Utrolig mye ubrukt kone



Alt kan deles. Delingsøkonomien har store muligheter. Her er de beste ideene jeg har funnet til nå.

Dele do
Etter å ha gått gatelangs uten å finne et toalett slo ideen ned i gründeren fra Oslo. Alle burde dele toalettene sine. Resultatet ble nettstedet leiedo.no.
Mer her

Dele matrester
Hvem som helst kan legge ut middagsrester til salgs i nabolaget.
Mer her

Dele kone
Hvis man regner ut all den tiden norske menn ikke er sammen med sine koner kommer man frem til at det er utrolig mye ubrukt kone her i landet. Her er det åpenbart et stort marked for å dele. Ideen er prøvd ut i India.
Mer her

Dele svigermor
Mange vil bo med svigermor. Mer her

Dele prest
Om du er hjemme, sitter på bussen eller på en benk i parken; uansett hvor du er og kjenner behov for å tenke og reflektere, kan du ta kontakt med Sør Varanger menighet. Prestene skal nemlig ikke bare stå i kirka å preke på søndagene. De skal også deles resten av uka.
Mer her

Dele brød
Nattverd, også kaldt kveldsmat.
Mer her

Dele barn.
Se delebarn.dk

Dele mor
På nettstedet for dette står det gode råd som: "Noen må også få fatt i egg og/eller sæd fra donorer".
Mer her

Dele far
Se www.farskap.no

Dele tid
34 av 49 nye boliger bygges som kollektiv.
Mer om saken

Dele bil
Mer her

Dele sykkel
Mange tror at ordningen fins. Det stemmer ikke. Er du i tvil kan du ta kontakt her.

Dele båt
For 200 kroner får du 100 båter.
Mer her

Dele havet
Se Moses.
Mer her

Dele truse
Se mot slutten av boka Brødre i Blodet (om Elling) av Ingvar Ambjørnsen.
Mer her

Dele kondom
Se også andre skitne triks for å vinne valg her.

Dele oppmerksomhet
Det er ensomt på toppen. Man kan lett komme til savne noen å dele med. Se Petter Northug.
Mer her

 

 

Hvis livet var et dikt



Hvis livet var et dikt,
og jeg skulle skrive det,
linje for linje,
ville jeg starte en morgen
da du ennå ikke var våken.

Jeg ville stå opp og trekke te,
forsikre meg om at eggene ble bløtkokte,
vekke deg med lukten av ferske rundstykker og viske:
Dette er vår sommerdag.

Hvis livet var et dikt,
ville håret ditt være et villniss,
et eventyr av drømmer,
en rest av natten vi begge elsket,
og jeg ville tenke at alt starter her.

Jeg ville kjenne varmen fra solen
treffe huden, åpne porene og gleden.
Jeg ville foreslå at vi gikk barbente på svaberg,
stupe i vårt morgenbad og svømme,
som om ingenting annet fantes enn dette.

Hvis livet var et dikt,
hadde jeg ennå salt i huden,
fra den sommeren da livet startet.
Jeg ville huske det viktigste av alt:
Å elske deg før det er for sent.

Mann, vær stolt av puppene dine

- Denne gutten har aldri laget bedre musikk enn den han skaper akkurat nå. Og stemmen. Den smygende, sterke vokalen som endelig kommer til sin rett i det mer dempede lydbildet. Justin synger bedre enn de fleste andre pop- og R&B-sangere der ute, skriver Aftenposten i dag, under overskriften Mann (47): - Derfor elsker jeg Justin Bieber.

Mens jeg leste dette i dag kom jeg brått til å tenke på hva som er det flaueste du kan finne på å gjøre som mann. Hvilke overskrifter ville du i så fall satse på, for virkelig å skape en klein stemning?

Min favoritt er:

"Mann, vær stolt av puppene dine"

Denne overskriften kom jeg på da jeg så et bilde av Vladimir Putin, som gjerne lar seg avbilde i bar overkropp sammen med en gjedde eller en bjørn eller noe annet som han kunne ha drept med sine egne hender. Å ri på en hest med mannepuppene sine er også ganske bra, skal vi tro Putin.

Man kan sikkert også få gode ideer til flaue overskrifter ved å følge med på TV-serier som "Pinlige sykdommer" eller "Paradise Hotel". Her bør man vite at 1 av 3 plages av hemoroider, i følge lommelegen.no. Det er med andre ord store muligheter. Jeg ser for meg overskriften:

"Han gir hemoroider et ansikt"

Men nå er det altså Mann (47) som elsker Justin Bieber. Jeg ser det for meg. Jeg tenker på hvordan det føles å stå der foran scenen når Justin lar seg heise ned fra himmelen som en engel, eller når han velter en flaske vann på scenen som en Gud og løper gråtende ut for å forlate landet, oppløst i følelser.

Lykke til med konsertene i kveld og i morgen, Mann (47). Det blir garantert overveldende sterkt å møte Justin i Norge.

No stress

Jeg sitter i sjåførsetet. Det er varmt og vanskelig. Det er venstrekjøring. Det er den helt alminnelige krisestemningen som de fleste familiefedre pleier å oppleve. I bil. Og ellers.

Vi er på ferie. I en leiebil. Jeg nevner ikke dette med ferie som en unnskyldning, men mer som en slags forklaring. Bare så det er sagt. Ferier burde være en tid for fred, harmoni og tilgivelse. Det burde være den tid på året da man ikke stilte for høye krav. Til far.  La ham bare kjøre bilen. Det går sikkert bra. No stress.

I steden sitter det tre kvinner av nære familie i bilen. Slike kvinner kan bare sitte der og ha irriterende rett i det meste. Det er slikt de har å drive med. Nådeløse som de er. Kanskje har de også en berettiget mistanke om at man kjørte alvorlig feil i en rundkjøring for en god stund siden og at dette bærer helt feil av sted.

Det skal lite til før jeg blir bekymret. Det skal ikke mer til enn at drivstoffmåleren viser mindre enn halv tank. Da begynner jeg straks å speide etter en bensinstasjon. Man vet jo aldri hvor langt det er til neste mulighet. Det er lett å gå tom. Når man er i utlandet og alle ting.

Jeg kjører inn på en liten bensinstasjon. Det er mange ting som er uvante. Jeg er ikke nevneverdig bevist. I gjerningsøyeblikket. Jeg fyller 6, 3 liter bensin på dieseltanken.

Hvor lang tid går det fra man er helt i ørska til en iskald klarhet fyller hodet?

6,3 liter. Det er den tiden det tar, før jeg skjønner at en større idiot enn meg er det vanskelig å få tak i.

- Hva gjør jeg nå, tenker jeg.
- Jeg får fylle på så mye diesel jeg bare klarer.

Det blir 35 liter. Så er det full tank. Nå prøver jeg å dra pistolen løs, men den sitter veldig fast. Jeg lirker. Og jeg lurer. Men den sitter bom fast.

Jeg går inn i kassa og forklarer en ung gutt som sitter der at jeg rett og slett ikke får løs pistolen. Han kommer ut og prøver det samme som meg. Etter mange forsøk gir han opp og går henter moren sin. Det viser seg at bensinstasjonen er en familiebedrift. Mor prøver å få løs pistolen hun også. Null resultat.

- Vi får vente til Roy kommer, sier hun. Roy er åpenbart far i familien. Roy ser ut som om han er bilmekaniker. Han kommer noen minutter senere. Mannen går bort og løfter løs pistolen med en enkel liten bevegelse. No stress.

Jeg takker så mye for hjelpen, og siden stemningen nå er stigende tar jeg sjansen på å tilstå tabben med 6,3 liter bensin på en dieseltank

- Vil du ha et faglig råd? Eller vil du ha mitt personlig råd, spør Roy.
- Jeg tar det personlige.
- Kjør av sted og fyll diesel hver gang du ser en stasjon. Det går sikkert bra. Men om bilen bryter sammen så aner du ikke hva som er årsaken.

Jeg tar Roy i neven og takker for rådet. Jeg tenker ganske lenge på konsekvensene hvis bilen bryter sammen. Det kan lett skje på et øde sted. Det kan bli vanvittig dyrt. Jeg bestemmer meg for å være ærlig hvis det skjer. Men jeg håper. Håper at det skal gå bra.

Etter en snau times kjøring kommer jeg til en ny stasjon og fyller full tank. Med diesel. Jeg fyller så mye at det renner over og ut på asfalten. Det koster tre pund. Mannen i kassa ser litt rart på meg. Jeg kjøper is for å at det hele skal se mindre mistenkelig ut. Vi forbrytere kan være ganske slu, når det det er nødvendig.

Jeg kjører i flere timer. Dette går slett ikke verst. Bilen bryter ikke sammen. Den gjør ikke det. Sånn kan det gå. No stress.

Datter Kaja dokumenterte krisen. Med mobilen. Dermed kan du:
1) Se hvordan jeg ser ut i det øyeblikket jeg skjønner at jeg er en idiot
2) Hvordan Roy ser ut når han gir meg sitt beste råd. 





Døden på Grünerløkka


Jeg elsket dette. Tomatene var større. Fantastiske oliven. Fetaost. Kaffen. Krydderet. Brødet jeg aldri hadde sett før. Luktene. Smakene. Mulighetene i livet vokste inn i himmelen. Grünerløkka var den nye tid i Oslo. Nå er den over.

Jeg sitter i bilen på vei fra Asker til Sultan Frukt & Grønt, i Helgesens gate 18. Det er tidlig på 1990-tallet. Sultan er den første innvandrerbutikken jeg vet om, en glede jeg kan oppdage, på ny og på ny til det blir en viktig del av alt jeg helst vil se frem til, når det blir lørdag formiddag og jeg reiser inn i helgen med store forventninger, når det jeg gleder meg aller mest til, er like om hjørnet. Mat og fellesskap. Forelskelse. Fest.

Jeg har vært lykkelig St Germain i Paris. Jeg har spist meg glad i Greenwich i New York. Og den som en gang har smakt på det eventyr av mat som du finne i gateboder i Camden i London, glemmer det aldri. At det skulle komme noe som er like fint i Oslo, Grünerløkka, var nesten ikke til å tro.

De fleste av oss vil før eller senere oppdage hva sjel er for noe. Hva opplevelser egentlig er laget av. Det særpreg som former oss og gir livet retning. Kanskje som første gang, da smaken av chili pisket meg våken, åpnet porene og sa at fra nå av ser du deg ikke tilbake. Fra nå av skal du smake på det eksotiske, det nye og fantastiske, i en ivrig strøm som ingen kan stanse. Ingen.

Ingen, andre enn stadig høyere husleie, og en grådig tid som legger seg over by og folk til det du finner overalt av butikker og spisesteder, også dominerer Grünerløkka og gjør det til et hvilket som helst sted.

Sultan Frukt & Grønt er tvunget til stenge dørene for godt. Jeg lyser fred over butikkens minne.

Den store røde knappen

                                                                        (Foto: Eigersund kommune)

- Det er deilig å kunne trykke på den store røde knappen, sier Svein Oscar. Han snakker om det som skjer når helvete bryter løs. Vi skal til Eigersund. Heng med.

Høststormene står nå for døren. Været i Norge blir stadig villere. Våtere. Verre. Orkan i kastene. Flom. Ras. Enorme ødeleggelser. Det er grunn til å frykte det verste. Hva kan vi gjøre?

Ekstremværet «Synne» herjet på Sør- og Vestlandet rett før jul i desember 2015. En 200-års flom gjorde stor skade. Men noen slapp lettere unna.  Tilfeldig? Neppe.

La oss kalle han Svein Oscar, siden det er det han heter. Svein Oscar er beredskapsleder i Eigersund. Jeg traff ham på en konferanse nylig. Nå skal du høre.

Eigersund har valgt å legge kommunen sin slik til at elven renner rett gjennom byen. Det høres jo ikke så farlig ut. Det kryr av byer som liker å ligge tett opp til en elv. Elven er jo rett og slett hyggelig bo sammen med. Inntil helvete bryter løs.

Nå er det over 400 kommuner i Norge. Ingen er så flinke til å følge med på værvarselet som Eigersund. En av de første dagene av desember 2015 så Svein Oscar at uværet var på vei. Det var litt rart. Det falt ikke en dråpe i Eigersund. Men lenger inne i landet begynte det snart å bøtte ned. Infernoet var på vei. Men Svein Oscar hadde seks timer på forberede seg på krigen mot vannet. Han trykket på den røde knappen.

Ingen kommuner i Norge har laget seg en større og bedre knapp å trykke på enn Eigersund. Alle gode krefter står klare. Det er politi og brannvesen. Det er Røde Kors og Sivilforsvaret. Det er bønder med traktorer og annet utstyr. Det er næringsliv. Det er folk flest. De har øvd. Mange ganger. Når helvete kommer er de klare til dyst. Det er få kommuner i Norge som øver slik de gjør i Eigersund. Nesten ingen, faktisk.

Svein Oscar leide helikopter og tok flyfoto, mens flommen var på sitt verste. Jeg har sett på bildene. Eigersund har mange såre punkter. Hvis vannet flommer inn i den ene gaten eller kanskje den andre, litt lengre nede, blir skadene enorme. Garantert. Dette vet de på forhånd. Det gjelder å kjenne sine svake punkter. Når alarmen går begynner de å heise på plass barrikader. Det er noen digre betongklosser som heises på plass. I tillegg kommer sandsekker og annet som hindrer at elven på et blunk gjør om Eigersund til Venezia.

Tenk deg at du bor i et hus som ligger rett ved en sving i elven. Det kommer gjerne digre trær og annet vrakgods, buldrende nedover elven. Jeg vet ikke hvordan du føler det, men jeg ville blitt direkte muggen hvis jeg fikk et slikt tre inn i stua. Det vet de i Eigersund. Derfor står det en gravemaskin klar i svingen. Den har en kran med en klo som står klar til å pelle opp trærne etter hvert som de kommer seilende. Jeg har sett bildene av dette. Bildene er til å bli i godt humør av. Eigersund kan lage en feelgood film av det de driver med når det stormer som verst.

Hvis man ikke har en slik stor rød knapp å trykke på, hva gjør man da? Blir flink til å søke erstatning, etterpå. La noen andre få skylda. La noen andre ta ansvaret. Jeg vet ikke.

Jeg spurte Svein Oscar om jeg kunne få flytte til Eigersund. Han sa ja med det samme. Det er noe å tenke på.

Sædcelle vant «Utfordring akseptert»

Den nye Facebook-farsotten «Utfordring akseptert» har i løpet av få dager generet flere hundre tusen innlegg, melder NRK. Mer her

Feeden din fylles opp av venners ungdomsbilder. Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås sier til Dagens Næringsliv at dette er en "En lemenaktig «liker»-marsj". Mer her

Tønsberg Blad kan avsløre at dette fungerer som et slags kjedebrev der man får en overdose hår og skulderputer rett i fjeset. Mer her

VG avslører at Facbook ikke har satt i gang "Utfordring akseptert" for å være grei, men rett og slett ønsker å gjøre annonsørene happy. Mer her.
 

I Tromsø advarer man mot mot konfirmasjonsdresser i velur og kreppet hår som kan bety sterke scener for alle og enhver. Mer her:

Telemarkavisa har funnet ut at dette ikke er normalt. Mer her

Den foreløpige vinneren av «Utfordring akseptert» er Richard Kongsteien som har postet bilde av den sædcellen han en gang var. Bildet er fra 1968. Vi gratulerer.


 

 

Pokémon i arbeidstida

Å fly rundt å fange Pokémon i arbeidstida må da være lov.

Jeg må innrømme at jeg ikke kan noe særlig om Pokémon. Jeg husker jo at barna mine satt halve oppveksten og elsket fenomenet på TV,  men det kom som en overraskelse at dette skulle gjenoppstå som spill og farsott over hele verden nå i sommer.

Jeg har søkt på nettet og lært følgende:
Pokémons er skapninger som minner en del om virkelighetens dyr. Pokémons kan fanges i Pokéballer av mennesker, hvor de lagres til det er bruk for dem, som regel når eieren skal kjempe. Her utføres alle kamper med Pokémon. Ved å vinne kamper får Pokémon erfaring (også kalt exp i spill), og kan lære nye angrep og eventuelt utvikle seg til en sterkere versjon av seg selv.

Det startet i juli. Vi var på ferie i England. Datter Kaja (19) begynte å fange slike imaginere skapninger, ustanselig, når vi gikk på gaten, satt på restauranter eller når vi kjørte bil. Gjerne med et lite gledesskrik når hun fanget noe bra. Datter Frida (17) har på sin side bedt meg opplyse om at hun aldri, ikke under noen omstendighet, har eller kan komme til å interessere seg for Pokémons på noe som helst tidspunkt.

Sånn er livet. Vi er forskjellige. Vi mennesker. Vi er det. På den annen side fins det jo noen varianter av samme fenomen. Jeg liker for eksempel å fange en fisk, en kantarell eller kanskje en elg. Andre vil fange en Pokémon. Slik er det bare. Hvis man kunne spist en Pokémon ville jeg sikkert stappet den i meg, jeg også. Pokémon surret i hvitløk høres bra ut. Jeg har ingen fordommer. Jeg er åpen for det meste.

I går syklet jeg hjem fra jobben. Jeg syklet oppover en lang bakke. På lang avstand kunne jeg litt overraskende se nabo Arne stå på toppen av bakken. Arne var pen i tøyet (blå dress) og han hadde de fine kontorskoene sine på seg. Arne er en godt voksen mann med kone, barn og ansvarsfull stilling i næringslivet. Mannen sto med nesa ned i en mobiltelefon. Jeg bremset opp sykkelen, stoppet og sa:

- Hva driver du med Arne?
- Jeg fanger Pokémon.
- Hvorfor gjør du det?
- Det er gøy.
- Jobber du her?
- Ja, kontoret er rett der borte.
- Kan du fange Pokémon inne på kontoret også?
- Jeg har prøvd, men det går bare ikke.
- Det var leit å høre. Vi har alle vårt å stri med. Lykke til videre.
- Takk for det.

Som illustrasjon har jeg valgt et bilde av Kaja som jakter Pokémons i juli

Fra nød til luksus for katten

Jeg fisker ofte laks i Gaula og bor hos en eldre dame som eier en rød katt. Denne katten har vært mye alene den siste tiden fordi damen har vært  på sykehus.

Hjemmesykepleien har pleid å sette frem en skål med kattemat, men når jeg kommer til gards i juni er skålen tom. Jeg tror at skålen har vært tom lenge. Katten virker skrubbsulten. Den mjauer i sin nød.

Samme dag er vi heldig og får en laks. Jeg skjærer av tynne skiver og lager Sashimi. Jeg strør over sesamfrø og lager hjemmelaget ponzu. Denne sausen består av 1/2 dl soyasausca 1/2 lime, saften (1-) 2 ss sukker (smak til!) (1-) 2 ss riseddik rød chili, finhakket hvitløk, samt finhakket og frisk koriander. Anbefales.

Mens vi sitter og spiser dette, stønner av glede og har det riktig fint sammen med en flaske rosevin, kan jeg både se og høre at katten jamrer utenfor vinduet. Jeg får dårlig samvittighet. Siden det blir laks til overs går jeg ut med et fat renskåret laks til katten. Hvis du skulle kjøpt dette på butikken ville det nok kostet 380 kroner kiloen. Snakk om luksus.

Hver gang jeg kommer til gards i sommer kommer katten løpende. Som en kule. Med en gang den ser meg. Katten gnir seg rundt bena mine og vil sitte på fanget. Hele tiden. Kjøpevenner er også venner, vil jeg si.

Ganske ofte har jeg servert laksebiter til katten. Jeg kutter opp bitene og legger dem på en skål. Men det virker som om katten frykter at jeg skal ombestemme meg. Hun tar en bit og løper bort for å gjemme seg under en busk. Hun står der og gafler i seg så fort som bare det. Det virker som om hun frykter at jeg skal ta tilbake gaven.

Dette forteller jeg til min venn Henrik.

- Det er vel som om du plutselig skulle fått hundretusen kroner fullstendig overraskende inn på kontoen fra skattemyndighetene eller noe.
- Ja.
- Også hadde du ikke trodd dine egne øyne.
- Nei, tja.
- Også hadde du løpt ut og brent av mest mulig før noen oppdaget feilen.
- Det er jo ikke sikkert at det var en feil.
- Nei.
- Så du mener at katten og jeg tenker helt likt?
- Dere er i alle fall glade i laks og godsaker, begge to.






 

Kjærligheten som falt i fjor

Skrivebordet var noe av det flotteste jeg noen gang hadde sett. Jeg sto i den eksklusive møbelbutikken og tenkte at det der koster nesten hele studielånet. Å kjøpe ville være økonomisk selvmord. Komplett uoppnåelig. Bare å glemme.

For en som elsker å arbeide med ord er et vakkert skrivebord viktig. Man kommer i god stemning. Får pågangsmot. Livslyst. Man kan slippe drømmene fri. Dette skrivebordet hadde dessuten et mylder av små og store skuffer som man kunne samle på rare ting i. Dette er noe jeg driver mye med. Jeg samler. På ting som kan komme til nytte, eller som minner meg om noe vakkert. Kjærligheten som falt i fjor. Slike ting.

Jeg sto en stund i den dyre møbelbutikken og tenkte. Skrivebordet var gigantisk. Det var et helt eventyr av et skatoll. Jeg lot hånden sakte gli over treverket. Dette var på 1980-tallet. Norge elsket fortsatt furu, at man kunne se tegningene i treet, nærmest ubehandlet glede, rent og naturlig, og om man eide et skrivebord, som dette, ville det være å leve i pakt med jorden og mye av det fine som verden har å by på.

Men det var som sagt helt utenkelig å kjøpe skrivebordet. I steden gikk jeg hjem til kollektivet hvor jeg bodde sammen med Gunnar og noen andre. Gunnar mente at man ikke burde spise hardkokte egg med agurkskiver og majones midt i uken. Sløsing er rett og slett ikke noe man skal drive med i Norge. Man blir grenseløst dum av å sløse, mente Gunnar. Jeg kjøpte aldri noe svindyrt skrivebord. Jeg gjorde ikke det.

Noen måneder senere oppdaget jeg at min gode venn Pål hadde kjøpt skrivebordet. Det var en ren tilfeldighet. Pål hadde vært i den samme butikken og handlet spontant. Nå var skatollet blitt hans. Pål kan gjøre slikt, fordi han er meget rik. Det har gutten alltid vært. Jeg sa ingen ting, men misunnelig, det var jeg.

Årene gikk. Det fantastiske skrivebordet sto hjemme hos Pål. De hadde det helt sikkert fint sammen, Pål og skrivebordet. Det så slik ut. Jeg unner min venn alt godt. Jeg gjør da det.

Studietiden var over. Vi begynte å jobbe. Vi fikk koner og barn. Det ene tiåret fulgte etter det andre. Vi flyttet inn i nye leiligheter, nye hus og atter nye hus. Interiørmotene skiftet brutalt. Plutselig var det ingen som elsket trehvite ting lenger. Det rene og fine var brått helt ut. Det er nesten ingen som liker det samme som meg.

Plutselig er det blitt 2016. Det pågår en større fotball-turnering i Europa. Jeg er veldig glad i fotball. Og øl. Det er jeg også glad i. Å oppleve de to tingene samtidig er helt perfekt.

Min venn Pål ringer og lurer på om jeg har lyst til å stikke innom å se fotballkampen i kveld, kanskje ta en pils eller to. Jeg er ikke så veldlig vanskelig å be. Kona er på besøk hos sin mor på Vestlandet. Noe skal jeg ha å drive med, når kona er bortreist. Jeg takker ja til invitasjonen og sykler opp til huset hvor Pål bor.

Pål og jeg snakker om løst og fast. Midtveis ut i andre omgang av fotballkampen, kommer det for en dag at kona til Pål er dritt lei av dette gigantiske skrivebordet som bare står og tar opp plass. "Om jeg kunne tenke meg å overta skatollet, helt gratis?"

Først ble jeg helt stum. Deretter helt rødd i pappen. Og like etter syklet jeg rett hjem og gikk ned i boden der jeg har alle fiskesakene, turutstyret og mye annet verdifullt som jeg har samlet på. Jeg la meg ned på gulvet med en tommestokk og tok mål. Etterpå målte jeg bredden på dørene og slikt. Dette kunne jeg gjøre helt i fred, siden kona, som sagt var på Vestlandet og besøkte sin mor.

Dagen etter hjalp Pål meg med å flytte skrivebordet ned i boden. Vi måtte kjøre flere vendinger med bilen. Skrivebordet kunne heldigvis flyttes i mange deler og fikk akkurat plass der nede i boden. Jeg må innrømme at jeg en stund lurte på om jeg skulle sette skrivebordet på hedersplassen midt i stua, men der psyket jeg ut. Jeg innrømmer det. Jeg sa ikke noe til kona. Det er ikke alt man behøver å informere om. Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Dette er nesten ikke til å tru. Nå står skrivebordet der nede og er som en øy av glede som jeg kan dra til så ofte jeg vil. Slik kan det gå. Om man bare venter lenge nok kommer lykken seilende på en fjøl, nesten helt av seg selv.

hits