lett overskyet til full storm og videre til orkan, og han traff kaken og alle som var til stede med en kraft som gjorde at ingen kunne gå fra denne bursdagen og noensinne glemme galskapen i Maos øyne da det siste lyset ga opp og sluknet. 

Nå er det slik at naturkrefter er ustoppelige. Alle som en gang har kjent en vulkan eller et jordskjelv vet at det ikke er mulig å bremse når et utbrudd først er i gang. Da Mao var ferdig med å blåse plukket han opp lysene og puttet dem i munnen. Ett og ett. Som om de var smågodt som Mao ganske langsomt nøt å knaske i seg slik at det spredte frykt og vemmelse rundt bordet, og jeg husker at jeg tenkte at når han er ferdig med alle lysene så kan det være noe annet som står for tur, et eller annet påfunn av djevelskap som gjør at det bare ville være flaks om vi kommer ut av denne bursdagen med livet i behold.

Den som en gang har sett døden i øynene, svelget bløtkake og klamret seg til en kvarting med cola, vet at overlever jeg dette, kan jeg klare hva som helst. Gi meg et fjell og jeg skal bestige det. Gi meg et hav og jeg skal legge på svøm. Gi meg de mørkeste øyeblikk og jeg skal tenne et håp. 

Slik forlot jeg Mao. Jeg ble eldre og tok fatt på livet. Jeg tok utdannelse, begynte å jobbe, giftet meg og fikk tre barn. Jeg har mye å være stolt av. Men jeg kan ikke se kakelys uten å bli sørgmodig til sinns. Jeg kan ikke det.

Mine 25 mest leste petiter

Du kan ikke kjøre noe sted i Norge uten å dra gjennom Jammerdal



Vi er en lang kjede mennesker som venter i kø. Et sted i Østerdalen. En helt vanlig dag. Køen vokser nå. Den øker. Blir større og lengre. For hvert minutt som går. Vi står stille. Lenge.

I den litt rare tilstand som i Norge kalles sommer sitter fiskekompis Børre og jeg. Vi er i bilen på vei til noe av det fineste som fins. Dager med laksefiske. Kameratskap. Det helt fantastiske som kan skje når juni glir mot juli og en enkel sjel kan tenke at nå er det snart min tur til en gang i livet å få en gigantisk laks på kroken.

Men først må vi komme frem. Veiene i Norge er ikke bare asfalt. De er også hull. Og svinger. Sjelden kan man kjøre noe sted i Norge uten å måtte reise gjennom Jammerdal, glemt av Gud og Statens vegvesen, et henslengt og øde sted, hvor intet annet venter deg enn den uendelige langsomme reise og fortapelse som vi alle har vokst opp med og derfor er så vandt til at vi for lenge siden har gitt opp alt håp. Om bedring.

Noen tror at kolonnekjøring er et tiltak man driver med på fjellet. Om vinteren. Å kjøre kolonne er noe man driver med av ren nød. Når stormen herjer. På Haukeli eller i dalstrøka innafor. Hvor nå det måtte være. Der kjører de kolonne, sitter bøyd over rattet, i snøføyka og nistirrer på baklysene på bilen foran, knuger rattet med hvite fingre, livredde for å miste det lille som er av liv, og slik ende i en snøfonn og sikker død. Det er derfor man har kolonnekjøring. For å redde liv. Om vinteren.

Men plutselig var det en kar som fikk en lys ide. Kan vi ikke også kjøre kolonner om sommeren. Distrikts Norge trenger kolonner. Vi kan kjøre sammen. Vi kan kjøre et lite 17-mai tog av biler som henger bak en følgebil, opp gjennom dalen, der det pågår veiarbeid, og hvor vi skal loses trygt og sikkert frem, og følgebilen kan snu og kjøre motsatt vei, med en ny gjeng som har sittet lenge og ventet og som nå endelig skal få være med på ferden, når det blir deres tur.

- Hvorfor setter de ikke bare ut kjegler, spør Børre. Kjegler er, for de som ikke vet det, en slags rød og gul oppfinnelse av plast som man kan sette langs midtstripen og markere at det er på denne ene delen av veien at du skal kjøre og ikke på den andre. Hvor vanskelig kan det være?

Isteden har vi følgebil. To ganger. Gjennom Østerdalen. Ved Kvikne er det en bensinstasjon, Circle K, formerly known as Statoil. Vi står stille i køen og venter på at kolonnen skal starte. Vi ser at en av karene fra følgebilen er blitt sulten.

Det en rikholdig samling store kroppsdeler som er blitt skrudd sammen til dette menneske i oransje og neonfargede klær. Han er i spurten nå. Han har en pølse i munnen. Det er ikke lenge før mannen har krysset hele parkeringsplassen foran Circle K og er fremme ved ledebilen hvor kollegaene venter. Han veiver svakt med armene. Han langer ut. Jeg kan se at det henger svettperler i ansiktet. Han har en pølse med lompe i munnen. Den er sikkert også toppet med ketchup og sennep, men det kan jeg ikke se helt sikkert fra der Børre og jeg sitter og heier. Vi heier på at mannen skal komme i mål og entre ledebilen, slik at vi alle kan komme i gang og sette oss i bevegelse. Uendelig sakte glir vi så videre. I den litt rare tilstand som i Norge kalles sommer.

De aller beste triksene på Tinder

Human bed sex
Licensed from: ia_64 / yayimages.com
Sugen på sex? Vil du prøve noe nytt og spennende? Har du tenkt på hva som da er den aller best måten? Hvordan du kan fremheve deg selv på Tinder? Eller på andre sjekkesteder?

Jeg tror at du kan lære utrolig mange nye triks ved å ta i bruk ordene som folk bruker i boligannonser. Boligannonser har helt suverene formuleringer. De kan du helt uten videre rappe og bruke om deg selv.

For min egen del har jeg har skamløst valgt å benytte boligannonsene som sto på trykk i et boligbilag i Aftenposten ("150 boliger til salgs"). Jeg vurderte først å bruke lørdagsutgaven av Dagens Næringsliv, men her psyket jeg ut ganske raskt. Det ble for svulstig. Det må jeg bare si. Jeg vil jo gjerne fremstå som noenlunde oppnåelig.

Jeg må innrømme at noe av det første jeg falt for var uttrykket "Kommer for salg". Jeg liker strategien, å skape forventninger. Bygge opp stemningen. Kan du si. "Helt unik"  "Må sees!" Det har du meg.

Det andre jeg fant var overskriften "Nylig oppgradert til dagens standard, samtidig som man har bevart det klassiske utrykket med originale detaljer". Dette vil jeg hevde at det er full dekning for å si. I mitt tilfelle. Hvis man ser bort ifra noe etterslep hva gjelder vedlikehold, så bedriver jeg kontinuerlig oppgradering ved hjelp av sykling, svømming og noe manisk tråling i skauen etter sopp om høsten. "Visning etter avtale". Jeg er dessuten såkalt hel ved, eller som det heter på side 44 i Aftenpostenbilaget: "Fantastisk tømmer med rosemaling. Absolutt ingen råte."

Hvis man for øvrig ser nærmere på kroppen min så vil man trolig oppdage at den er blitt godt voksen og at det kan være naturlig med overskriften "Siste salgstrinn",  "Nå eller aldri". Jeg kan sikkert også være "En urban oase", tilby "Sol hele dagen"  og jeg er "Barnevennlig og idyllisk".

Det kan videre være en ide å gå systematisk til verks. Hvis man ser for seg Baard så er han jo nesten to meter lang. Hodet er "Plassert høyt, ligger fritt med storslagen utsikt". Når det gjelder magen så er den "Påkostet", "Pent opparbeidet", "Svært innbydende", har en "Sentral beliggenhet" og er til tider "Herskapelig". Kroppen er på en måte "Horisontaldelt". Der ryggen slutter vil man finne en "Fantastisk endeløsning over fire plan med høy standard". Det er dessuten "Separat kjellerinngang".

På motsatt side, i skrittet, vil jeg si at man finner en "Stille og sentral beliggenhet", og et "Sjarmerende Oppussingsobjekt". Dette området er godt "Oppvarmet om vinteren" (Jeg er nøye med å bruke stillongs). "Uten gjenboere". "Ingen forkjøpsrett". "Først til mølla".

Når det gjelder de nedre deler av kroppen så snakker vi her om noen lange pipestilker, "Arealeffektivt utnyttet", og jeg går gjerne i sandaler, "Luftig og smakfullt". "Lave felleskostnader".

Alt i alt vil jeg si at jeg er "Moderne, tiltalende og romslig", med "God takhøyde". Ofte kan vi snakke om "Havutsikt" (noen ganger også utsikt til elver eller små ørretvann). Jeg kan dog ikke tilby "Alle faciliteter", men det går "Buss i de fleste retninger".

Ønsker forøvrig gjerne velkommen i "Store grøntarealer".

Omkostninger: Minimale.

Byggeår: 1962.

Se også mine 25 mest leste petiter

De beste historiene gjennom tidene


Til glede for nye lesere. Her er mine 25 mest leste petiter gjennom tidene.

25 - Overvekt på fly - genial løsning - lest av 12.968

24 - Ufo landet på Rykkinn - lest av 12.974

23 - Mann vær stolt av puppene dine - lest av 13.015

22 - Ord som hater menn - lest av 13.073

21 - Unge har aldri vært så late som nå - lest av 13.181

20 - Skal horer bli forbudt? - lest av 13.751

19 - Siv Jensens hemmelige tegn - lest av 13.765

18 - Å bli griserik og berømt - lest av 14.212

17 -Viagra-flyplassen - lest av 14.703

16 - Hvorfor ting går til helvete i Norge - lest av 14.790

15 - Jeg frykter drittsekkene der ute - lest av 16.394

14 - Det siste ubesvarte spørsmålet på jorda - lest av 17.374

13 - Norges verste flyplass - lest av 18.480

12 - Nakne politikere setter rekord - lest av 18.602

11 - Å ligge med 3000 damer - lest av 19.003

10 - Ikke noe annet land i verden har dette - lest av 22.149

09 - Å få et helt gatekjøkken i hue - lest av 22.338

08 - Han limte et A-4 ark fast i frontruta med superlim - lest av 24.693

07 - Da dronning Sonja røkte med stive fingre - lest av 25.958

06 - De fleste norske kvinner er sexy og kler seg som de vil - lest av 25.997

05 - Da døden kom til gards - lest av 28.533

04 - Dumpet et tonn grisemøkk i oppkjørselen - lest av 38.599

03 - Han fikk som fortjent. Han fikk barn. - Lest av 60.612

02 - Å skamme seg i butikken - lest av 63.761

01 - Da samboerskap var straffbart i Norge - lest av 74.281

hits