hits

Kjære Ingrid

Kjære Ingrid. Jeg har aldri møtt deg. Jeg kjenner deg ikke. Likevel er du en av de viktigste damene i mitt liv.

Kjære Ingrid. Du var der da jeg flyttet hjemmefra. Da jeg som veldig ung skulle prøve å klare meg selv. Da jeg ikke kunne noe, ikke noe som helst, og rotet det meste til. Da jeg trengte deg. Da var du der. Da viste du vei. På studenthybelen, den aller første gangen jeg hadde inviterte ei jente på besøk og det fikk briste eller bære. Det bar seg, da. Det gjorde det. Takket være deg.

Kjære Ingrid. Du var der i de fineste øyeblikkene. I hverdagen. Og på hver en fest. Gjør det slik. Sett det sammen sånn. Tenk enkelt. Bruk de ressursene du har. Ikke sløs med noe. Vær ærlig. Og husk at det er viktig å pynte. Gjerne med grønt. Opplevelsene blir bedre da. Alltid. Det skal se godt ut. Det skal det.

Kjære Ingrid. Vi er så få i dette landet. Fra Lindesnes til Nordkapp. Vi deler det vi har. Byene og bygda. Fjord og  fjell. Skogene og vidda. Maten og deg.

Kjære Ingrid. Du er godt over 90 år nå. Det er helt utrolig. Du laget over 300 utgaver av Fjernsynskjøkkenet i 1964-96. På det meste satt nær 900.000 nordmenn og så på. Det var Norges mest sette TV-program. Du var matens Erik Bye. Du var elsket av alle. Og jeg tror at hvis noen hadde spurt folk, i en meningsmåling, hvem liker dere best, Dronning Sonja eller Ingrid, ja så vant du. Soleklart. Uten tvil.

Kjære Ingrid. I går skulle jeg lage bacalao, fordi det er det beste jeg vet og vi skulle ha gode venner (Heidi og Jon) på middag. Jeg hentet frem Den rutete Kokeboken. Boka har for lenge siden løsnet i ryggen. Jeg har brukt gaffateip for å holde det hele sammen. Det er noen sider som er klistret til hverandre. Særlig der det dreier seg om kaker som skal bakes og sauser som skal vispes. Det blir jo litt skvett og søl. Det blir jo det. Ja, jeg vet at du vil at jeg skal vaske og rydde etter hvert. Jeg hører deg si at kjøkkenet skal være blåst. Men det er ikke lett.

Kjære Ingrid. Jeg sto i går og tenkte på deg, mens jeg skrelte og hakket hvitløk, mens jeg kuttet chili og piri piri krydder i ørsmå biter og som alltid lurte jeg på hva som er akkurat passe sterkt, hvor mye jeg skal ha opp i den den enorme gryta, der klippfisk møter hermetiske tomater, løk, poteter, svarte oliven, syltet paprika, fiskekraft og olivenolje, til det hele er blitt en fantastisk, dampende bacalao, denne retten som jeg elsker så mye og som definerer hvem jeg er. Jeg hadde ikke klart det uten deg Ingrid. Tusen takk.

Med alle pigger ute


Det går mot slutten. Ingen tvil om det. Kuldegrader. Snø, is og elendighet. Så langt øyet rekker. På hele Østlandet. Det er bare å pakke sammen det gode liv. Det er bare å gi opp. Eller? - Ikke faen!

Gjennom meningen med tilværelsen renner en lykkelig sykkelvei. Fra huset hvor jeg bor og til jobben. Frem og tilbake. Hver dag. Slik har det vært i mange år. Det er mye glede. Men ikke om vinteren. Nei, ikke om vinteren. Den er glatt og farlig, tenker jeg.

Hver kuldegrad er som en liten djevel med gaffel som setter tennene i deg. Denne uken kom den første snøen. Det begynte å lave ned. Midt i arbeidstiden. Da jeg skulle hjem, var det blitt riktig ille. Jeg hadde sommerdekk. Jeg krøket meg hjem. Tryna bare en gang. På Lysaker lå jeg og sprellet midt i gangveien. En dame lo. En annen spurte om jeg var skadet. Men jeg kom meg hjem og satte sykkelen i boden. - Der skal du stå, i fire, fem måneder sa jeg høyt. Det var mørkt og kaldt der ute. Det var ingen som hørte meg.

Onsdag kjørte jeg bil til jobben. Det kostet over hundre kroner i bompenger og drivstoff. Det kommer til å bli en formue i løpet av vinteren. Huff og huff. Jeg kan jo kjøpe en flunkende ny sykkel for de pengene. Jeg satt i køen på motorveien og tenkte gjennom livet mitt. Jeg er bare 55 år. Jeg kan ikke gå mentalt til grunne på denne måten.

Et raskt søk på nettet. Bærum kommune sponser piggdekk, lykt, smøring og arbeidet på hundre innbyggere. Jeg sendte av gårde en epost til kommunen. Jeg tenkte at det er sikkert loddtrekning, eller kanskje en offisielle kommunal sykkelkomite som skal behandle søknaden i lange tider også velge ut den av borgerne som trenger dette sponsende tiltaket aller mest.

I stedet kommer det svar i løpet av bare noen sekunder. Jeg får epost fra Håvard A. Eriksson i kommunen. Han skriver: - Du en av de utvalgte som får vintersykkelpakken bestående av: en sykkellykt, sjekk av gir og bremser, oljet kjede, samt at det legges om til piggdekk. Det vil være halv pris på piggdekk, eller sagt på en annen måte, så blir ett dekk sponset. Samarbeidspartneren vår er Bikefixx på Lysaker, og de vil kunne klargjøre sykkelen, mens du venter (Bikefixx vil ha en liste med navnet ditt på, så du trenger bare å si hva du heter). For mer info om adresse og åpningstider se her:  http://bikefixx.no/om-oss/

Torsdag morgen er det seks kuldegrader og stup mørkt. Klokken er halv syv. Jeg er nær ved å miste motet. Jeg innrømmer det. Men så tar jeg meg kraftig sammen og kler på meg superundertøy, to lag med flisgenser, lue, tykk hals, doble votter. Slike ting.

Jeg drar av gårde opp bakken rett ved der jeg bor. Det går slett ikke verst, selv på sommerdekk. Det er bare et problem. Girwirene har frosset. Jeg får ikke skiftet gir. Jeg ser ut som et marsvin som tråkker rasende fort på en tredemølle. Jeg kommer nesten ikke av flekken. Foran Kiwi-butikken stopper jeg og prøver med fingrene å løfte kjedet ned slik at det skal bli tyngre å tråkke, men dette fungerer selvsagt ikke. Jeg kommer meget, meget sakte frem til Bikefixx på Lysaker.

Nå viser det seg at en av de ansatte i bygget nettopp kjørte bil forbi meg, da jeg sto og kløna foran Kiwi-butikken. Han har varslet karene om at de snart får en ny kunde. Han kan jo ikke vite dette sikkert. Men mannen tipper at det er slik. Og han får rett. Når jeg kommer tråkkende står det tre karer klare og venter. Jeg får kaffe. Jeg får pepperkaker. Og jeg får nye piggdekk. Og det ene med det andre. Karene skifter dessuten en girwire for lite penger og gir meg tykk vinterolje. De gir meg oppmuntrende tilrop. De gir meg trua. På at denne vinteren, kommer til å bli helt, helt fantastisk.

Slik gikk det med "La Randi (94) få røyke"


Min petitspalte har sjeldent hatt bedre besøk og blitt mer delt enn da jeg i starten av november skrev saken "La Randi (94) få røyke".  Mange lurer nå på hvordan det går med Randi. Heng med.

Petiten ble delt 4.000 ganger og fikk 22.000 visninger. Folk ringte, sendte sms og epost. Nettavisen og lokalaviser rundt om i landet laget egne saker om Randi. Nettet kokte. I NRK P1 ble Randi og de eldres rettigheter tema i programmet Norgesglasset. Folk hatet åpenbart at Randi som har røkt i over 70 år, plutselig skal bli nektet å røyke. Hverdagen ble mye kipere etter at damen for noen måneder siden flyttet inn på Åsnes sykehjem i Solør i Hedmark.

Folk mente at gamlemor på 94 må få lov å røyke uten å fryse i hjel. Jeg foreslo at ordføreren skulle ta seg tur over gaten fra rådhuset og besøke damen på sykehjemmet. Det har han ennå ikke gjort. Men andre har vært på besøk. Det har kommet flere gaver. Resultatet er terrassevarmere og nye rullestoltrekk som nå gjør det mer behagelig å røyke ved sykehjemmet. Vaktmester og elektriker var raske på pletten og rigget til nye kontakter for varmelampene. Men leveggene ser ut til å vente på seg, melder avisa Glomdalen.

Vernepleier Birgit Kristiansen og vaktmester Per Åge Skolegården sier til avisen at de er glade for engasjementet og for at det er gjort tiltak. Å røyke ute i vinter kan være farlig for gamle og skrøpelige som ikke vil tåle en lungebetennelse. Dette handler om verdighet og en sigarett er en av de få gledene de gamle har.

Vaktmester Skolegården er glad for medlidenheten folk har vist Randi og de andre gamle i denne saken. Vaktmesteren er full av tiltakslyst. Nå lurer han på om det er noen som har noen gratis materialer til overs. Vaktmesteren vil gjerne bygge levegger utenfor sykehjemmet. Det kan skjerme for vinden som jo kan bli ganske sur i vinter.

Vi er med andre ord kommet til et nytt kapittel i historien om norsk eldreomsorg. Det kapitlet heter "Har du noen plankebiter å avse?".  

Dagens oppfordring: Send plank og gjerne litt spiker til Åsnes sykehjem. Gjør det nå. La Randi (94) få røyke.

Når jobben betaler

Når jobben betaler, og du skal på forretningsreise, tar du da taxi hjemmefra til togstasjonen, eller finner du på noe billigere?

I den grytidlige morgen, før lyset og håp om liv har stått opp i Norge, er det vått og dystert i hver krok. Jeg er alltid litt deprimert på den tiden av døgnet. Det som var en åpenbar god ide før jeg la meg i går kveld, virker trøstesløs i møte med det kalde regnet som kommer sidelengs og er laget for å ta motet fra en stakkar.

Jeg skal på jobbreise til Bergen. Jeg har kjøpt flybilletter og bestilt hotell for en natt. Det koster 4700 kroner. I tillegg har jeg tenkt å ta flytoget fra Sandvika. Det koster 420 kroner tur retur og er ganske dyrt, syns jeg. Hvis jeg nå skal ta taxi frem og tilbake til togstasjonen i Sandvika så blir det nye 600 kroner. Men det er jo utrolig deilig da med en forhåndsbestilt taxi som står der god og varm, som trygt venter på meg og bringer meg dit jeg skal. Ikke noe problem, ikke noe sted, for jobben betaler jo. Eller?

Å sykle fra der jeg bor til Sandvika tar 10 minutter. Jeg tar det veldig rolig. Jeg blir ikke svett. Ikke på noe som helst tidspunkt blir jeg sliten. Jeg tar det med ro. Jeg har ti minutter jeg kan avse. Selv i den grytidlige morgen har jeg det. Noen minutter til glede. 

Mens jeg sykler ser jeg bilkøen fra Asker inn mot byen som snegler seg avsted. Mens jeg sykler kommer jeg på at det er godt å leve. Jeg har vind i ansiktet. Jeg er håpefull. Jeg begynner å glede meg til å komme til Bergen. Jeg begynner å tro at det kan bli en fin opplevelse å se Vestlandet.

Problemet med å sykle til nesten hvilken som helst jernbanestasjon i verden er at sykkelen din med stor sannsynlighet vil bli stjålet. Kriminaliteten henger som rusa haier, sugen på å kaste seg over hva som helst, selv en litt sliten, godt brukt sykkel. Dette har NSB skjønt. Til min store glede oppdager jeg at ved jernbanestasjoner over hele Norge er det nå kommet sykkelhotell. Ved å laste ned en app og betale 50 kroner kan sykkelen min stå innelåst hver dag i en hel måned. Utrolig miljøvennlig. Utrolig billig. Urolig gledelig.

Likevel er jeg ganske skeptisk. Jeg har jo snaut med tid og skal rekke tog og fly. Kommer teknologien til å virke? Under jernbanebrua i Sandvika har NSB, eller Bane Nord som det heter for tiden, laget en slags hule av stål. Jeg står foran en diger låst dør. Jeg føler meg som Ali Baba som skal si Sesam Sesam lukk deg opp. I stede skal jeg trykke på en knapp i appen på mobilen. Det skal få døren til å åpne seg. Jeg er uhyre skeptisk. Dette kan da umulig virke.

Det går ti sekunder. Ingenting skjer. Det går nye ti sekunder. Også, helt fantastisk, døren svinger opp, og blir stående og gape, velkommen Baard, stig bare inn. Mens jeg er inne og låser fast sykkelen i et stativ, kommer jeg til å tenke på hvor lett det er å gå  tom for  batteri på mobilen. Uten strøm er jeg innelåst i sykkelhotellet. Her er ingen nødutganger. Men det går selvsagt bra. Et lite trykk på mobilen og døren åpner seg. Slik burde livet alltid være. Et lite trykk og jeg er en fri mann.

Stælte epler smaker fantastisk

På denne tiden av året kan du se at det ligger haugevis av råtne epler i hagene til folk. Slike hager er verdt å merke seg. De kan bli gull. Neste år.

Jeg har pleid å hoppe over gjerdet når jeg sykler gjennom Bærum på vei hjem fra jobb. Det er gjerne noen vilniss disse gamle hagene, fordi eierne har steget i gradene og nå nærmer seg himmelen, eller kanskje de har trappet ned mot helvete. Jeg vet ikke. Det kan jo ha skjedd noe annet som gjør at folk ikke bryr seg. Det kan jo være så mangt. Det kan være selveste samfunnsutviklingen. Det kan jo det.

Man kan som kjent kjøpe epler på butikken. Pink Lady. Det kan man kjøpe. På butikken. Slike epler koster ca seks kroner pr stykk. Det syns jeg er grisedyrt. Stælte epler smaker dessuten fantastisk. Det har jeg alltid ment. Jeg baker ca 20 kaker i løpet av sesongen og fryser ned. Om vinteren, på fredager, slenger jeg to kaker i sekken og tar med på jobb. Vi pleier og spise dem sammen med vaniljeis. Dette har vi drevet med i mange, mange år. Vi blir gladere for hvert år som går.

Ingunn er en av mine kolleger. Hun steller med regnskap og slikt. I går kom hun bort til meg og fortalte at hun hadde prøvd å bake eplekaker, men at de ikke ble så gode som mine. Hun spurte om jeg kunne dele oppskriften. Jeg har derfor, for noen sekunder siden sendt følgende melding til Ingunn:

Eplekake slik jeg lærte på heimkunnskapen av Fru Lyngstad på Allanengen barneskole i Kristiansund i 1976:

Til to brødformer trenger du 400 gram margarin, 5 dl sukker, 6 egg, 480 gram mel, 2 ts bakepulver, 4 ts vaniljesukker og 2 dl fløte. 

Kjør margarin og sukker mykt, og bland inn eggene, deretter mel og resten. Avslutt med å røre inn fløten. Med slikkepott som spade øser jeg deigen over i former kledt med bakepapir. Skrell epler, fjern kjernene og del eplene i tykke biter, som bryggestolper skal de stå når du stikker dem ned i deigen, halve biten må gjerne stikke opp, for kaka hever seg mye under steking. Bruk så mye epler som du får plass til. Avslutt med å strø et godt lag sukker og kanel på toppen. Stekes i en time på nederste rille på 175 grader. La hvile i formene noen timer, gjerne natten over. Gi den ene kaken til noen du er glad i og spis den andre selv. Gjerne en gammel nabo som sjelden får besøk og som ikke har diabetes den dagen. Hilsen Baard.