hits

Hva var Norge uten ski?

Det som nå gjelder er å gi alt du har. Gi jernet. Få blodsmak i kjeften. Kjenne melkesyra. Det er den første spurten. Har du vært med på dette har jeg ingen bekymringer for deg. (Foto: Olav Njaastad)

Hva var Norge uten ski? - Jeg tør si det, vi elsket våre ski. Vi klappet og kjælte dem hver gang vi spente dem på, sa Roald Amundsen. Han bygget vårt selvbilde. Som en fri nasjon. Og gikk til Sydpolen.

Da Norge hadde kranglet lenge nok om hvor traseen skulle gå, spente Fritjof Nansen på seg skiene. Han gikk fra Oslo til Bergen. Han satte et skispor over Hardangervidda. Og langs det sporet bygget de Bergensbanen. Slik ble Norge skapt. 
Det er barndommens vinter nå i 2018. Brøytekantene er høyere enn jeg kan huske dem på riktig lenge. Gi meg litt Blå Swix Extra og noen timer fri. Jeg krever ikke mer av livet enn dette. Jeg drar innover mot Mikkelsbonn og Sandungen. Det behøver ikke være langt. Jeg finner meg selv fra første stavtak. Jeg har appelsiner og Kvikk Lunsj. Jeg har Norge i ryggen. 
Lykken er det gamle spor, og gjenoppdagelsen, når du finner sporet som din farfar og mormor satte i deg, og som du fulgte nesten uten å vite det. Jeg tror dette var der også om sommeren. Denne iveren etter å gå på tur. Det sorgløse i å gå seg svett opp mot toppen, sitte der og nyte en velfortjent smak av seier og felleskap. Men best var følelsen om vinteren, i det eventyrlige landskapet, de bløte dyner, de tunge graner og utsikten som ingen ende hadde. Østenfor sol og vestenfor måne. Slik er det og slik har det alltid vært. Å elske Norge. 
Snø (fra norrønt snjór, snær) er nedbør i form av gjennomsiktige krystaller av is som er dannet rundt små partikler i atmosfæren, ifølge Wikipedia. Vi har funnet meningen med livet i regndråper. Der i de høyere luftlag treffer de kulde og blir til snøkrystaller, som regel sekstaggete stjerner. De viktigste vi har. 
?La ham få en stav da, mann!? (Jon Herwig Carlsen). Hva var vel Norge uten heltene? Særlig de fra Trøndelag. Oddvar Brå eller Marit Bjørgen. Du kan ikke vokse opp i dette landet uten dem. 
Jeg har skrevet om det før, om Soknedal Sparebank på Støren som har medaljene til verdens største skiløper gjennom tidene. Medaljene henger i et hjørne av banken. Soknedal Sparebank har sponset Marit Bjørgen siden hun var 14 år. Jeg var der for et par år siden og kikket. Etterpå, utenfor banken, traff jeg en mor og en datter på syv år. Jentungen har gått i Marit Bjørgens barneskirenn og fått medalje fra Marit. 

- Er du god til å skøyte på ski, spør jeg. 
- Ja, sier jentungen. 
- Kan du bli like god som Marit? 
- Ja. 
 
Jeg var på ferie i Italia i fjor sommer. Vi bodde på et hotell i Cortina. Hotellverten var en mann på over 70 år. Han kikket på passet mitt og lyste opp
- Du er nordmann!
- Ja, sa jeg.
- Hallgeir Brenden har bodd her. Han tok gull under OL 1956. Og han fikk Sophia Loren på fanget, sier gubben og smiler. 
Man husker slikt. I Italia.

Lillomarka ved Sinober: Min venn Olav, fotografen, tar bilder av viktige øyeblikk. Han står like ved målet, i oppoverbakken der guttungene kommer for full fres. Det som nå gjelder er å gi alt du har. Gi jernet. Få blodsmak i kjeften. Kjenne melkesyra. Det er den første spurten. Har du vært med på dette har jeg ingen bekymringer for deg. Det kommer til å gå deg vel her i livet. Jeg heier på deg! 

De skamløse gamle damene

Moods of Norway. Å leve i Norge er et spørsmål om holdning. Du kan gjøre hva du vil. (Foto: Olav Njaastad)

Hver alder du kommer til, kommer du til for første gang. Som en nybegynner i alderdommen er det lett å gå seg vill. Det kan være glede rundt neste sving. Det kan være sorg. Det kommer litt an på deg selv.

Jeg fisker i Svelvik ytterst i Drammensfjorden. Her går tidevannet frådene forbi i et trangt sund som skaper gode fiskeplasser. I enden av strømmen ligger en øy som er gjort om til en park som er godt tilrettelagt. Her står jeg og fisker.

Skal jeg være ærlig så kan det gå mange timer mellom hver gang det napper. Det gjør ikke så mye. Jeg drikker kaffe fra termos, spiser melkesjokolade og ser på folk. Jeg liker det. Å se på folk.

Slik oppdager jeg de tre gamle damene. De må være nærmere 80 år. Jeg kan se dem komme i pene sommerkjoler og med hver sin kurv. De har kurs mot en boccia-bane. Det er en gruslagt plass. Med tilhørende bord og benk.

Damene har de skinnende blanke boccia-kulene i en brun trekasse. De har vinflaskene i en kurv. De har duk på bordet. En bolle med kyllingsalat. Godt brød og smør. Disse damene har tenkt å kose seg. Skamløst.

En av damene har et eget håndlag med boccia-kulene. Hun kaster kulene i en jevn, målrettet bevegelse. Hun vinner nesten hele tiden. Mellom kastene skåler de. I hvitvin. Det er lange tynne flasker som strekker hals opp av kurven, slik man gjerne gjør om sommeren her nord, når det er frihet og glede nok til alle, når lyset varer lenge, selv om det blir kveld, og livet kan føles evig, for det gjør det av og til i den lettsindighet som de heldige får ta del i.

Skam og verdighet. Det snakkes mye om det i Norge. I eldreomsorgen. I hverdagen ungdom lever. Er det for mye skam? Eller for lite? Burde skammen vært jevnere fordelt? Den verste skammen er for de som står utenfor. Som mister jobben. Blir syk. Som mister familie, venner, og uendelig mye annet som kan glippe.

Husker du Moods of Norway, moteklærne som startet på Stryn og erobret verden. De landet mange steder, også på småplasser som Røros, hvor min venn Olav, fotografen, har slekt.

Se nå for deg at du er riktig gammel på Røros. Hva gjør du da? Sitter du inne og sturer eller tar du med deg lårhalsen din ut på glatta og tar sjansen. Tar du sjansen på at det går bra? Å leve i Norge er et spørsmål om holdning. Du kan gjøre hva du vil.

Det er et par år siden nå. Olav går rundt i gatene på Røros og oppdager at et riktig gammelt menneske er på shopping hos Moods of Norway. Han tar bildet. Håper det kan inspirere deg. Til å dra på shopping. Eller noe annet du har lyst til. God helg.

 

 

Oslo er en fest


Å gå gjennom byen med to gigantiske ballonger (Foto: Olav Njaastad).
Tenk deg at du har vært på en fest som nå er over. De spør om du vil ha en gigantisk ballong og ta den med deg hjem. Det kan bli litt av en tur.

Mange tror at verden er der ute. Det er feil. Hele verden er her. I Oslo. Folk av alle slag. Mange muligheter. Det strømmer lyder og glede fra hver krok. Fra utestedene, leilighetene og de åpne vinduer. Oslo er en fest. Byen sover aldri, hvis du ikke absolutt vil.

- Min by, du ligger rastløs selv om dagen din er over, synger Lillebjørn Nilsen. Han har rett i det. Noe av det mest fantastiske er å være på vei hjem. Vi er jo alle det. På vei hjem. Men først skal vi kanskje ta et glass til og flørte. Med det ukjente.

Det fine med det ukjente er undringen. Du kan se det i et smil, et blikk, du fikk i forbifarten, og kanskje var det her du levde, mer enn noe annet sted, for sa hun ikke noe som fikk deg til å le, og du svarte kjapt at å snakke med deg er som å få et kyss, et støt som tar av og sender følelser som stråler nedover ryggen, fra hårrota og ned til tærne og opp igjen. Oslo er en fest. Hvis du vil.

Øyeblikkets livskunst har jeg alltid båret med meg. Drømmen om i morgen. Sorgene fra i går. Det er ikke noe for meg. Vi lever nå. Skål. Oslo er en fest.

Men skal du fange øyeblikket må du være der. Med åpne øyne. Blant de beste til dette er fotografene. Min venn Olav er en slik fotograf. Han går gatelangs og ser plutselig at et bilde kommer til å være der. Det kommer til å skje. Om noen sekunder. Og da må Olav være klar. Med sitt kamera.

De to damene har vært på fest og skal gå over en lang bro med hver sin gigantiske ballong. Olav ser dem komme. Han løper, løper, for å være klar, i den andre enden av broa. Det kan gå bra dette, hvis han rekker frem og er der. I det riktige øyeblikket.

Jeg var ikke der, men jeg har fantasi. Det er ingen fare. Jeg ser det for meg. Damene med ballongene, som går gjennom hele byen, fra det ene smilet til det andre, fra alle de som ser og tenker at jaggu er det gøy å leve.

Skal du ut i kveld? Det er lørdag. Den beste av alle dager. God tur ut og lykke til. Oslo er din fest. Om du vil.

Hvis du skulle dra til Svalbard og ta bare ett bilde

Det er mye alvor i naturen. Det er mye drama i fjell, himmel og hav. Men plutselig kan du se noe helt annet, og begynner kanskje å le høyt. (Foto: Olav Njaastad)

Hvis du skulle dra til Svalbard og ta bare ett bilde. Hva ville du ta bilde av da? En isbjørn? Et reinsdyr? Noe helt vilt?

Svalbard er helt i yttergrensen av hva de fleste av oss kan få til. Dette reisemålet ligger i kanten av isødet, fylt av mystikk, polarhistorie og en natur som kan ta pusten fra hvem som helst. Svalbard er ikke et sted. Det er en måte å være på, en stemning som setter seg, som en dyp, blå tone, ikke helt ulikt det du vil kjenne i suget fra en blues-låt, seig og slitt i kanten, men full av kraft, fandenivoldsk, der den sparker løs, så du får lyst til å la skjegget gro, ta deg en drøy slurk whisky, spenne på deg pågangsmotet og hive deg ut i en ekspedisjon, for nå skal livet leves. Rått og heftig.

Dette er ikke helt ulikt den aller første forelskelsen, litt skremmende, for Svalbard kan ta livet av deg, men også bittersøt når du får sanse ting du aldri før har kjent. Kanskje skal du ta på hodelykt å klemme deg ned gjennom en dyp revne i isbreen og slik komme inn i et hulesystem av glassklar is, tusener av år gammel. Kanskje skal du stå bak et hundespann opp Adventdalen, og kjenne det lydløse, bli en del av farten og friheten når spannet drar i vei. Kanskje får du oppleve hvalross, isbjørn eller hval, se isbre kalve, høre drønnet, og føle deg veldig, veldig liten.

Kanskje vil du gå på ski, sammen med noen kompiser, overnatte i telt på isbreen. Jeg har ligget i et slikt telt på Svalbard en gang. Det var personlig rekord i antall kuldegrader utenfor soveposen, og vinden laget en vislende lyd over snøen som fikk meg til å ligge våken, ganske lenge og tenke over hvor lett en isbjørn kunne skritte over snubleblusset, ta seg inn i teltet og drepe meg med et slag.

Når du skal ta bilder på Svalbard er det ofte nesten ingen andre farger enn svart og hvitt. Min venn Olav var der og deltok i en fotokonkurranse. Han kunne velge og vrake. I motiver. Han gikk ut i det nær fargeløse landskapet og lette.

Det er mye alvor i naturen. Det er ofte drama i fjell, himmel og hav. Men plutselig kan du se noe helt annet, og begynner kanskje å le høyt, slik Olav gjorde da han tok bildet av den grønne konteineren og vant fotokonkurranse på Svalbard. Håper du liker bilde. Og får lyst til å dra på tur.

I Can't Get No Satisfaction

I Can't Get No Satisfaction (Foto: Olav Njaastad).

Olav sitter i bilen på vei til jobb i Oslo. Det er regnvær og grålys. Så langt øyet rekker. Lite håp. Mye hverdag. Da ser han noe helt fantastisk.

Før vi kjører videre i denne historien er det nødvendig å snakke litt intenst om Mick Jagger og Keith Richards. Det er jo helt utrolig. Disse karene har røkt, drukket og puttet i seg alt som det er mulig å røyke, drikke og putte i seg. De har herjet. Stått på. Med folks følelser. De har pløyd en dyp seksuell fure, på tvers av alle kontinenter, fra 1960-tallet og helt frem til i dag. Keith Richards ser ut som en røykende sviske. Mick Jagger er en lang, trevlete rot, en slags menneskelig dildo, i full størrelse, fra topp til tå, potent. Klar til å kaste seg over hva det skal være. Med tunga først. I en alder av 74 år. Det er ikke til å tro. At det lar seg gjøre.

I den andre enden av den menneskelige skala finnes slike som meg. Jeg kjøper de fleste av mine klær på Dressmann. Nå vet ikke jeg om du pleier å bygge opp imagen din systematisk hos Dressmann, men skal jeg være ærlig så er noe av det meste spennende som kan skje på Dressmann at du blir tilbud tre par svarte sokker og betaler bare for to.

Nå kan det jo tenkes at fins mannfolk i Norge som gjerne skulle ønske at de var Mick Jagger. Vi har alle våre lengsler og ville drømmer. Vi har alle vårt. Tenk å kunne ligge med tusenvis av damer! Hvordan ville det ha vært? Hvordan kommer man dit? Hvordan får man draget?

Det er fint at det er noen som kan ta seg av drømmene dine. Som kan ta dine lengsler på alvor. Det er kanskje litt rart for noen at den som skal gjøre dette er nettopp Dressmann, men det kan skje. For noen år siden innledet kleskjeden et samarbeid med The Rolling Stones. De fylte opp butikkene sine med gigantiske bilder av Mick Jagger, store bilder, vegg til vegg, med lidenskap. I Can't Get No Satisfaction. Bare så du vet det. Med Dressmann blir livet fantastisk.

Olav sitter i bilen på vei til jobb. Han kjører forbi en Dressmann-butikk. Gjennom butikk-vinduet kan han se Mick Jagger på scenen. Olav ser også det unge paret på gaten. De står foran butikken helt tilfeldig, og holder rundt hverandre. Olav tar dette bildet, i det sterke øyeblikket, som lever, akkurat der og da, og aldri igjen.

Det fins bilder som stopper deg med en historie. Dette er et slikt bilde. Du vet ikke om det er oppbrudd, en sår avskjed, eller en heftig kjærlighet som nettopp har begynt. Vi er alle på leting. Vi er alle underveis.


 (I Can't Get No) Satisfaction
I can't get no satisfaction, I can't get no satisfaction
Cause I try and I try and I try and I try
I can't get no, I can't get no

Keith Richards / Mick Jagger
The Rolling Stones (1965)

Ny norsk sex-rekord

Da vi hadde gravd ut bilen til venstre begynte vi å lure på hva som var i snøhaugen til høyre (Foto: Arne Røed Simonsen)

Det ligger nå tusenvis av biler i en slags gravhauger. Over hele byen. Haugene følger samme skikk som man brukte i vikingtiden. Den gang var det stort sett høvdinger som ble lagt i haug sammen med sine farkoster. I våre dager kan hvem som helst få bilen sin stedt til hvile. Under et fastfrosset helvete. Av is og snø.

I de første dagene var det ikke så farlig. Da var snøen myk som pudder. Det var brukbar stemning på den tiden. Under slike forhold kan det være fristende å ta lett på ting, kanskje utsette å grave frem bilen. Når man først har begynt å utsette ting, la det gli ut kan du si, eller kanskje man har vært bortreist i noen uker, og plutselig er kommer hjem, da ligger bilen der nede i en dyp grop, et slags iskrater, med store mengder hard snø over, og dessuten langs den ene siden, intenst innpakket av ivrige brøytemaskiner i kontinuerlig kommunal tjeneste.

Jeg har alltid vært svak for såkalte skrekk-eksempler. Jeg har derfor fulgt nøye med de siste ukene. Noen hundre tusen hardt prøvede nordmenn har slitt med å finne igjen bilen etter alt snøværet. Og når man først har funnet bilen, begynte slitet med å grave den fram og få den over brøytekantene og ut på gata.

Det er aldri for sent å gi opp. Sette seg foran peisen. Kanskje åpne en flaske rødvin og tenke at det er jo ikke sååå lenge til våren. Allerede om  to, tre måneder vil det trolig være mulig å skimte de første tegn til bedring. Kanskje skimte en flik av en rusten forskjerm eller en bit av taket som begynner å vise seg.

En kollega og jeg diskuterte dette i lunsjen i dag. Min kollega har nemlig en godt voksen mor og bilen hennes har havnet i uløkka, som det het i gamle dager når man hadde lagt seg til på et vis man ikke burde og ikke tenkt på konsekvensene.

Når bilen liksom virker helt frosset fast. Hva gjør man da? Er dekkene hjelpeløst frosset fast i bakken? Det var jo mildvær og snøslaps da bilen ble parkert. Nå er det ti kuldegrader og bilen er ikke til å rikke. Hva gjør man da?

Jeg snakker med min kollega om dette og begynner nå foreslå en masse fantasifulle forslag. Kan man fylle opp ti liters bøtter med varmt vann og helle forsiktig en bøtte rundt hvert hjul. Jeg mener hvis man syns det er lenge å vente på våren. Kanskje dekkene med litt varmt vann tiner nok til at de løsner. Men forslaget høres risikabelt ut, hvis det er sprengkulde. Jeg forslår derfor at fire karer heller hver sin bøtte med varmt vann i en rask aksjon. Jeg har trua på det. Jeg liker tanken på en rask aksjon som kan redde en bil i nød. Min kollega lover å tenke over forslaget.

Etterpå søker jeg litt på nettet. Når jeg søker på "Hvordan dra en bil ut av en snøhaug?" er et av de første treffene artikkelen "Slik får du solgt bilen". Et annet treff er en video av folk som helt på eget initiativ har prøvd å dra bilen løs med slepetau. Problemet med den strategien er at bilen blir stående igjen, mens karene sleper av gårde med deler av støtfanger og forskjerm.

Mens jeg skriver dette kommer jeg til å tenke på petiten "Nå blir nok kona kåt" fra 2013. Det var forrige gang det var veldig mye snø på Østlandet. Da ble samlivsekspert Solveig E. Vennesland sitert i de fleste av landets aviser.

"Hvis du løper ut og måker vekk all snøen, så skal jeg ta tiden på deg". Samlivsekspert Solveig E. Vennesland sa ikke dette. Isteden sa hun at "Menn som måker får mer sex". Solveig E. Vennesland fortalte til avisen Agderposten at kvinner vekkes seksuelt når de ser mannen slite med snøskuffa.

Her er det åpenbart store muligheter karer. Når man kombinere kjente testosteron-bomber som bilen med snømåking kan det bli voldsom effekt. Med all denne snøen og alle disse bilene. En seksuell flodbølge kan skylle over landet. Det kan bli ny norsk rekord. Kjør på karer. 

Hva man kan være villig å gjøre for 100 millioner kroner


William og Kate var nylig på besøk i Norge. Det må da telle litt. Til min fordel. Foto: Zak Hussein (NTB scanpix)

Kjære John Dashwood. Jeg har fått et brev (epost) fra deg i dag der du skriver til meg på svensk (!) at du er britisk advokat og at jeg er arving til ni millioner fem hundre tusen pund, altså nær hundre millioner kroner.

La meg først få si at jeg ble veldig glad over å høre at jeg er satt opp som arving og at begrunnelsen er at jeg har samme etternavn som avdøde. Det er jo svært få Fiksdaler i Norge og ingen i Storbritannia som jeg har hørt om før, og jeg er derfor imponert over at du har blitt advokat for en Fiksdal. Jeg vil gjerne ha kontakt med Fiksdalene i Storbritannia. Kan du formidle kontakt med henblikk på slektstevner og slikt?

Jeg må dog her få advare at det kan bli en del problemer siden alle som heter Fiksdal åpenbart vil få lyst på de hundre millionene og bli misunnelig på at akkurat jeg er valgt ut. Jeg ville derfor satt på pris på om du kan redegjøre litt nærmere om hvorfor akkurat jeg er valgt ut som arving. 
Går du etter utseende? Alder? Kroppslukt? Kondisjon? Kunnskaper om de britiske øyer? Kjærlighet til William og Kate? Resten av kongehuset? Det hadde vært greit å vite hva du krever av meg, for jeg blir noen ganger usikker på meg selv og må ofte skjerpe meg. Min kone klager en del på det. Hun syns for eksempel at jeg ikke kjøper nok nye klær (dyrt), at jeg bare handler på Dressmann og at jeg dessuten slurver en hel del med vedlikeholdet, (huset - ikke kroppen). Jeg håper ikke dette vil irritere deg John, og at du da heller vil velge en mer presentabel Fiksdal enn meg. Ikke gjør det! Du må heller ikke nøle med å ta kontakt og komme med forslag. Jeg har for eksempel fått en elektrisk nesehårtrimmer av min venn Olav som ligger ubrukt i skapet på badet. Nesehårtrimmeren lager en skummel lyd og jeg er redd for å få støt i nesen, men hvis dette kan hjelpe er jeg villig til å strekke meg langt. Hva gjør man ikke for hundre millioner kroner i våre dager. Jeg kan rette og slett være villig til å trimme nesehårene. I alle fall noen av dem. Jeg er villig til å strekke meg langt, som du sikkert skjønner.

Men en ting syns jeg at er litt rart. Hvorfor skal jeg bare få 40 millioner kroner eller 40 prosent, mens du beholder 60 millioner kroner. Ikke for å være frekk, men det syns jeg er litt grådig av deg John. Jeg kan ikke så mye om britisk arverett, men jeg syns nå at det var et litt stivt gebyr. Jeg lurer på om vi kan snakke om saken. Skal vi si 50 -50? Du får halvparten. Hva sier du John? Det er et tilbud fra meg til deg. For at vi skal ordne det praktiske må du sende meg ditt visakortnummer, utløpsdato og pinnkode og annet. Bruker du tofase innlogging John? Jeg håper du gjør det for din sikkerhet skyld. Jeg vil også satt på pris på at du sender meg et bilde av deg selv. Jeg liker å knytte bånd til folk og er veldig opptatt av fisk. Hvis du googler meg vil du finne utrolig mange bilder av meg sammen med fisk. Jeg håper du kan sende meg et bilde av deg selv med en fisk John. Den må gjerne være sløyd og våt. Hvis du velger å posere med fisken i bar overkropp, så syns jeg ikke det gjør noe, men du får gjøre som du vil John. Ser frem til å mota bilde og kontonummeret ditt. Før dette er på plass kan jeg dessverre ikke foreta meg noe fra min kant. Jeg planlegger å lage en nettside der jeg legger ut bilder av folk jeg liker og et bilde av deg med en fisk, naken eller ikke, kan bli veldig fin på denne siden. Ser frem til å høre fra deg John. Han en fin dag.

Viser til ditt brev (epost) av 20.februar 2018: 
Jag heter John Dashwood; Jag är advokat från Storbritannien. Jag kontaktar dig på grund av min döda klient. Min klient dog utan en överlevande familjemedlem. Men han lämnade summan av Nio miljoner, femhundra tusen brittiska pund i en bank. Jag vill nominera dig som sin arvinge, eftersom du har samma efternamn som min klient, du kommer att få fyrtio procent av de totala pengarna. Detta är lagligt och säkert, kom till mig för bättre förklaring och mer detaljer. Vänliga hälsningar, John Dashwood.

I mitt neste liv skal jeg bli mexicaner

Denne petiten er skrevet av min gode venn Haakon Seeberg

«I mitt neste liv skal jeg bli meksikaner for da kan jeg delta i OL» tenkte jeg i morges da jeg så German Madrazo gå over mål som sistemann på dagens 15-kilometer i OL. Han stavret seg over mål på sitt ubehjelpelige vis og ble på rørende vis tatt imot av dagens olympiske mester. Jeg som for tiden kun tar av meg skiene når jeg skifter underbukser, kunne smile litt i skjegget og tenke at dette kunne vært meg på en middels god dag. For liksom å få bekreftet at jeg kunne vært meksikansk langrennsstjerne la jeg i vei på min faste 12-kilometer i Nordmarka og gikk hva remmer og tøy kunne holde. Da jeg gikk over mål ved Sognsvann og så døden i hvitøyet mens jeg hostet opp mesteparten av lungene, kunne jeg konstatere at gjennomsnittsfarten ble så vidt over 10 km pr time, ikke verst. Min nye helt German Madrazo gikk sine 15 km på under en time og hadde slått meg med 20 minutter på min «blodtur», eller omtrent det samme differansen han selv hadde til dagens olympiske mester. Jeg tror at jeg i mitt neste liv har større sjanser på Irans damelag. Vel å merke på en god dag.

God helg folkens 😊

 

Ski er som sex, en fil for alle

- Det er ikke er lov å gå til fots i preparerte skiløyper, sier juristen Marianne Jøranlid Reusch til NRK.

Marianne Jøranlid Reusch driver nettstedet allemannsretten.no og understreker at allemannsretten i Norge gir alle lov til å ferdes og oppholde seg så mye de lyster i utmarka. Men allemannsretten gjelder ikke i preparerte skiløyper, i følge juristen. Hun er veldig tydelig på det.

Jeg kommer trekkende med denne saken nå fordi det de de siste ukene har rast en heftig og følelsesladet debatt over det ganske land. Debatten dreier seg om hvem som skal få lov til å bruke skiløypene. På Sunnmøre reagerte for eksempel turfolk med sinne da de oppdaget skilt som varslet at de var uønsket i løypene. Forbudskilt i skisporet. Uhørt!

-Å gå i skisporet blir som å kjøre motocross på en golfbane. Du blir ikke populær av det, sier Mads Slinning Larsen til NRK. Mannen er løypebas på møre og burde vite hva han snakker om. Men Norge hadde ikke vært Norge hvis det ikke var like mange meninger som det er folk. Løypebas i Stryn, Arvid Hatledal er et vennlig og fredelig menneske og sier det slik:

"Eg kan ikkje sitje og sjå på at folk vert jaga ut av løypene".

Hatledal har derfor laget en egen fil for fotgjenger. Han deler skitraseen i tre: En for skøyting, en for klassisk ski og en for fotgjengere. Det blir litt som med sex dette. Det er en fil for alle.

Problemet i skogen er stemningen. Det kommer kanskje susende en topptrimmet, velsmurt og mager kar i velbrukt markdress fra Idrættslaget Heming. Han har trolig veid sin mat og sine øyeblikk. Med pulsmåler. Nå kommer han og er i sitt livs beste form. Alderen tatt i betraktning. Mannen har slim frosset kledelig i barten, og en kondisjon som ikke kan kjøpes for dyrt. Ingen antydning til is i rubben. Dette er en mann som aldri var i tvil om hvor han var da Brå brakk staven. Han kommer nå med flere hundre år gammel verdighet, bygget stavtak for stavtak siden siste istid, fra Fridtjof Nansen og Roald Amundsen til Marit Bjørgen. Og hva møter så vår mann i skogen? Hva møter han? Jo, en halvslapp fotgjenger med kulemage og sigg i kjeften. En trist liten skapning som ikke en gang har giddet å kjøpe seg smørefrie ski med feller. Det er jo helt utrolig. Slikt kan gjøre noe med stemningen. I Norge. Det kan jo det.

Kjærligheten kan dø i en sofa


Min venn Pål er veldig engstelig for ting som klør. Sofaen, for eksempel. Klør den?

Da Pål og Lena skulle flytte sammen måtte de jo bare kjøpe helt nye møbler. Det er jo klart. Det blir jo ikke fart på kjærligheten sånn helt uten hjelpemidler. Pål og Lena la ut på en slags turne. Fra den ene butikken til den neste. De jaktet på en såkalt buesofa.

Sofaen skulle helst bestå av noe mykt og godt. Dette var hevet over tvil. Man må kunne sitte eller aller helst ligge i en sofa, uten at den klør. Det er mye her i verden som ser bra ut på utsiden. Men så setter du deg, og blir SKUFFA.

Det er ikke sånn her i verden at du plutselig en dag blir skeptisk. Nei, en god gammeldags skepsis, den tar det år å bygge opp. Det begynner kanskje med at mor har kjøpt noe ekkelt stikkende noe og tvunget det på deg som barn. Det kan være et helvete av en genser. Eller kanskje et ekkelt skjerf. Det kan være klær i alle varianter. Ting man blir tvunget til å gå med. Livet er nådeløst. Det vet alle som har klart å vokse opp.

Pål og Lena står i en eksklusiv møbelforretning i Oslo. Lena har funnet sofaen. Jeg tror det var selveste drømmesofaen. Det var ikke noe å diskutere. Denne sofaen måtte de bare ha. Pål var egentlig bare tatt med. Pål var bare en teknisk formalitet. I det avgjørende øyeblikk. Pål var tatt med for å si JA. Men nå skjedde noe som sikkert vil ryste selv erfarne sofakjøpere.

Lena oppdager plutselig at Pål har tatt av seg på overkroppen. Pål har satt seg godt til rette i sofaen. Som den naturligste ting i verden sitter han der, midt i den dyre butikken. Midt på dagen. I godt lys. I landets hovedstad. Med mange mennesker til stede. Det er ikke til å ta feil av. Det sitter en halvnaken mann i sofaen. Og dette er en mann som Lena vurderer å gifte seg med. Kan dette gå bra?

-Den klør, sier Pål bestemt. Han regner saken som avgjort. Å kjøpe denne sofaen, kommer bare ikke på tale, uansett hvor fin og fjong den er. Slik er det bare. Du må vite hva et ultimatum er når du ser et.

Jeg kom til å tenke på Pål og Lena i dag da jeg fikk høre om en godt voksen dame på jobbjakt. Hun fikk hjelp av en arbeid og inkluderingsbedrift. De sendte henne på jobbintervju. Det gjaldt en kontorjobb på et verksted som lakkerte biler.

Damen var litt engstelig for at hun ikke skulle få jobben. Hun hadde aldri jobbet med noe som hadde med biler å gjøre. Hun kunne absolutt ingen ting om biler. Derfor ble damen usikker.

Nå er det nå en gang slik her i verden at arbeidsgivere er mennesker de også. Arbeidsgivere kan finne på å være opptatt av de rareste ting. Det behøver ikke å være en sofa som klør. Det kan være noe helt annet. Det må du bare være klar over. Når du søker jobb.

Da damen kom på jobbintervju var det en ting som var mye viktigere enn alt annet. Man kom veldig fort frem til følgende spørsmål:

-Er det greit for deg å dele kontor med to rottweilere?

(Rottweilere er, i parentes bemerker, et en tysk hunderase som ser litt skummel ut, ofte brukt som kjæledyr for nazister eller gangstere på film).

Nå var det bare en ting å gjøre. Og damen gjorde det. Hun bestemte seg straks for å elske to rottweilere. Og jobben, den fikk hun.

Menn tror at de får mer sex hvis de kjøper dyre ting til seg selv

Driving a car
Licensed from: cookelma / yayimages.com

Hvis du gifter deg med en fullrigger, bli da ikke forbauset om hun kommer for fulle seil. Menn på sin side tror at de får mer sex hvis de kjøper dyre ting til seg selv. Heng med.

Jeg står i en lang polkø på Skøyen i Oslo. Det er fredag ettermiddag. Jeg skal bare ha to flasker vin. Jeg venter tålmodig på at det skal bli min tur. Foran meg står en kvinne som jeg uten å nøle vil kalle en fullrigger. Hun er tungt behengt med smykker og parfyme, har høyt hår, voldsom pels, fremskutt hake, grundig makeup, og den lett nasale, selvfølgelige vestkantstemmen, samt en holdning som ikke later noe tilbake at ønske hva gjelder status og fremdrift, med mindre du står midt i fartsretningen og ikke ønsker å bli kjørt rett ned.

- Det blir 10.800 kroner, hører jeg mannen i kassa si til damen.

Hæ! Ti tusen åtte hundre kroner. Er det mulig? Jeg blir stående å gape. Jeg har aldri sett noen kjøpe så mye polvarer før. Dette er åpenbart en fullrigger i medvind. Jeg er imponert. Damen får hjelp til å bære godsakene ut i en ventende bil. De må gå flere vendinger for å få med seg alt.

Nå blir det min tur. Det er fort gjort
- Det blir 250 kroner. Trenger du pose?
- Nei, takk. Jeg tar flaskene rett i sekken.
- God helg.
- Ja, god helg.

Utenfor polet hiver jeg sekken på ryggen og setter meg på sykkelen. Jeg nikker til fullriggeren. Vi er i strålende humør begge to. Det er ukas beste dag. Det er fredag. Vi lever i et land hvor det er fest nok til alle. Noen får litt større porsjoner enn andre, sant nok, men likevel. Det er gode tider nå.

Mens jeg sykler hjemover begynner jeg å lure på hvor mye damer egentlig shopper for. Jeg bestemmer meg for bedrive litt superenkel forskning, eller søke på Google som det også heter.

Slik kommer jeg frem til en artikkel som avslører at det er 300.000 dansker som er sykelig opptatt av å shoppe. Jeg finner også en opplysning om at fordi menneskeheten for en tid tilbake levde av å jakte, samt sanke mat i naturen, liker damer nå å lete etter ting i butikker, mens menn kjøper ting de tror skal bidra til å gi dem sex.

Det viser seg at menn tror at de får mer sex hvis de kjøper slike ting som luksuriøse klokker, siste skrik i mobiltelefoner og fine biler, i følge forsker Daniel Kruger ved University of Michigan. Kruger undersøkte menn mellom 18 og 45 år og fant at graden av økonomisk forbruk var direkte relatert til forventninger om antall seksualpartnere, går det frem av nettstedet forskning.no.

En annen og nyere undersøkelse viser at 55,3 prosent av norske kvinner har opplevd ulovlige seksuelt krenkende handlinger. De ble ikke spurt om hva de syns om mannens klokke, mobil eller bil.

Norske politikere dumpes i utlandet

Chiken
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

Er du udugelig som politiker er løsningen enkel. Vi dumper deg i utlandet. I FN eller noe.

Å kjøpe høns i regnvær er slett ikke lett, går det frem av professor Arne Jon Isachsens analyse i Aftenposten (29.01). Isachsen skriver om politikk. Dette er et område av samfunnet hvor de som har greie på ting fort kan få lyst til å snakke mye om både høner og annet fjærkre. På søndag (28.01) har for eksempel professor Einar Lie en tosiders kommentar i Aftenposten der han forklarer at det var historiker Jens Arup Seip som fant på at Arbeiderpartiet er Ørnen blant partier.

Når vi bruker ordet «parti» om dem alle,» skrev Seip, «er det på samme måte som vi bruker ordet fugl både om en høne og en ørn.» Hvem Seip mente var hønsene i norsk politikk vet jeg ikke, men han mente at det som skilte ørnen fra hønsene, var en stor, sentralisert organisasjon, der ansatte og tillitsvalgte hadde en sterk lojalitet til partiet.

Problemet i politikken er at det ofte er et sted for broilere, at det kan bli utrolig mye kakling, at en fjær kan bli til fem høns og at den ene etter den andre kan bli stående ribbet tilbake. Eller det som verre er. Peter Ludwig von der Pahlen sa det slik 23. mars 1801: "Man kan ikke lage omelett uten å knuse egg" - da den russiske tsar Paul ble kvalt. Politikk er som man forstår nådeløst. En stor trøst tiI alle norske politikere kommer i dagens utgave av Klassekampen (29.01). Her skriver forfatter og litteraturkritiker Karin Moe at "Det fins flust med organisasjoner som tek i mot ribba partifuglar".

Karin Moe forteller videre at Norge har oppdaget det såkalte Utlandet. Man har oppdaget at  Utlandet kan brukes som dumpingplass for politikere som skal resirkuleres. Hun nevner særlig FN, NATO og Brüssel som populære dumpingplasser. Slike politikere kan trolig betegnes som trekkfugler. Når kulden kommer søker de til triveligere breddegrader. Det er jo lett å forstå. Karin Moe trøster også med at partiløse fuglar, som er blitt ekskludert (vippet av pinnen) kan bli sittende på Stortinget eller i kommestyrer som en slags "privatpraktiserande folkevalde".

Man må nesten også nevne Øystein Hedstrøm (Frp) som brukte Stortingets spørretime (mars 2004) til å lure på hva Regjeringen ville gjøre for å løse en krise som var på vei. Norge lå an til å mangle tre millioner fire hundre tusen egg - til påske. Visepresident Inge Lønning (H), ga da ordet til landbruksminister Lars Sponheim og spurte om han kanskje ville bidra med et gullegg som svar. Sponheim forklarte at, ja, herr president, det kunne være fristende å si at alle nordmenn burde ha sin egen høne. Men Regjeringen skal gjøre hva den kan for å tilfredsstille behovet til påske.

Hvis noen nå fortsatt har en høne å plukke, så syns jeg de skal sette i gang med det samme. Kjør debatt.

Hvordan gamle griser sjekker damer

Campaign on social media, against the harassment of womenLicensed from: michaklootwijk / yayimages.com

#Metoo har fått meg til å lure på hva en gammel gris sier til en ung dame, når han er på sjekkeren og håper og få snøre i bånn.

En 50-åring som skal prøve å snakke med en 20-åring. Det er under ellers fredelige omstendigheter vanskelig nok. Jeg har for eksempel en nå pensjonert kollega som jeg pleier å kalle B1, siden vi har samme fornavn. B1 var en tid sjef med betydelige komplekser. Han sto ofte i generasjonskløften og ropte. Noen ganger hørte han bare ekkoet av sin egen stemme. Andre ganger var det mer meningsfylt, men ofte følte B1 at  det var veldig vanskelig å snakke med unge medarbeidere.

- Og de gangene jeg syntes at nå begynner samtalen å fungere ganske bra, så begynte hun å snakke om faren sin, sa B1.

Jeg er 55 år. Jeg tok nylig T-banen fra Gjønnes stasjon til Majorstuen. Det var en tidlig morgen på Kolsåsbanen. Vi sto tettpakket. Det var blant annet mange ungdommer på vei til skolen. Jeg sto like ved to 17-åringer, en jente og gutt, som flørtet ivrig med hverandre. Jeg kunne høre alt de sa. Ordene de brukte. Temaene de tok opp. Og det slo meg at ikke en eneste av disse setningen kunne jeg selv ha komponert eller funnet på.

Det meste i naturen er ordnet for å få ting til å fungere godt. Det er tyngdekraft og fotosyntese. Flo og fjære. Himmel og hav. Alt sammen tikker og går. Det er milliarder av koblinger som er helt fantastiske. I naturen. Men jeg beklager, en slik kobling er faktisk ikke gammel gris og pur ungt menneske. Sorry, det funker bare ikke.

Det er derfor de må misbruke makt. Svina. Det er derfor de må misbruke posisjonen sin. De har ikke noe annet å ty til. Skal de få sex. Da må de gjøre ting som de fleste av oss syns er stakkarslige. I beste fall.

For noen dager siden skrev jeg petiten "Vil det være like mange sex-svin om to år?". Den ble lest av over 5.000 mennesker i løpet av et døgn.

Jeg skrev om #Metoo: "Hvis du er en kåt, liten faen, eller kanskje en stor en, og som har tenkt å misbruke posisjonen din til å få sex, så kommer du heretter til å tenke deg om både en og fire ganger. Du vil nøle fordi du vet at det står en hær klar i sosiale medier som vil ta deg og knuse deg. Sosiale medier er grasrotas atomvåpen. Sosiale medier er nådeløse og verdensomspennende. De har den største knappen av alle. Og de vil trykke på den. Det blir ikke lett å være en liten eller stor gris da". Mer her.

I kommentar-feltet, under petiten, ble det satt ny rekord av sjikanerende meldinger. Jeg fikk også sms fra en kar som mente at jeg trengte "å få noe opp i ræva, jeg som ikke lot menn får være menn". Jeg har skrevet noen tusen petiter. Men dette har jeg ikke opplevd før.

De er skremte nå, slik maktfolk pleier å være når et ubrukelig regime ser ut til å kunne falle for å gi plass til noe nytt. Hvis vi nå skrur av lyden, bråket rundt #Metoo. Hvis vi fjerner rampelyset. Hvis vi tar bort lukten av oppgjør og skam. Smaken av rettferdighet. Hvis vi slutter å si fra. Hva skjer da?

Da vinner svina.

Vil det være like mange sex-svin om to år?

Thinking about Sex
Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com

Kanskje vil det om et år eller to være like mange svin som misbruker makt for å få sex med unge mennesker og som slipper unna med det fordi systemene svikter. Om igjen og om igjen.

Er #Metoo en sosial revolusjon eller ikke? Er det for mye å håpe, at vi nå står midt oppe i en grunnleggende endring som vil vare? Over hele verden. At vi i løpet av svært kort tid har fått en holdningsendring som for alltid vil endre spillereglene sosialt og politisk. Blir dette en endring som gjør arbeidsliv, politikk, kulturliv, idrett og alle andre tenkelige arenaer til et sted det blir trygt å sende ungene sine til?

Det vi sier er at menn har drevet på med sitt griseri i tusener av år. Nå skal de plutselig holde opp med det. Menn har vært menn i alle partier, i alle sammenhenger, men nå skal de plutselig stagges. Det som skal stoppe dem er frykt.

Hvis du er en kåt, liten faen, eller kanskje en stor en, og som har tenkt å misbruke posisjonen din til å få sex, så kommer du heretter til å tenke deg om både en og fire ganger. Du vil nøle fordi du vet at det står en hær klar i sosiale medier som vil ta deg og knuse deg. Sosiale medier er grasrotas atomvåpen. Sosiale medier er nådeløse og verdensomspennende. De har den største knappen av alle. Og de vil trykke på den. Det blir ikke lett å være en liten eller stor gris da.  

Revolusjoner oppstår når folk som har vært undertrykket lenge, plutselig får oppleve litt frihet, når de får smaken på noe bedre, mente Alexis De Tocqueville (1805-59). Og det kan kanskje passe på #Metoo-revolusjonen. Stadig flere tør å varsle nå. Tør å si fra.

De fleste av oss er utrolig dårlige på å spotte en revolusjon når vi står midt oppe i den. Skjønte du med en gang, tidlig på 1990-tallet at internett ville forandre verden eller hvor dramatisk konsekvensene ville bli av Facebook?  Det skjønte i alle fall ikke jeg.

Tocqueville skriver om den franske revolusjon i boken "Det gamle regime og revolusjonen" fra 1856 at de revolusjonære, tross iherdige anstrengelser, brakte med seg det gamle regimes forestillinger inn i sitt nye samfunn, som høyst utilsiktet bagasje.

Det som gjelder er altså å sjekke sin bagasje. Trolig også andres bagasje. Vi står der ved rullebåndet og skuler. Hva kommer nå? Det samme gamle eller noe helt nytt. Noe bedre? Jeg må innrømme at jeg er veldig spent på fortsettelsen.  

Norway - The Kingdom of Shithole

Donald Trump
/ImageCollect
Licensed from: ImageCollect / yayimages.com

Shithole Høvik (Husposten): Etter bare noen få minutter i Det Hvite Hus skapte Erna Solberg en helt ny verdensorden.

Nå må vi være ærlige å si at i starten så det litt stusslig ut. Den norske statsministerens besøk i USA på onsdag ble nesten ikke nevnt. Ikke med et ord. Amerikanske medier virket rett og slett helt uinteresserte. Utrolig nok. Enda Erna kom flyvende rett fra Jeløya utenfor Moss. Besøket lå an til å gå såkalt upåaktet hen. Hva gir du meg?

Men så eksploderte det. Erna-sjarmen traff Donald Trump så hardt at han plutselig fikk lyst til å plassere Norge på toppen av kransekaka, som det beste som har skjedd verden, mens nesten alle andre er "shithole countries". Det har fått hundrevis av nyhetskanaler til å kaste seg over saken og plutselig har vi satt personlig rekord i Norges-reklame. Sosiale medier koker. Norge er på alles lepper. Verden over.

Det oppsto raskt en diskusjon om hvem som er "shithole countries" og hvem som ikke er det. Donald Trump nevnte "Haiti, El Salvador and some parts of Africa", men det er jo åpenbart utrolig mange meninger i verden. Om hva som er et skithøl? Og hvor dypt kan man synke, rent geografisk? Skal vi til Jokkemokk i Kiruna eller til Hurrahølet i Askim? Skal vi det? Ikke godt å si.

Her trengs åpenbart en god leksikal opprydding i begrepet. Man må definere hva et Shithole eller Skithøl er. At det er et ubehagelig sted er jo åpenbart.  Her syns jeg man skal være åpen også for positive tolkninger. Personlig mener jeg for eksemepel at mange skithøl er fantastiske. Mange av mine lykkeligste stunder har jeg hatt på en utedo på hytta når det var sommerferie og jeg kunne sitte der og lese tegneserier og ha det fint.

Jeg har for øvrig søkt litt på nettet og funnet at det strømmer over med falske nyhetsmeldinger som: "Prime Minister Theresa May is celebrating after Donald Trump did not include Britain in his list of "shithole countries".

Jeg fant også en melding om at Norge nå i solidaritet skal døpes om til Skithøl-Landet, eller The Kingdom of Shithole.

Sitat: "Norwegian Prime Minister Erna Solberg said it is important to make a statement that will be heard: -We Norwegians are a pragmatic people, who don´t much care what the country is called. If renaming it Shithole sends a progressive message of goodwill then that´s what being Norwegian is all about".

Donald Trump er først og fremst opptatt av å si nei takk til de som innvandrer fra shithole countries. Det ligger derfor an til å endre plaketten på frihetsstatuen. Du vet dama med fakkelen som står der ved innseilingen til New York og som har ønsket millioner av håpefulle immigranter velkommen med ordene:

"Give me your tired, your poor, your huddled masses yearning to breathe free".

Her kan man tilføye med tusj:  "Except if you´re from a shithole country".

Slo i hjel den siste dinosauren

Den tyske legen og naturforskeren Georg Wilhelm Steller var med på en ekspedisjon som gikk på grunn ved en øy på den asiatiske siden av Beringstredet i 1741. Her oppdaget han en gigantisk sjøku, mye større enn alle andre kjente dyr av arten.

Sjøkua var en slags dinosaur, en av få arter som hadde overlevd etter siste istid. Dyret var opptil ni meter langt, veide ti tonn og hadde en hvallignende hale. Giganten fikk navnet Stellers sjøku. Men ikke før var denne dinosauren oppdaget så ble den effektivt utryddet i løpet av noen få år.

De fleste dinosaurer overlevde ved å søke tilflukt på øyer. Det var for eksempel et gigantisk dovendyr som fortsatte å leve på Cuba for 6.000 år siden, lenge etter at slektninger på fastlandet hadde dødd ut. De siste hårete mammutene døde ut for bare 4.000 år siden på Vrangeløya i Sibir. For 2.000 år siden bodde det lemurer som var like store som gorillaer på Madagaskar. Stellers sjøku skilte seg likevel ut. Den lå an til å klare seg. Men det var før menneskene kom på banen.

Georg Wilhelm Steller hadde strandet på en øy hvor intet menneske før hadde satt sin fot. Øya hadde et imponerende, eksotisk og ukjent dyreliv. Steller skrev en bok om sine oppdagelser. Det skulle han ikke ha gjort.

Øya lå midt i en av verdens største kolonier av havotere. Steller beskrev havoterne med tekst og tegninger. Reaksjonene ble voldsomme.

Grådig strømmet horder av pelsjegere til området. De slaktet ned havotere til det nesten ikke var flere igjen. Havotere lever av kråkeboller. Uten havotere vokste bestanden av kråkeboller kraftig. Kråkebollene beitet ned tareskogen som sjøkua levde av. Sjøkua sultet derfor i hjel. I tillegg ble det drevet jakt på sjøkuene. Kjøttet ble brukt til mat og skinnet bygget jegerne båter av. Den siste av Stellers sjøkuer ble slått i hjel i 1768.

Gjesp! For en uendelig kjedelig historie du kommer trekkende med i dag da, Baard. Sjøkuer!! Hva gir du meg? Vet du ikke at mellom 10 og 150 arter dør ut hver dag rundt om på jorda, i følge Fridtjof Nansens Institutt. Og til tross for at den afrikanske elefanten er truet, blir 4.000 drept hvert år av krypskyttere. I land som Tyskland er mengden flyvende insekter, målt som biomasse, nå bare en fjerdedel av hva den var for 27 år siden, ifølge Aftenposten. Menneskene har en bruk og kast mentalitet av hele planeten. Det er jo ikke noe nytt. Det vet du vel.

Jeg har fisket torsk og ørret i Oslofjorden det meste av mitt liv. Gradvis har det blitt lite fisk å få. Nå får jeg sjelden napp. Livet i Oslofjorden er alvorlig truet. Nylig så jeg et innslag på NRK Dagsrevyen om blåskjellene som jeg elsker å spise. De er fulle av mikroskopiske plastbiter. Det høres ikke sunt ut. Og stadig flere hvaler sulter i hjel fordi magen fylles opp av plastposer. For en uendelig trist måte å dø på. Sulte i sakte hjel med en gigantisk plastklump i magen.

Kanskje Stellers sjøku var en av de heldige. Det gikk jo raskt nedenom og hjem med sjøkua. Hvis man først skal utryddes er det vel like greit at det skjer raskt og effektivt. Steller selv døde før boka kom ut og skapte sensasjon. Han fikk ikke se de grådige reaksjonene eller oppleve sin egen berømmelse. Det var nok like greit.

Men du, jeg lurte på en ting. Neste gang du ser en plastpose i veikanten, i fjæra eller et annet sted. Kan du ta den med hjem og levere den til søppelsortering? Jeg tror vi er mange som kan gjøre en forskjell. Send det videre. Vil du?

Bildet øverst viser Stellers egen tegning av sjøkua (foto: Wikipedia).

Lå sammen med liket i soveposen i to måneder


Etter det mislykkede forsøket på å nå Nordpolen på ski var Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen på hjemvei, vinteren 1895-96. Hjalmar ble nær spist av isbjørn og Fridtjof holdt på å stryke med da han måtte svømme etter de to kajakkene som hadde drevet avsted med alt de trengte for å overleve.

Mer død enn levende kom Nansen og Johansen til Frans Josefs land. Denne øygruppen i Nordishavet ligger øst for Svalbard og nord for Novaja Semlja. Dette er 191 ubebodde og svært ugjestmilde øyer. For å si det mildt. Men når to helt ekte og svært tøffe nordmenn har vært de første til å tilbringe en vinter der i 1895-96, så bør selvsagt Frans Josefs land bli norsk territorium. Det hevdet i alle fall den norske regjering. Men der ble vi snytt. Sovjetunionen rappet Frans Josefs land fra oss i 1926. Som et slags plaster på såret kalles stedet der Nansen og Johansen overvintret for Kapp Norvegia. Stedet ble gjenfunnet av en norskrussisk ekspedisjon i 1990 og det står nå et minnesmerke på stedet.

Nansen og Johansen laget seg en hule av jord og stein. Til tak hadde de hvalrosskinn spent over en trestamme av drivved. Karene delte sovepose i over 400 netter. Julaften, i Frans Josefs land, foreslår Nansen at de skal være dus. Til dette svarer Johansen: "Det må jeg få lov til å tenke over". Senere skriver han: "På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus". Hula lå for øvrig midt i trekkruta til isbjørn. Til stadighet måtte karene forsvare seg mot sultne bjørner. Særlig et angrep er berømt. Johansen overfalles av en isbjørn og prøver å holde den glefsende bjørnen unna ved å gripe dyret om halsen med hendene. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si: "Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent".

Nansen og Johansen ble reddet av en britisk ekspedisjon som fraktet dem med båt til Vardø der de ble gjenforent med resten av Fram-ekspedisjonen. En av karene på Fram, Bernt Bentsen, er 37 år gammel og lysten på nye eventyr. Bare et år senere lar han seg verve til å bli med på et nytt framstøt for å bli det første mennesket på Nordpolen. Denne gangen er det den amerikanske journalisten Walter Wellmann som leder forsøket. Tromøsværingen Bernt Bentsen og hans norske kompis Paul Bjørvig blir satt i land på Kapp Heller på Wilczek Land, som er den nest største øya i Frans Josefs land.

Bentsen  og Bjørvig skal vokte et depot med mat og utstyr som Wellmann mener han trenger på veien mot Nordpolen. De to nordmennene blir satt i land 22. oktober 1898. De har en sovepose på deling. Den er blitt klissvåt og de sover natt etter natt med en hinne av is rundt seg. Det er strengt forbudt å forsyne seg av maten i depotet, så kosten er minimal. Bentsen blir syk etter kort tid. Frem mot jul blir han stadig dårligere. Natt til 2. januar underholder de to nordmennene hverandre med sanger. Bentsen synger to vers av Deilig er jorden. Så blir det stille. Neste morgen er mannen død.

Bjørvig skriver i sin dagbok: "Vi ble enige om, da vi var alene i høst, at hvis en av oss døde skulle den annen beholde liket i hulen til ekspedisjonen kom nordover, for å bevare den døde fra bjørn og hunder".

Bjørvig holder løftet. I to måneder ligger han i soveposen sammen med liket. Han skriver:

"Kaldt var det før, mens han var i livet, å ligge i soveposen, ennå verre føles det nå som han ligger død. Jeg får ta det som det kommer".

To måneder senere kommer Wellmann og de øvrige ekspedisjonsmedlemmene nordmannen til unnsetning.

- Hvordan har du det, spør Wellmann.
- Jeg har det bra, men kameraten min er død.
- Hvor har du begravet ham?
- Jeg har ikke begravet ham, han ligger der, sier Bjørvig og peker på soveposen i den lille hulen.

Wellmann ble stille en lang stund. Senere, da mennene hadde laget en enkel grav til Bentsen, forsøkte ekspedisjonen å nå Nordpolen. Etter bare noen uker måtte de gi opp og gjøre vendereis.

Mens klimaet nå blir stadig varmere i nord er Frans Josefs land i våre dager i ferd med å bli et heftig turistmål. Russerne er i ferd med å bygge et hotell i Frans Josefs land. Hurtigruta starter opp med cruiseturer ditt i 2019, og trolig, om man vil, kan hvem som helst snart lage seg en hule, som Nansen og Johansen eller Bentsen og Bjørvig. Det blir som man forstår stadig vanskeligere å finne en uberørt flekk på jorden. Som Johansen ville sagt: "Skal De klare det, får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent".

Historien om Bentsen og Bjørvig fant jeg i Erika Fatlands bok Grensen som jeg fikk til jul. Bildet av Bentsen, over, er tatt av Nansen under Fram-ferden (Foto: Wikipedia).

Panikken da Kaja flyttet hjemmefra

Da datter Kaja (20) flyttet hjemmefra var det bare naturlig å få panikk. Hva gjør du da? Søker på Google. Her finner du det aller viktigste man trenger for å overleve som far.

Fenomenet kalles «Empty nest syndrome». Hvordan takle noe sånt? På nettet er det mye trøst å hente:

"Sterke følelsesmessige reaksjoner er ikke uvanlig".

"Det er naturlig å sørge litt i begynnelsen, men man bør ikke la seg overvelde". Dimitrij Samoilow, (født 1973) familierådgiver Bufetat.

"Tiden er kommet for å vise litt tillit". Eli Rygg (født 1955), tidligere programleder i Portveien 2.

"Hvis barna er vokst opp på et lite sted, og så etablerer seg i Oslo, kan foreldrene få mange fantasier om hva som foregår i storbyen. Når barna er voksne, har foreldre ingen innsynsrett i barnas liv lenger". Dimitrij Samoilow, (født 1973) familierådgiver Bufetat.

"Den beste måten å få barna til å være hjemme på, er å skape en vennlig atmosfære i hjemmet - og slippe luften ut av bildekkene". Dorothy Parker (1893 - 1967) amerikansk forfatter.

"Det kunne vært mye verre. Ungdommen kan nekte å flytte ut". Det skriver en britisk avis og forteller at fenomenet går under navnet Kippers - "Kids Invading Parents' Pockets, Eroding Retirement Savings".  

"The Kipper står opp i siste øyeblikk, kommer til frokostbordet hvor den sier noe, eller ikke sier noe, og så farer avgårde på jobb. Joda, vi har en arbeidende Kipper, men den er bare i voksent modus i arbeidstida. Hjemme igjen setter Kipper seg foran TV eller trekker seg tilbake til sitt rom for å se på Nettflix til middagen er klar. Vi har antydet at vi ville sette pris på litt hjelp i huset, men Kipper har mye å stå i med og det har vært en altfor strevsom dag til å tenke på slikt."

Etter noen søk på nettet oppdager man fort at det er vanskelig lage ukeblad uten å bringe rystende historier om hvordan det arter seg når gullungen flytter hjemmefra. Bladet Kvinner og Klær skriver:

"Lavmælt forteller hun om kvelden da hun gikk inn på sin eldste datters forlatte rom og hentet to bilder av henne og en t-skjorte. Den har Marit hatt med seg i senga hver kveld siden Stine (20) i fjor høst flyttet til Amsterdam for å studere" (KK 2016).

En takk går også til bladet Tara som gir foreldre følgende råd:

"Snakk sammen minst 10 minutter hver dag. Fortell hva dere har gjort i dag. Si hei og ha det. Se hverandre i øynene og gi hverandre en klem når den ene skal ut døra. (Tara 2010).

Svært inspirert ble jeg også av biskop Eivind Berggrav (1884 - 1959):
"I naturen ruver fjellene - i hjemmet bagatellene".

Jeg har dessuten funnet på noe lurt helt på egen hånd. I går var det for eksempel lørdag og ingenting tydet på at Kaja hadde tenkt å forlate hybelen sin der inne i Oslo for å besøke barndomshjemmet på Høvik.

Det var midt på dagen. Grålys. Kaldt og Meningsløst. Jeg sto i mitt kjøkken. Jeg slo sammen en paideig og kjevlet den omhyggelig tynn, kledde formen, prikket deigen med en gaffel og stekte bunnen i 10 minutter på 200 grader. Midt i oven.

Jeg tok kantareller fra fryseren og stekte disse sammen med bacon og vårløk i smør. Jeg blandet så 300 gram revet parmesan (Grana Padano) med 3 dl crème fraîche og fire egg. Hakket frisk rosmarin, salt og pepper. Paien med fyll stekte jeg i 40 minutter til den ble gylden og fin.

Da paien var ferdig tok jeg et bilde av den og la bildet ut på Facebook. Så satte jeg meg til å vente. Det gikk en time. Det gikk to. Plutselig kom Kaja hjem. Helt av seg selv.

Paien så slik ut:

Slipp til kvinner og du redder verden

Three generations of women
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Nyere forskning viser at det er kvinner som kan redde verden. Heng med.

Jeg skrev dagbok da jeg var ung. Jeg hyllet mange ting. Livet, Kjærligheten og Sportsfiske. Norges Flotte Natur. Slike ting. Men plutselig. På side 127 står det:  Og nå står solen opp over vårt vakre demokrati.

Hvor denne beundringen for soloppganger i demokratier kom fra er jeg usikker på. Det kan være at jeg lenge hadde følt på alt det som herjet med en stakkar i puberteten. Lite frihet. Mye kviser. Og dessuten tørt hår, strenge innetider og null drag på damer. Jeg kan ha følt meg liten, ubetydelig og følt behov for å hylle noe udiskutabelt stort, selveste Demokratiet. Det kan ha vært det.

Nå er det jo fint å ha, da, dette Demokratiet. Det føles liksom så trygt og godt. Alle får si sin mening og kan være med å bestemme. Over hele landet. I andre land også. Det er jo helt fantastisk. Så fint vi har det. Men plutselig en dag blir Donald Trump valgt som president, og ekstremister marsjerer frem i land etter land. Nylig så jeg på NRK Brennpunkt en svensk nazist, ved en valgbod på et svensk torg. Han tok løpefart, hoppet opp og sparket en mann slik at han døde. Da er det ikke så gøy med demokratier lenger. Man kan få inntrykk av at utviklingen rett og slett går feil vei.

Men det stemmer slett ikke. Verden går faktisk fremover. Det vet jeg fordi jeg i dag har lest Morgenbladet som viser til siste skrik innen korrupsjons-forskning. Nå vet ikke jeg hvor godt du følger med på slik forskning, men mange vil ha det til at det ikke er så mye  korrupsjon i for eksempel Norge. HVORFOR det er så lite korrupsjon i for eksempel Norge er ikke godt å svare på. Et mye brukt svar er at vi har mye demokratisk kontroll i dette landet. Fri presse, domstoler, Storting, utjevningsmandater, og det ene med det andre. Men det er slett ikke dette som er det viktigste våpenet mot korrupsjon. Det er ikke det.

Tenk deg nå at du sitter i et veldig korrupt land et eller annet sted på jorda og skal prøve å bli kvitt korrupsjon. Hva er da det viktigste du kan gjøre? Dette har Oxford-professoren Bo Rothstein forsket på: - Det viktigste, sier Rothstein, er å satse på likestilling. Det betyr i praksis at du må slippe kvinnene frem. Gir du damene muligheter vil korrupsjon fordufte som dugg for solen. I tillegg er det lurt ansette flere folk i forvaltningen på bakgrunn av deres evner og kompetanse.

Og dessuten: Ikke et vondt ord om #MeToo. Lykke til med 2018.

Hun har lomper som livsstil

Lenge var det slik: Lomper var noe man bare rullet rundt en pølse. De ble gjerne rullet i glede. På fotballkamper og slikt. Men plutselig en dag ble lomper til noe annet, til en helt ny livsstil. Vi skal straks møte en kvinne som er havnet på lompekjøret. Flere ganger om dagen. Heng med.

Lomper lages ved at kokte poteter blandes med hvetemel og litt salt. De spises ofte så nær den norske folkesjelen som det er mulig å komme. På bensinstasjoner. I idrettshaller. I Kirkenes og Hammerfest, i Vinstra og på Kvål. Lompene er der i nederlagets time, når laget ditt har tapt og du trenger trøst. Og lompene er der når noe skal feires. Når du fyller 5 eller 50 år. Ingen kan gå uberørt av lomper gjennom dette landet. Lompenes makt er hevet over enhver. Tvil.

Før vi tar fatt på denne historien er det nødvendig å understreke at jeg alltid forteller om folk som er av kjøtt og blod. Jeg dikter aldri opp noen og jeg bruker det navnet som de har. Jeg er tilhenger av åpenhet. Jeg vil gjerne være troverdig. Men av og til, ytterst sjelden, som nå, er jeg tvunget til å være varsom eller hva det nå heter.

-Det er helt utelukket at jeg kan bruke ditt virkelige navn?
- Ja
- Hva skal jeg kalle deg da?
- Du kan kalle meg hva som helst
- Sala Palmer?
- Gjerne det.

Nå må jeg med skynde meg å understreke at det ikke er så mange som ville påstå at han jobber sammen med Sala Palmer. Det har med det å gjøre at man lett kan komme til å tenke på Fantomet, Dødningsskallegrotten, Bandarene, Guran og gamle jungelord av typen: "Fantomets røst fryser blodet til is" eller "Du finner aldri Fantomet, han finner deg". Jeg er dessuten svak for "Når Fantomet spør, svarer man", men lå nå det ligge.

Den Sala Palmer jeg kjenner ser ganske snill ut. Det fikk meg til å ane fred og slett ingen fare i mai i år. Sala Palmer kom snikende bort til pulten min. Hun spurte brått om jeg ville være med å løpe Holmenkollstafetten 2017. Jeg sa tvert nei.

Likevel, noen uker senere står jeg ved Holmendammen i Oslo og skal løpe nesten tre kilometer ned til Vestre Gravlund. Høres dette ut som en varslet katastrofe? Ja, det gjør det. Jeg fikk riktig nok løpetrening av datter Frida (18) kvelden før. Jeg løp flere ganger frem og tilbake mellom huset vårt og postkassen. Frida har fått opplæring i gymtimene på skolen og kunne gi flere tekniske innspill. Likevel ble Holmenkollstafetten 2017 såpass ydmykende at jeg knapt kunne gå i dagene etter. Jeg vil dog takke Jo Aslak (ikke oppdiktet navn) for lån av joggesko og si at jeg slett ikke vil skylde på skoa.

Sala Palmer har på sin side en lidenskap som jeg ikke ante eksisterte før jeg traff henne. Damen har de to siste årene spist lomper. Gjerne hver dag. Og noen ganger flere ganger om dagen. Lomper er sunt, godt og dessuten uhyre praktisk for mennesker som skal trene eller hva de nå skal. Dette har fått en rekke såkalte toppbloggere (ikke meg) til å skrive masse om lomper. Dette skaper debatt. Høy temperatur. Noen kan for eksempel ha hevdet at det er 20 kalorier mer i en lompe enn det faktisk er. Slikt gjør man sjelden ustraffet i Norge.

Men nok om det. Lomper kan forvandles til nær hva som helst. En slags pizza er populært. Eller ostesmørbrød, eller lompe-lasagna, eller delikate små tapasretter med røkelaks og Philadelfiaost eller hva det skal være som på alle måter bringer oss oppover, som en reise i det hierarkiet som kalles matkultur i Norge, man forlater bensinstasjonen og entrer festsalen, kan man si, på et vis, men lå nå det ligge.

En helt alminnelig middag i Sala Palmers liv kan være en pannestekt lompe med strimlet skinke og pesto, gjerne med agurker og salat. (Se bildet av en halvspist lompe, nederst). Sala Palmer har en rekke varianter. Alle basert på spelt-lomper (sunnest). Den som imponerer meg mest er kose-lompa, eller Snickers-lompa om du vil. Den består av en sukkerfri Nugatti (Nugatti Zero) og peanøttsmør (økologisk) og salt (helst flaksalt). Dette rulles sammen til en fest. Livet kan åpenbart ikke bli bedre enn dette.


Hvordan er ulve-ledere, egentlig?


Jeg oppdaget i dag dette bildet av ulver som er blitt delt mange millioner ganger i sosial medier med følgende forklaring:

Her er litt mat til ettertanke. Se på denne gruppe med ulver. De tre i front er gamle og syke. De går foran for å sette tempoet slik at ingen blir hengende etter. De neste fem er de sterkeste og beste. Deres oppgave er å beskytte flokken hvis den blir angrepet. Gruppen i midten er alltid beskyttet. De fem bakerste er også sterke; også deres oppgave er å beskytte hvis det kommer angrep. Den siste er lederen. Han sørger for at ingen blir etterlatt. Han holder flokken samlet og på samme sti. Han er alltid klar til å løpe i enhver retning for å beskytte og tjene hele gruppen. I tilfelle noen ville vite hva det egentlig betyr å være en god leder. Det handler ikke om å gå foran. Det betyr å ta vare på laget.

Denne forklaringen er bare tull. Det fant jeg ut i løpet av noen sekunder ved hjelp av Googles billed-gjenkjenning. Slik fant jeg sannheten som er at Chadden Hunter tok bildet i forbindelse med BBCs serie "Frozen Planet" i 2011.

Bildet viser 25 ulver som jakter bison i Wood Buffalo National Park i Canada. Den kvinnelige alfa ulven leder flokken, og de andre følger etter i en enkelt linje for å spare energi gjennom dyp snø, ifølge miljønettstedet Benvironment. Ideen om at ulver må være på utkikk etter bakholdsangrep er heller ikke sant. Ulv står øverst i næringskjeden og har ingen naturlige fiender, hvis man ser bort i fra bjørn som ulven lett løper i fra.

Å bruke ulv som bilde på ledelse er dessuten veldig rart. Vanligere er det å snakke om at "Han var en ensom ulv". Det brukes gjerne om gærninger som har drept mange mennesker i en terrorhandling. Av andre rollemodeller kan jeg bare komme på Stor-Ulv i Donald Duck & Co. Og han syns jeg som regel kommer ganske dårlig fra det, som leder, og på andre måter. Vil jeg si. Man kan eventuelt tute med ulvene, som betyr å tilpasse seg de som du er sammen med, selv om du ikke nødvendigvis liker dem. Og slik kan man fortsette. Å trekke inn ulver som bevis på god ledelse vil sjelden lønne seg. Man kan eventuelt fremheve at det mektige Romerriket startet med ulvene Romulus og Remus som grunnla Roma, med da kan man gjerne dra inn Fenrisulven også. Dette var en sinnssyk stor og svært skummel ulv som vikingene trodde på. Og du vet jo hva slags lederskap de karene drev med. Det var bare å hugge hodet av folk. Så tenker jeg at de ville følge bedre med neste gang de ble snakket til.

Laks på oter


Det er mange måter å fange en laks på. Men det er ofte lagt inn masse begrensninger på hva slags utstyr man har lov til å bruke i et ærlig forsøk på å få en fisk på kroken.

I et vassdrag i Østfold er det for eksempel forbudt å bruke gode solbriller, du vet slike polaroidbriller som gjør det lettere å se fisken. Jeg har dessuten fisket flere steder hvor de syns at det å bruke rød ulltråd sammen med mark og søkke er en satans oppfinnelse som bare må være straffbart. Slike regler varierer fra elv til elv. Reglene blir til etter hvert som kreative karer finner på nye ting.

Det kan for eksempel være en mann som går og prøver å lure en laks med mark i en elv i Finnmark. Han fisker i time etter time, men han får ingen ting for det er ikke lov å bruke lodd på snøret. Plutselig ser mannen en laks som står der ned i dypet av hølen. Dette er veldig stimulerende på fantasien. Man får lyst til å prøve noe nytt. Forsiktig stikker mannen den 14 fot lange stanga ned vannet. Det er bare snella og enden på stanga som er klar av vannet. Nå lar mannen snøret gli forsiktig av spolen og lar marken seile med strømmen, langs bunnen nedover. Slik får han laksen til å ta. Hva tror du skjedde så? Jo, nå skal du høre. Det var selvsagt noen som hadde fått med seg den nye fiskemetoden. Dermed ble det en hel del oppstyr, forargelser, snøfting, klaging og det ene med det andre. Det hjalp ingen ting at mannen forsvarte seg med at det ikke sto et ord i fiskereglementet om det å stikke stanga ned i vannet. Året etter hadde så noen lagt seg i selen og laget en tilføyelse, og satt det svart på hvitt i regelverket, at man slett ikke kan stikke stanga ned i vannet.

Når det kommer til fluefiske er reglene som stjerner på himmelen. Uendelig mange. I noen høler sitter man kanskje og harver flua på slep bak en båt som noen ror mot strømmen, i for eksempel Trøndelag. Det er gjerne to stenger ute samtidig. Dette livet er ganske behagelig. Man kan sitte i en slags fluktstol i bunnen av båten, drikke kaffe, ta seg en røyk eller en sjokoladebit og følge flue med øynene der den henger på slep. Plutselig kommer kanskje 20-kilosen som en ubåt opp fra dypet. Det vil jo være helt fantastisk om det skjedde. Men hvis det skjer på den måten, et annet sted, for eksempel i Alta, er det strengt forbudt.

Vi skal nå til den siste helgen av august 2017, i et par av de siste dagene før Gaula i Trøndelag stenger for sesongen. Min fiskekompis står midt på blanke formiddagen og slenger med flue med enhåndsstang. Det er et helt reglementert fiske. Ingen regler er brutt. Han står midt i et bredt og på denne vannstanden flott stryk. Strømmen er stri, men det er god dybde og spennende fiske. En farget, trekilos hanlaks hugger på flua. Dette er jo en forholdsvis liten fisk, men likevel blir det flere runder frem og tilbake i stristrømmen før laksen begynner å bli sliten og min venn gjør seg klar til en kjapp catch and release. Han ser jo at laksen er brun av farge og lite egnet som mat.

Plutselig kvikner laksen der ute i strømmen til. Den blir brått til en diger storlaks, veldig mye tyngre, enn for noen sekunder siden. Storlaksen drar avgårde i et heftig utras, rett nedstrøms. Man kan bli forvirret av mindre. Min venn tviholder i stanga og tenker at denne må være 10-12 kilos. Det blir en tøff kamp på ei lita enhånds fluestang.

Brått stopper utraset. Et brunt og svart hode kommer opp av vannet. Det er en oter. I kjeften har den en tre kilos, brun hannlaks. Oter og fisker stirrer på hverandre. Ingen av dem har tenkt til å gi seg. Oteren hiver seg nå på strømmen, drar et stykke nedover, stopper litt opp og drar videre nedover. Adrenalinet pumper i min venn. Han syns først at dette er litt gøy og spennende. Men så kommer han til å tenke på at oteren kan finne på å stikke av gårde med hele fluelina. Det vil i så fall bli en dyr affære.

Min venn strammet opp bremsen på 10 kilos nivå, sveiver så godt han kan, mens han småløper nedover langs bredden. Når som helst kan det kjedelig smellet kommet når fortommen ryker. Mannen frykter det verste. Han legger så stort press på som han tør. Det blir etter hvert for tøft for oteren. Den er åpenbart sliten, gir opp og slipper taket. Overgangen fra vill 10 kilos til død 3 kilos kommer brått. Når oteren slipper laksen er det bare å hale fisken på land. Laksen har bittmerker over nakke og gjeller og er sten død.

Min venn har fisket i Gaula i over 50 år. Aldri har han opplevd noe lignende. Men spørsmålet nå blir vel om det bør inn i regelverket at det ikke er lov å ta laks på oter.

Se også
Da jeg kledde meg naken og svømte ut til laksen med stanga i handa

Jeg skal inn til urinstinktet nå

- Vi saget ned to digre trær i går. Vil du ha dem?  Selvsagt vil jeg det.

Torsdag kveld. I en fremmed hage på Montebello i Oslo. Stup mørkt. Jeg har hodelykt og tre svette timer. Jeg bruker IKEAs store, blå bærenett. De er sterke. Du kan laste 50-60 kilo med kubber, fordelt på to slike nett. Med et nett over hver skulder vakler jeg mot bilen som langsomt blir fylt opp. Av ved.

Vinteren 2019. Det er den jeg har i tankene nå. Jeg vil bære, hugge, stable og tørke. Jeg har en langskaftet kløyveøks. Motorsag. Kiler. Jeg har uendelig med tid.  Jeg har sterke følelser for dette. Vedhugst gjør meg til den jeg er.

For ikke lenge siden flyttet nordmenn fra landet og inn til byene. Når det røyner på lengter vi tilbake. Tilbake til skogen og alt den har å gi. Av trygghet og varme. Uansett hvor ille livet måtte bli, er det mange oss som vil fyre på peisen og finne fred. Det er en rotnorsk odelslov, dette. Du arver retten til å være glad i skogen og alt den gir. Av glede.

Gener renner gjennom historien som en elv og fortsetter i meg. Det er tusener av år med menn og kvinner som jaktet, fisket, plukket bær og sopp. Som høstet, bunkret og lagret. Når min bestefar ble spurt om hvordan han hadde det, så svarte han: - Jeg har fryseren full. Nå kan vinteren bare komme. Vi har det godt nå.

Ekte vedfolk ordner seg for hele vinteren. Ekte vedfolk ligger flere år foran. Ekte vedfolk trekker på smilebåndet om det blir en lang og streng vinter og det blir kaotiske tilstander. Folk som ikke får tak i ved fordi utsalg går tomme. Folk i byene er jo vant til å få tak i alt mulig på et blunk. De blir sjokkert om de ikke straks får tak i fyringsved. Eller smør. Eller hva det skal være. Særlig når det nærmer seg jula, den nådeløse.

Vi sankere vet å holde oss unna slike ting som drivved fra havet. Drivved inneholder salt som får ovnen til å ruste og som kan skade pipa. Tre som er blitt malt, beiset eller lakket skal du også passe deg for. Min venn Pål kjøpe en leilighet på Bislet i Oslo. Han ble kjempeglad da selgeren fortalte at det fulgte med et stort lager, ferdig saget ved i boden. Det viste seg å være den gamle parketten. Problemet var bare at Pål fikk sinnssykt vondt i hodet av å fyre med parkett. Utrolig nok.

Når det gjelder ved så ligger statusen lagvis. Aller nederst er oljebaserte kubber, kjøpt enkeltvis. Deretter følger vedbriketter (fire pakker for 100 kroner på Coop). Der etter kommer ferdighugget i små sekker, kjøpt dyrt på bensinstasjonen eller i nærbutikken. Treslagene har forskjellig status. Nederst er gran med kvae, kvist og lav brennverdi. I andre enden av skalaen er harde treslag som bjørk, og best av alt er trær som har vokst sakte, et sted nær himmelen, på fjellet.

Det som virkelig betyr noe er det jeg skal i gang med nå. Selve hugsten. Stablinga. Det må gjerne ta mange dager og uker. Slit kan du finne mange steder. På jobben. På helsestudio. I idretten. Dette slitet er annerledes. Jeg skal inn til urinstinktet nå. Jeg skal være der i dager og uker. Ganske alene. Uten forstyrrelser. Og når jeg er ferdig skal det stå et flott vedla der som jeg kan være stolt av. Et vedla som er stablet bra og ikke velter så lett. Det blir en vedstabel jeg kan nikke til hver dag. Det er lagret glede. Anbefales. På det varmeste.

Her starter vinteren 2019:

De aller beste historiene


Til glede for nye lesere. Her er mine 20 mest leste petiter.

20 -Viagra-flyplassen - lest av 14.703

19 - Hvorfor ting går til helvete i Norge - lest av 14.790

18 - Jeg frykter drittsekkene der ute - lest av 16.394

17 - Det siste ubesvarte spørsmålet på jorda - lest av 17.374

16 - Norges verste flyplass - lest av 18.480

15 - Nakne politikere setter rekord - lest av 18.602

14 - Å ligge med 3000 damer - lest av 19.003

13 - Kjære Ingrid - lest av 19.390

12 - Viltkamera avslørte naboens søppelsnylting - lest av 21.258

11 - La Randi (94) få røyke  - lest av 21.620

10 - Ikke noe annet land i verden har dette - lest av 22.149

09 - Å få et helt gatekjøkken i hue - lest av 22.338

08 - Han limte et A-4 ark fast i frontruta med superlim - lest av 24.693

07 - De fleste norske kvinner er sexy og kler seg som de vil - lest av 25.997

06 - Da dronning Sonja røkte med stive fingre - lest av 25.958

05 - Da døden kom til gards - lest av 28.562

04 - Dumpet et tonn grisemøkk i oppkjørselen - lest av 38.623

03 - Han fikk som fortjent. Han fikk barn. - Lest av 60.695

02 - Å skamme seg i butikken - lest av 63.804

01 - Da samboerskap var straffbart i Norge - lest av 74.472

Viltkamera avslørte naboens søppel-snylting


Det er ingen grenser for hva et stakkars menneske skal oppleve av ergrelser. Er det ikke det ene så er det noe annet. Folk kan være som svin noen ganger. De oppfører seg som dyr. Hva skal du da gjøre? Kjøp viltkamera.

Jeg må innrømme at viltkamera er noe jeg bare har sett brukt i innsendte seerbidrag til NRKs programpost "Ut i Naturen". Dette må ikke forveksles med innslag av typen "Angrepet av elskovssyk tiur" eller "Elg kom og besøkte oss på trappa og nektet å gå igjen enda vi sa husj!." Slike innslag er gjerne filmet med mobilen eller noe. Nei, viltkamera er noe helt annet. Slike kamera monteres fast i et tre eller kanskje en stubbe også håper man at det kommer et eller annet rart og spennende forbi som kamera tar bilder eller film av, helt av seg selv. Det kan være en ulv, bjørn, jerv eller noe annet som det er sinnssykt vanskelig å få på tape.

Det jeg ikke var klar over er at stadig flere huseiere skrur fast viltkamera utenpå huset sitt. I dag fikk jeg høre om en ellers fredelig familiefar som har gjort dette på Stabekk i Bærum. Først trodde jeg at mannen ville filme grevling. Det har å gjøre med at jeg flere ganger har sett grevlinger som lusker rundt om natten i Bærum. Slike grevlinger kan ta seg inn i hager og sette en støkk i en stakkar.

Viltkamera koster ca to tusen kroner og du kan sette inn et simkort slik at kamera fungerer på samme måte som en mobil. Når kamera har tatt bilder eller film kan du få varsling på sms og epost. Det er i seg selv ganske fascinerende. At kamera sender deg beskjed. Men la nå det ligge.

Vår mann på Stabekk hadde montert kamera ut mot gårdsplassen for å gjøre huset sitt tryggere. Jeg vet ikke helt hvordan han unngår at kameraet tar bilder av uskyldige folk som kommer gående forbi, eller hvordan det går med eventuelle festglad ungdom som har vært litt for sent ute og jugd på tida, men det kommer sikkert litt an på vinkelen på kameraet. Dette kan man sikkert stille inn. Prøve og feile. Hva vet jeg.

Det som skjedde på Stabekk kom som en stor overraskelse. Kamera knipset en rekke bilder. Midt på natta. De avslørte at naboen i nattens mulm og mørke kom snikende og snyltet på søppelspannet ved siden av postkassen. Han har trolig bestilt for liten kapasitet i sitt eget hus, og tenkte at det er ingen som merker om man kaster en pose eller tre hos andre. Det blir jo veldig fullt, da, men det er det sikkert ingen som legger merke til. Det er umulig å bli avslørt for denne synden. Så feil kan man ta.

Vår mann på Stabekk viste naboen bildene. Naboen ble nok flau. Han ble nok det. Men slik ble det brått slutt på søppel-snyltingen. Men ikke lenge etter skjedde det noe annet som var mye verre. Det ble innbrudd i huset. Tyvene brøt opp døra, rappet blant annet bilnøkler og bilen og dro av gårde. Viltkamera tok skarpe bilder av karene. De bildene ble overlevert politiet, tyvene ble identifisert og tatt. Det er rart med det. Et bilde sier jo mer enn tusen ord.

- Jeg angrer ikke på turen


- Jeg angrer ikke på denne turen. Vi tok en risiko, vi visste det, ting har gått i mot oss, derfor har vi ingenting å klage på, skriver Robert Falcon Scott i sin dagbok like før han  frøs og sultet i hjel på Sydpolen.

Dagboken ble funnet i teltet der Scott og to andre polfarere døde. Likene av Scott og hans følgesvenner ble funnet av en letegruppe i 1912. Teltet ble mennenes gravsted. Det ble laget en høy varde av snø som ble reist over teltet, toppet av et enkelt kors.

I 2001 sto teltet 23 meter ned i isen, 48 kilometer fra der Scott døde. Teltet blir nå sakte, men sikkert skjøvet mot havet, og vil i følge de siste beregninger nå iskanten om 275 år. Trolig vil teltet falle ut i havet, innkapslet i en stor isblokk, kanskje inne i et digert isfjell, for å starte på en ny reise og seile nordover.

Scott er, som man forstår, fortsatt på tur. Han reiser, frosset i is, uforandret, perfekt bevart for alle tider. Skulle man ha gjort noe lignende i dag måtte det være en kapsel med vitnesbyrd om vår tid, som ble sendt med en rakett ut i verdensrommet, med en drøm om å nå intelligent liv i en fremmed galakse, lengre vekk enn noen tanke rekker.

Det er over hundre år siden denne historien startet, og den skal trolig fortsette i mange hundre år til. Fortellingen om polfarerens heltemot og tragedie vil fortsette å flytte seg fra menneske til menneske gjennom generasjoner.

Jeg tror Scott har sine ord i behold. Han behøver ikke angre på turen.

Til pissoaret skiller oss ad


Mine Damer og Herrer! Jeg har fått det for meg at jeg vil holde en tale om likestilling. Det blir ganske sikkert skandale. Hvis vi gir jernet. Heng med. Vi skal på byen. Dette blir gøy.

Mine Damer og Herrer! Hva er stillingen? Er vi like nå? Er vi det? Neppe. Men er det utvikling å spore? La oss si fra tidenes morgen og frem til nå? Er det utvikling? Er det det? Går det riktig vei? Er det utvikling? Klart det.

Mine Damer og Herrer! Det første jeg vil trekke frem er den østeriske legen Sigmund Freud (1856-1939). Dere kjenner selvsagt gode, gamle, rare Sigmund. Han lanserte teorien om at de fleste kvinner kan komme i skade for å lide av såkalt penismisunnelse. At de svært gjerne vil ha en slik greie mellom beina som menn har. Det drømmer de om. Kvinnene. Mente Sigmund.

Mine Damer og Herrer! Den andre jeg vil nevne er en annen østerriker, Wilhelm Reich (1897- 1957), som var Freuds elev og som bodde i Norge. Wilhelm fant opp såkalte orgonskap. Dette var noen skikkelig tunge skap av tre som som kvinner kunne sitte inne  i for å utvikle seg seksuelt. Wilhelm mente at han hadde oppdaget den nye fysiske energiformen orgon under studier av orgasmefunksjonen. Ved en såkalt orgonakkumulator (orgonskap) mente han at orgon kunne lades opp til bruk i behandling av særlig kvinner. Wilhelm solgte slike orgonskap til alle som ville ha. De solgte som varme hvetebrød.

Mine Damer og Herrer! Det er jo de mest fantastiske oppfinnelser som har sett dagens lys. Penismisunnelse og orgonskap. Hva gir du meg. Det er helt utrolig. Hva menn kan finne på. Men tro nå ikke at utviklingen står stille. Det kommer stadig nye oppfinnelser. Det gjør jo det. Hvis man tar et eksempel. Og det eksempelet er meg. Så blir jeg stadig vekk forbauset, ja noen ganger blir jeg sittende å gape.

Mine Damer og Herrer! Jeg leste nylig i et blad om kvinner som har lyst til å stå når de tisser. Det høres kanskje litt rart ut. Men det er jo veldig praktisk å stå. Når du tisser. Køen på guttedo er dessuten alltid mye kjappere enn køene på damedo. Det jo noe alle vet. Pissoarer slår det meste. Klart man kan bli misunnelig på slikt.

Mine Damer og Herrer! Jeg elsker kapitalismen. Kapitalismen er som vann. Den renner der den lettest finner frem. Kapitalismen leter alltid etter bedre løsninger. Er det et behov vil kapitalismen finne på noe. Hvis kvinner vil ha en tissefant som gutter, ja da er kapitalismen der og finner på noe. Hva har kapitalismen funnet på nå da, tenker du kanskje. Jo nå skal du høre

Kapitalismen har funnet på en rekke løse tissefanter som kvinner kan tre på seg. Dette må ikke forveksles med dildoer som brukes til noe helt annet. Nei, disse tissefantene skal bare brukes til en ting. Å tisse. Freud ville jublet.

Mine Damer og Herrer! Det fins en rekke ulike modeller. Den billigste koster 169 kroner. Den dyreste jeg fant koster 389 kroner. Disse tissefantene heter slike ting som Freelax, Gogirl og Freshette. Jeg falt for Freshette som du kan kjøpe på nettet for 389 kroner. Freshette har det lengste røret. Og at lengde og størrelse betyr mye her i verden, det vet jo alle.

Mine Damer og Herrer! Det jeg nå ser for meg er et lite eksperiment. Jeg kunne tenkt meg å utstyre en passende flott dame med en Freshette. Hun kan jo montere den på seg før vi går på byen. Også kunne vi drikke et par øl i lag og le en hel masse. Og når damen føler trangen, kan vi gå på toalettet. Hun blir selvsagt med på guttedo og stiller seg opp sammen med gutta ved pisserenna, åpner smekken vipper frem røret og tisser i vei. Det er likestilling det. Jeg lover å filme når dette skjer. Trenger en frivillig. Ta kontakt.

Det har vært en utrolig rørende uke

OSLO 20140913.
Programleder og forfatter Ingrid Espelid Hovig på Oslo Bokfestival 2014.
(med DEN RUTETE KOKEBOKEN)
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Kjære Ingrid. Det har vært litt av en uke. Lite ante jeg at petiten om deg skulle bli lest av 20.000 mennesker, at NRK Østlandssendingen ville be meg komme i studio og snakke om deg og bloggen min, og at hver dag siden har vært fylt av hilsener fra hele landet. Det er ekte kjærlighet det.

Intervjuet i NRK kan du høre her.

Kjære Ingrid, det har vært en utrolig rørende uke. Jeg vet at du er 93 år og har opplevd det meste, men dette var virkelig noe å skrive hjem om. Det mest fantastiske er Leif. Han har tenkt å dra og besøke deg. Han vil lese petiten høyt for deg på sykehjemmet hvor du bor. Etterpå skal Leif spille piano for deg og skåle i portvin. For slik er vi, Ingrid, alle har vi lyst til å gi deg noe, en klem eller en hilsen.

Kjære Ingrid. Du skulle bare visst hvor mange historier det fins om deg i Norge. De fleste har en på lager. En dame fortalte meg for eksempel at hun elsket hvordan du kunne si: "Det står to lauvbærblad i oppskriften, men eg tar alltid fire". Vi liker jo å være litt gærne her i landet. En annen skriver om da han tilfeldigvis traff deg i fjerde etasje i en bygård og dere ble i stuss om dere trengte trimmen eller om dere skulle ta heisen, og så sa han "Skal vi juksa litt" og dermed ble det heistur på dere begge.

Kjære Ingrid. Folk forteller at du mange ganger har stått der og vist vei da de skulle velge yrke. Det er ikke få som er blitt kokk på grunn av deg. Du er en dame som det ikke fins mange av i verden. Jeg tror for eksemepel ikke at de har en som deg i Sverige. En svensk dame skrev til meg at vi i Norge bare skulle vite at Den rutete Kokeboken egentlig er svensk. At du "bare" har oversatt den. Jeg svarte at du har lagt til svært mye av Norge og deg selv i den boken og dette er blitt til starten på det flere generasjoner av nordmenn kan om mat.

Kjære Ingrid. En forteller at han har hoppet fallskjerm, tandem, med deg. En annen ble mobbet i militæret fordi han trosset alle de andre tøffe gutta og heller ville se Fjernsynskjøkkenet enn film på TV. De hadde bare en TV på deling på brakka, så det kostet litt å la deg vinne, Ingrid. Men det var nok verdt det. Det var nok det.

Kjære Ingrid, jeg vil benytte anledning til å hilse alle jeg har gått på skole med i Kristiansund, i Finnmark og i Bærum og som nå har sendt epost og SMS-er. Jeg må innrømme at jeg hadde glemt noen av dere. Men siden dere var nøye med å fortelle hvor dere bodde den gangen, har jeg googlet og brukt Googles kamera til å gå opp og ned i barndommens gater, til jeg ble helt rørt og varm i hjertet. På ferden var jeg innom et gatekjøkken i Kristiansund hvor vi spiste fish and chips med en slik intens glede at det satte seg i sjelen og fulgte meg, og sikket dere, resten av livet.

Kjære Ingrid. Den sms-en jeg smilte mest av kom fra datter Kaja (21). Hun skriver: "Hei pappa. Det var en fantastisk petit. Også jeg har et lite avsnitt til Ingrid. Takk for at du har vært der for min far gjennom hans liv. Det har gitt meg god og full mage opp i gjennom barndommen og frem til nå. Tusen Takk".

Se petiten fra sist lørdag Kjære Ingrid.

Kjære Ingrid

Kjære Ingrid. Jeg har aldri møtt deg. Jeg kjenner deg ikke. Likevel er du en av de viktigste damene i mitt liv.

Kjære Ingrid. Du var der da jeg flyttet hjemmefra. Da jeg som veldig ung skulle prøve å klare meg selv. Da jeg ikke kunne noe, ikke noe som helst, og rotet det meste til. Da jeg trengte deg. Da var du der. Da viste du vei. På studenthybelen, den aller første gangen jeg hadde inviterte ei jente på besøk og det fikk briste eller bære. Det bar seg, da. Det gjorde det. Takket være deg.

Kjære Ingrid. Du var der i de fineste øyeblikkene. I hverdagen. Og på hver en fest. Gjør det slik. Sett det sammen sånn. Tenk enkelt. Bruk de ressursene du har. Ikke sløs med noe. Vær ærlig. Og husk at det er viktig å pynte. Gjerne med grønt. Opplevelsene blir bedre da. Alltid. Det skal se godt ut. Det skal det.

Kjære Ingrid. Vi er så få i dette landet. Fra Lindesnes til Nordkapp. Vi deler det vi har. Byene og bygda. Fjord og  fjell. Skogene og vidda. Maten og deg.

Kjære Ingrid. Du er godt over 90 år nå. Det er helt utrolig. Du laget over 300 utgaver av Fjernsynskjøkkenet i 1964-96. På det meste satt nær 900.000 nordmenn og så på. Det var Norges mest sette TV-program. Du var matens Erik Bye. Du var elsket av alle. Og jeg tror at hvis noen hadde spurt folk, i en meningsmåling, hvem liker dere best, Dronning Sonja eller Ingrid, ja så vant du. Soleklart. Uten tvil.

Kjære Ingrid. I går skulle jeg lage bacalao, fordi det er det beste jeg vet og vi skulle ha gode venner (Heidi og Jon) på middag. Jeg hentet frem Den rutete Kokeboken. Boka har for lenge siden løsnet i ryggen. Jeg har brukt gaffateip for å holde det hele sammen. Det er noen sider som er klistret til hverandre. Særlig der det dreier seg om kaker som skal bakes og sauser som skal vispes. Det blir jo litt skvett og søl. Det blir jo det. Ja, jeg vet at du vil at jeg skal vaske og rydde etter hvert. Jeg hører deg si at kjøkkenet skal være blåst. Men det er ikke lett.

Kjære Ingrid. Jeg sto i går og tenkte på deg, mens jeg skrelte og hakket hvitløk, mens jeg kuttet chili og piri piri krydder i ørsmå biter og som alltid lurte jeg på hva som er akkurat passe sterkt, hvor mye jeg skal ha opp i den den enorme gryta, der klippfisk møter hermetiske tomater, løk, poteter, svarte oliven, syltet paprika, fiskekraft og olivenolje, til det hele er blitt en fantastisk, dampende bacalao, denne retten som jeg elsker så mye og som definerer hvem jeg er. Jeg hadde ikke klart det uten deg Ingrid. Tusen takk.

Med alle pigger ute


Det går mot slutten. Ingen tvil om det. Kuldegrader. Snø, is og elendighet. Så langt øyet rekker. På hele Østlandet. Det er bare å pakke sammen det gode liv. Det er bare å gi opp. Eller? - Ikke faen!

Gjennom meningen med tilværelsen renner en lykkelig sykkelvei. Fra huset hvor jeg bor og til jobben. Frem og tilbake. Hver dag. Slik har det vært i mange år. Det er mye glede. Men ikke om vinteren. Nei, ikke om vinteren. Den er glatt og farlig, tenker jeg.

Hver kuldegrad er som en liten djevel med gaffel som setter tennene i deg. Denne uken kom den første snøen. Det begynte å lave ned. Midt i arbeidstiden. Da jeg skulle hjem, var det blitt riktig ille. Jeg hadde sommerdekk. Jeg krøket meg hjem. Tryna bare en gang. På Lysaker lå jeg og sprellet midt i gangveien. En dame lo. En annen spurte om jeg var skadet. Men jeg kom meg hjem og satte sykkelen i boden. - Der skal du stå, i fire, fem måneder sa jeg høyt. Det var mørkt og kaldt der ute. Det var ingen som hørte meg.

Onsdag kjørte jeg bil til jobben. Det kostet over hundre kroner i bompenger og drivstoff. Det kommer til å bli en formue i løpet av vinteren. Huff og huff. Jeg kan jo kjøpe en flunkende ny sykkel for de pengene. Jeg satt i køen på motorveien og tenkte gjennom livet mitt. Jeg er bare 55 år. Jeg kan ikke gå mentalt til grunne på denne måten.

Et raskt søk på nettet. Bærum kommune sponser piggdekk, lykt, smøring og arbeidet på hundre innbyggere. Jeg sendte av gårde en epost til kommunen. Jeg tenkte at det er sikkert loddtrekning, eller kanskje en offisielle kommunal sykkelkomite som skal behandle søknaden i lange tider også velge ut den av borgerne som trenger dette sponsende tiltaket aller mest.

I stedet kommer det svar i løpet av bare noen sekunder. Jeg får epost fra Håvard A. Eriksson i kommunen. Han skriver: - Du en av de utvalgte som får vintersykkelpakken bestående av: en sykkellykt, sjekk av gir og bremser, oljet kjede, samt at det legges om til piggdekk. Det vil være halv pris på piggdekk, eller sagt på en annen måte, så blir ett dekk sponset. Samarbeidspartneren vår er Bikefixx på Lysaker, og de vil kunne klargjøre sykkelen, mens du venter (Bikefixx vil ha en liste med navnet ditt på, så du trenger bare å si hva du heter). For mer info om adresse og åpningstider se her:  http://bikefixx.no/om-oss/

Torsdag morgen er det seks kuldegrader og stup mørkt. Klokken er halv syv. Jeg er nær ved å miste motet. Jeg innrømmer det. Men så tar jeg meg kraftig sammen og kler på meg superundertøy, to lag med flisgenser, lue, tykk hals, doble votter. Slike ting.

Jeg drar av gårde opp bakken rett ved der jeg bor. Det går slett ikke verst, selv på sommerdekk. Det er bare et problem. Girwirene har frosset. Jeg får ikke skiftet gir. Jeg ser ut som et marsvin som tråkker rasende fort på en tredemølle. Jeg kommer nesten ikke av flekken. Foran Kiwi-butikken stopper jeg og prøver med fingrene å løfte kjedet ned slik at det skal bli tyngre å tråkke, men dette fungerer selvsagt ikke. Jeg kommer meget, meget sakte frem til Bikefixx på Lysaker.

Nå viser det seg at en av de ansatte i bygget nettopp kjørte bil forbi meg, da jeg sto og kløna foran Kiwi-butikken. Han har varslet karene om at de snart får en ny kunde. Han kan jo ikke vite dette sikkert. Men mannen tipper at det er slik. Og han får rett. Når jeg kommer tråkkende står det tre karer klare og venter. Jeg får kaffe. Jeg får pepperkaker. Og jeg får nye piggdekk. Og det ene med det andre. Karene skifter dessuten en girwire for lite penger og gir meg tykk vinterolje. De gir meg oppmuntrende tilrop. De gir meg trua. På at denne vinteren, kommer til å bli helt, helt fantastisk.

Slik gikk det med "La Randi (94) få røyke"


Min petitspalte har sjeldent hatt bedre besøk og blitt mer delt enn da jeg i starten av november skrev saken "La Randi (94) få røyke".  Mange lurer nå på hvordan det går med Randi. Heng med.

Petiten ble delt 4.000 ganger og fikk 22.000 visninger. Folk ringte, sendte sms og epost. Nettavisen og lokalaviser rundt om i landet laget egne saker om Randi. Nettet kokte. I NRK P1 ble Randi og de eldres rettigheter tema i programmet Norgesglasset. Folk hatet åpenbart at Randi som har røkt i over 70 år, plutselig skal bli nektet å røyke. Hverdagen ble mye kipere etter at damen for noen måneder siden flyttet inn på Åsnes sykehjem i Solør i Hedmark.

Folk mente at gamlemor på 94 må få lov å røyke uten å fryse i hjel. Jeg foreslo at ordføreren skulle ta seg tur over gaten fra rådhuset og besøke damen på sykehjemmet. Det har han ennå ikke gjort. Men andre har vært på besøk. Det har kommet flere gaver. Resultatet er terrassevarmere og nye rullestoltrekk som nå gjør det mer behagelig å røyke ved sykehjemmet. Vaktmester og elektriker var raske på pletten og rigget til nye kontakter for varmelampene. Men leveggene ser ut til å vente på seg, melder avisa Glomdalen.

Vernepleier Birgit Kristiansen og vaktmester Per Åge Skolegården sier til avisen at de er glade for engasjementet og for at det er gjort tiltak. Å røyke ute i vinter kan være farlig for gamle og skrøpelige som ikke vil tåle en lungebetennelse. Dette handler om verdighet og en sigarett er en av de få gledene de gamle har.

Vaktmester Skolegården er glad for medlidenheten folk har vist Randi og de andre gamle i denne saken. Vaktmesteren er full av tiltakslyst. Nå lurer han på om det er noen som har noen gratis materialer til overs. Vaktmesteren vil gjerne bygge levegger utenfor sykehjemmet. Det kan skjerme for vinden som jo kan bli ganske sur i vinter.

Vi er med andre ord kommet til et nytt kapittel i historien om norsk eldreomsorg. Det kapitlet heter "Har du noen plankebiter å avse?".  

Dagens oppfordring: Send plank og gjerne litt spiker til Åsnes sykehjem. Gjør det nå. La Randi (94) få røyke.

Når jobben betaler

Når jobben betaler, og du skal på forretningsreise, tar du da taxi hjemmefra til togstasjonen, eller finner du på noe billigere?

I den grytidlige morgen, før lyset og håp om liv har stått opp i Norge, er det vått og dystert i hver krok. Jeg er alltid litt deprimert på den tiden av døgnet. Det som var en åpenbar god ide før jeg la meg i går kveld, virker trøstesløs i møte med det kalde regnet som kommer sidelengs og er laget for å ta motet fra en stakkar.

Jeg skal på jobbreise til Bergen. Jeg har kjøpt flybilletter og bestilt hotell for en natt. Det koster 4700 kroner. I tillegg har jeg tenkt å ta flytoget fra Sandvika. Det koster 420 kroner tur retur og er ganske dyrt, syns jeg. Hvis jeg nå skal ta taxi frem og tilbake til togstasjonen i Sandvika så blir det nye 600 kroner. Men det er jo utrolig deilig da med en forhåndsbestilt taxi som står der god og varm, som trygt venter på meg og bringer meg dit jeg skal. Ikke noe problem, ikke noe sted, for jobben betaler jo. Eller?

Å sykle fra der jeg bor til Sandvika tar 10 minutter. Jeg tar det veldig rolig. Jeg blir ikke svett. Ikke på noe som helst tidspunkt blir jeg sliten. Jeg tar det med ro. Jeg har ti minutter jeg kan avse. Selv i den grytidlige morgen har jeg det. Noen minutter til glede. 

Mens jeg sykler ser jeg bilkøen fra Asker inn mot byen som snegler seg avsted. Mens jeg sykler kommer jeg på at det er godt å leve. Jeg har vind i ansiktet. Jeg er håpefull. Jeg begynner å glede meg til å komme til Bergen. Jeg begynner å tro at det kan bli en fin opplevelse å se Vestlandet.

Problemet med å sykle til nesten hvilken som helst jernbanestasjon i verden er at sykkelen din med stor sannsynlighet vil bli stjålet. Kriminaliteten henger som rusa haier, sugen på å kaste seg over hva som helst, selv en litt sliten, godt brukt sykkel. Dette har NSB skjønt. Til min store glede oppdager jeg at ved jernbanestasjoner over hele Norge er det nå kommet sykkelhotell. Ved å laste ned en app og betale 50 kroner kan sykkelen min stå innelåst hver dag i en hel måned. Utrolig miljøvennlig. Utrolig billig. Urolig gledelig.

Likevel er jeg ganske skeptisk. Jeg har jo snaut med tid og skal rekke tog og fly. Kommer teknologien til å virke? Under jernbanebrua i Sandvika har NSB, eller Bane Nord som det heter for tiden, laget en slags hule av stål. Jeg står foran en diger låst dør. Jeg føler meg som Ali Baba som skal si Sesam Sesam lukk deg opp. I stede skal jeg trykke på en knapp i appen på mobilen. Det skal få døren til å åpne seg. Jeg er uhyre skeptisk. Dette kan da umulig virke.

Det går ti sekunder. Ingenting skjer. Det går nye ti sekunder. Også, helt fantastisk, døren svinger opp, og blir stående og gape, velkommen Baard, stig bare inn. Mens jeg er inne og låser fast sykkelen i et stativ, kommer jeg til å tenke på hvor lett det er å gå  tom for  batteri på mobilen. Uten strøm er jeg innelåst i sykkelhotellet. Her er ingen nødutganger. Men det går selvsagt bra. Et lite trykk på mobilen og døren åpner seg. Slik burde livet alltid være. Et lite trykk og jeg er en fri mann.