Gleden av å stå tidlig opp


Foreldre som ligger og drar seg om morgenen er noe herk, mener en 4-åring fra Oslo.

Gutten sto veldig tidlig opp i dag, lenge før foreldrene våknet. Han kledde på seg og labbet av sted til barnehagen. Problemet var bare at barnehagen ikke hadde åpnet enda.

4-åringen hadde planer om å møte en kompis på veien. Dette fortalte han til en person som jobber for kommunen og som traff gutten i Sofienbergparken. Gutten var i godt humør. Godt kledd var han også.

Det som gjerne skjer under slike omstendigheter er at man ringer politiet og at disse rykker ut. Det er jo ganske bra. For på den måten får man sitte i politibil. Dessuten blir mor og far vekket på en ganske spektakulær måte.

Av dette kan man lære at det er mange måte å gi et kompliment på. Denne barnehagen kan jo bli veldig glad for komplimentet de har fått.

Også vet mor og far hva de skal nevne i konfirmasjonstalen og sikkert også i bryllupstalen og andre taler.

Lykke til med livet som kommer.

 

Når blir du ubehagelig eller farlig?

"Kjære bror. Du valgte en annen vei enn meg. Nå er du død".

Det er en kar jeg kjenner som har lagt ut denne meldingen på Facebook. Broren hans døde på grunn av rusmisbruk. Mannen har lagt ut et barnebilde av broren sin. Det viser en ganske glad gutt i brun boblejakke. Han har et litt spørrende blikk og glatt hår. Bolleklipp.

Jeg blir tankefull av å se på bildet av gutten som nå er borte. Dette kunne vært meg. Jeg vet at han er på min alder og at vi kommer fra samme by. Den boblejakken ligner på den jeg gikk med på 70-tallet. Sveisen er den samme, den også.

Vi var begge helt og komplett uskyldige. I starten.

Hvis man lurer på hvorfor livet blir slik det blir kan man søke på nettet. Den først setningen jeg finner er denne: "Det foreligger ikke noe pålitelig tall over antall rusmisbrukere i Norge". Når jeg søker litt til finner jeg et anslag på ca 60.000 alkoholikere (1999), 10.000 - 14.000 sprøytemisbrukere (2000) og at det satt 4.103 fanger i norske fengsler i starten av 2014. 95 prosent av dem er som meg, er menn, og 7 av 10 er norsk statsborger, i følge SSB.

Nylig var jeg i Drammen Teater og så stykket "Fire begravelser og et bryllup".  Det er Morten Joachim som har laget en teaterforestilling om sitt eget liv og som han nå viser over hele Norge på turne med Riksteateret.

- Hvorfor ble mora mi så innmari avhengig av heroin? For meg har det vært et veldig viktig spørsmål. Hadde jeg ikke forstått det, ville jeg heller ikke ha forstått hva det var jeg var lei meg for, sier Morten Joachim. Han har mistet det meste av sin familie på grunn av rusmisbruk.

På et tidspunkt i forstillingen blir inntrykkene for sterke for meg og jeg føler meg uvel. Det er i begravelsen til Morten Joachims halvbror. Når kista senkes ned krabber mor på alle fire opp midtgangen i kapellet og hun skriker til sin døde sønn: "Ikke gå fra meg. Ikke gå fra meg".

Snart er det jul og høysesong for fyll. Jeg er ingen moralist. Jeg gleder meg til både øl og dram på julaften og i romjulsdagene. Men jeg vet at det er mange i Norge som kommer til å slite. Det er aldri gøy med fulle voksne. Ikke for barn. Ikke for tenåringer. Ikke for oss andre voksne heller.

Vet du hvor mye du kan drikke før det blir ubehagelig eller farlig? Blir dette en ødelagt jul? Jeg syns at det er viktig å spørre.

Norges morsomste firma

Vriomsveisen (bildet), Gira trafikkskole eller Tusen Tikk. Hvem har Norges morsomste firmanavn?

Det er mye mer humor i næringslivet enn du kanskje er klar over. Jeg liker det. Til min store glede oppdaget jeg i dag at Gule Sider for tredje år på rad har en konkurranse som løfter frem bedrifter over hele landet med morsomme navn. Mer enn 200 bedrifter er nominert og juryen har valgt ut 20 finalister.

Den som vant i fjor var frisøren «Sjå te å klypp de AS» på Nesbyen. Du kan stemme frem til 13. desember. Her er finalistene. Stem i vei.

Vriomsveisen (Frisør, Årdal)
Tusen Tikk (Urmaker, Bergen)
Den grønne sykkel (Returpunkt for sportsutstyr, Bergen)
Gira trafikkskole (Trafikkskole, Nordkjosbotn)
KAOS (Klesbutikk, Sandefjord)
Ille Billi (Billigbutikk, Mysen)
Jålebroki (Klesbutikk, Årdal)
Pusenfryd (Kattepensjonat, Skodje)
Sopihop ( Renholdsfirma, Stavanger)
Dama Di (Kulturhus, Bodø)
Cut the crap (Frisør, Bergen)
Heis og sånn (Heismontør, Sperrebotn)
Johansken AS (Hanskebutikk, Hobøl)
Felgen trafikkskole (Trafikkskole, Lillehammer)
Barn til bords (Mat til barnehager og skoler, Asker)
Slanke Tanker AS (Vekt/slankemetoder, Spydeberg)
Treformye (Trefelling, Asker)
Lappedilla (Lappebutikk, Bodø)
Reinhjort ( Renholdsfirma, Bergen)
Med svin på skogen (Svineoppdrett, Ytterøy)

Også vil jeg gjerne høre om du har en favoritt eller vet om  en som er enda bedre?

Apori



Ord møter ord
uten noen gang å kunne enes.

Hatet marsjerer på ny.
I Europas gamle byer.
I Russland og Amerika.

Vi andre leter etter mening,
og håper:
Hatet går vel over, helt av seg selv?

En dag skal vi alle hjem,
hvor usannsynlig det enn måtte føles
og vi skal møtes
på et veiløst sted,
og finne fred.

Smaken av lær, pisk og håndjern


- Dette er grovt, sier jeg til Fredrik, mens vi smatter på en riesling på en restaurant i hovedstaden, en noe animert stund i går kveld.

Grovt på vinspråket betyr "Kantet og primitiv" og det er det Fredrik og jeg er i ferd med å bli. Jeg nevner dette bare som en advarsel slik at du allerede nå kan droppe ut av denne historien hvis du har sarte følelser.

Det har seg slik at Fredrik har jobbet som tallknuser et års tid, men nå har han byttet jobb, så vi er ute og takker ham av. Takksigelsene begynner ganske bra med en amerikansk øl av typen Indian Pale Ale (IPA) som lukter helt fantastisk av humle, men som smaker mye mindre enn man kanskje hadde håpet og som dessuten koster 350 kroner literen, og det er jo et slags overgrep man dessverre må venne seg til siden man bor i dette landet.

Til den røkte laksen, med utrolig små eggeplommer, kommer den tidligere omtalte hvitvinen og er en blek innvandrer fra Tyskland med en kropp som er direkte vanskelig å beskrive. Fredrik og jeg er enige om at vi på dette tidspunkt i måltidet er sugne på det helt enkle og elegante, gjerne noe ferskt og tiltalende, ungt og yppig, men det vi nå rullet rundt i munnen virker helt på grensen til søtt og denne følelsen varer helt frem til et punkt der kollega Lasse sier at det skal være slik og at opplevelsen vil bli en helt annen med en gang man får litt røkt fisk i munnen.

Tidligere på dagen har for øvrig Lasse fortalt at det går griser og trasker vilt rundt på Hardangervidda og når jeg spør om det er 50-åringer som går fra hytte til hytte for å sjekke damer, så svarer han bare at grisene blir ekstra gode å spise på grunn av kostholdet på fjellet.

Til grisen får vi uten knussel servert en rødvin som jeg ikke helt fikk med meg navnet på, men den er åpenbart kjøttfull og sikker tung i sessen, slik man gjerne blir med årene. Dette får Fredrik og meg til å diskutere om vi liker viner med smak av lær, pisk og håndjern, men da griper Lasse inn, fordi han er en veldig skikkelig kar fra Kolbotn (administrasjonssentrum i Oppegård kommune).

Jeg syns likevel at vi kom oss ganske bra gjennom den rødvinen, særlig siden den ble skjenket hele tre ganger og jeg fikk masse munnfølelse og godt humør frem mot desserten som viste seg å være en Crema catalana (en av Spanias største oppfinnelser). Denne desserten kom med en kanskje noe overraskende skje med bringebærsorbet, på toppen, men nå er Fredrik og jeg blitt utrolig tolerante og godtar det meste.

Vi lukter på vinen, som kom til desserten, for om mulig å komme med den helt presise beskrivelsen. Jeg har lyst til å foreslå at det er en stum vin med veldig liten nese, men der blir jeg totalt avvist av Fredrik som bestemt mener at dette smaker som høvelspon.

-Det er som å drikke et sagbruk, sier Lasse, og det blir vi rørende enige om helt frem til kaffen og avecen. Etterpå syklet jeg hjem. Uten uhell av noe slag. Utrolig nok.

Er Oreokjeks som ørepynt farlig?


Er Oreokjeks som ørepynt farlig? Det begynner jeg straks å lure på når jeg treffer Erik Engebretsen fra Stange.

Det har seg slik at Erik Engebretsen fra Stange og jeg er gjester på et kulturarrangement på Grünerløkka. Det er midt på formiddagen. Det er torsdag. En dame fra Oslo Museum viser bilder fra 1940-60 om gamlebyen i Oslo. Det er en ganske artig utstilling som nå reiser fra sykehjem til sykehjem i hovedstaden.

Erik Engebretsen fra Stange og jeg sitter på bakerste benk. Erik Engebretsen fra Stange er på studietur. Han jobber til daglig som hjemmehjelp oppdager jeg når vi kommer i snakk. Denne samtalen kommer i gang fordi jeg er en nysgjerrig fyr. Jeg lurer veldig på hvorfor Erik har hengt noen digre brune greier i ørene.

Erik plukker straks ut ørepynten for å demonstrer hvordan dette fungerer. Jeg blir stående og se på noen helt oppsiktsvekkende store hull som han langsomt har utviklet ved å putte inn ting som har gjort hullene stadig større. Jeg spør om det er ubehagelig eller fare for infeksjoner, men det sier gutten tvert at det ikke er.

- Har du fått mere drag på damene med slike ører?
- Ja, absolutt, smiler Erik.

Jeg spør nå om Erik har vurdert å prøve å forlenge halsen sin med ringer slik giraffkvinnene gjør i Afrika, men det bare ler han av. Merkelig nok.

Jeg spør nå om jeg kan få ta bilde av ham og legge det på bloggen min. Dette sier han ja til med det samme. Erik Engebretsen fra Stange er en positiv fyr. Det skal han ha.

Forbud mot pepperkaker

Det ligger an til et forbud mot å spise pepperkaker før 1. desember.

Å spise pepperkaker for tidlig ødelegger julestemningen. En egen pressgruppe arbeider nå for at forbud blir innført i butikkene. Dette kommer som et resultat av mange års utglidninger der nordmenn har latt alle prinsipper fare. Det er nå så godt som ingen tegn til måtehold eller respekt for tradisjoner i Norge.

Aksjonen vil trolig få smitteffekt også til marsipangris og annet knask som nordmenn før oss hadde respekt for og lot ligge til adventstiden satte inn og man kunne kose seg med god samvittighet.

Det er på ny varslet priskrig på julekaker, grøt og annet som skaper uverdige tilstander i Norge. I fjor falt prisene til et nivå der julen ble som en skraphandel der du fikk slengt ting etter deg så latterlig billig at det var vanskelig å ta noe som helst alvorlig. Grådigheten løp rundt i butikkene som en form for galskap.

Det må også sies at det er utrolig vanskelig å føle høytid og fest når det beste du skal servere koster en krone eller mindre pr. hekto. Og hvis man har gått og gomlet på julegodt siden tidlig på høsten, blir det likesom ikke noe stas med noe som helst når vi kommer ut i desember og skal være snille mot dompapene og pynte neka.

Tiden er derfor overmoden for å innføre strengere grenser og ny disiplin i Norge. Våre verdier er truet. Nå gjelder det å stå samlet og si nei til grådighet. Kanskje har du lyst til å danne din egen pressgruppe. Det kan være "Blondiner mot ufrivillig julekos", eller "Odins mandater mot for tidlig julegang".

Vi håper også på at i alle fall et par hundre tusen rosabloggere kan vise litt følelser for saken. Det fins mer i verden en cupcakes. Våkn opp. Si fra. NÅ. Ta julen tilbake. Hvis du har litt skam i livet.


 

Trump-attraksjon i Oslo


Donalds Trumps benk kan bli ny turistattraksjon i Oslo.

Det står en svart steinbenk ved bussterminalen i Oslo som hedrer den kommende presidenten i USA. Spørsmålet nå er om benken vil bli hatet, ramponert eller regnet som et hellig sted for alle de som beundrer Donald Trump.

Oslo har også Abraham Lincoln hugget i stein i Frognerparken, skjenket som gave av nordmenn i Nord-Dakota. Nedenfor Kontraskjæret ved Akershus sitter Franklin D. Roosevelt, som følge av en innsamlingsaksjon blant folk som ville takke for hjelpen under andre verdenskrig. Lenger ute, på Akershuskaia, står senator og utenriksminister George Marshall, som takk for Marshallhjelpen. Og i Galleri Oslo står Donalds benk. Benken er i svart stein og laget av designeren Thomas Wollnick i 1989, leser jeg i Morgenbladet.

Her må jeg skynde meg å understreke at Oslo ikke er alene i verden om å ha ting av svart sten som man kan ha lyst til å se. Tenk bare på hva de kan vise til i Mekka som jo millioner valfarter til hvert år.

Jeg syns dessuten at vi ikke skal ha komplekser for at minnesmerket over Donald Trump bare er en liten svart benk. Isteden bør vi gjøre mest mulig ut av benken. En kjempegod ide er å ha en turistguide som står og synger den amerikanske nasjonalsangen for de som har lyst til å gå rundt og rundt benken. Når guiden slutter og synge skal man skynde seg å finne seg en plass å sitte. De som ikke får plass er ute.

Dette kan bli den ultimate attraksjon. For utdrikningslag og alle andre som syns det er litt gøy med Donald Trump.

Dersom du ikke har lyst til å ha det gøy kan du eventuelt oppsøke benken og sitter der helt alene og bare være trist, så lenge du vil. Det er mulig. Norge er jo et demokratisk land. Her er det mye som er lov. Du kan eventuelt sitte der å slippe en prump. Eller du kan synge seieren er vår. Det er helt opp til deg. Lykke til.

To prump og not to prump? Thats the question.

Jeg har fylt opp livet med masse skrap


Jeg sykler fra jobben og helt fremt til stedet der det ikke er noe håp lenger. Jeg rekker akkurat frem til huset vårt på Høvik før det begynner å snø på fredag kveld. Jeg triller sykkelen rett inn i boden, låser døra og tenker at nå kommer sorgen. Nå kommer lange, kalde måneder uten en eneste sykkelglede.

Det er slett ikke det samme å kjøre bil til jobben. På ingen måte. Jeg sitter i bilen. Potte sur. Det er mandag morgen. Jeg tenker at nå får jeg bare prøve å holde ut. Så går den sikkert over, denne følelsen av å ha mistet noe veldig verdifullt.

Følelsen er like trist på tirsdag. Onsdag også. Grytidlig torsdag morgen får jeg en ide. Jeg har en 30 år gammel sykkel som står som en reserveløsning i garasjen på jobben. Den er riktignok utrolig mye eldre og tyngre enn min gode, moderne sykkel, men kanskje den gamle kan gjøre nytten på en tur fra Majorstuen til Litteraturhuset, nede i byen, der jeg skal på seminar.

Det er en ganske kort tur. Og dessuten ikke så veldig mye is og snø. Dette får gå. Problemet er at det er veldig lite luft i dekkene og jeg har ikke pumpe. Å sykle med lite luft er ikke gøy. På vei ned til seminaret går det ikke så verst, men på vei opp igjen, i motbakkene, sier jeg til meg selv at jeg kan rett og slett ikke fortsette på denne måten. Det er jo helt idiotisk. Jeg er en dust som samler på gamle ting og aldri klarer å kaste noe. Jeg har fylt opp livet mitt med masse skrap.

- Denne sykkelen må bare dø, dø, dø, sier til meg selv, mens det snegler seg av sted opp bakkene til Majorstuen. Der kommer jeg tilfeldigvis forbi en sykkelbutikk i Kirkeveien. Det er en av Norges dyreste butikker. De selger sykler der inne som koster opp til 80.000 kroner. Jeg har liksom ikke lyst og gå inn i den butikken med et 30 år gammelt vrak på slep, så jeg lar den stå igjen utenfor.

- Kan jeg få låne en pumpe slik at jeg kan få litt luft i dekkene, spør jeg.
- Kan du ikke heller ta med deg sykkelen inn. Det er mye enklere. Her har vi trykkluft.
- OK, sier jeg og går ut og henter sykkelen. Jeg triller den inn, litt flau.
- Det er egentlig en fyllesykkel, sier jeg og forteller at jeg som regel bruker den når jeg skal ned til byen, for å ta en øl og vil slippe og være redd for at sykkelen skal bli stjålet.
- Du virker ganske edru nå, sier gutten.
- Ja, det er jeg, innrømmer jeg.
- Men du sykler på den likevel.
- Ja, min bedre sykkel står parkert for vinteren.
- Det er lurt, for da slipper du at den blir spist opp og ødelagt av veisalt.
- Du burde sette piggdekk på den gamle doningen. Det ser ut som en solid sykkel. Den tåler sikkert mye mer juling. Du burde være fornøyd med den. Også kan du kjøpe en lås som er omtrent umulig å klippe.
- Hva koster en slik lås.
- 1.400 kroner.
- Det er jo ganske mye for en lås.
- Tja. Jeg syns det er lite sammenlignet med hvordan det føles å stå der når sykkelen er stjålet.
- Ja.
- Så da vil du vurderer å bli vintersyklist?
- Ja, jeg har jo litt lyst til å sykle i vinter. Jeg har jo det.
- Du vil tenke på saken?
- Absolutt.

Etter at jeg har fått ny luft i dekkene sykler jeg den siste biten bort til jobben. Nå går det utrolig lett. Hjulene nærmest ruller av sted av seg selv. Ingen tegn til bremsing eller pusting og pesing. Jeg plystrer glad. Det er skikkelig god stemning. Jeg bestemmer meg for at det gamle skrapet åpenbart har mange gode år foran seg.  Slik er det å være herre over liv og død. Men det er bare en ting jeg lurer på:

- Syns du at 1.400 kroner er mye for en sykkellås?

 

Hva skal vi nå si til våre barn?


Den franske legen Thomas Le Myésier lager et bilde på starten av 1300-tallet. Han kaller det "Angrepet på falskhetens tårn".

På bildet kan du se at "Sannheten" som er en jomfru i nød. Rundt borgen er det truende figurer. Det er «løgn», «formløshet», «ondskap» og «overflødighet». Hvem skal redde sannheten? Hvor kommer hjelpen fra?

Det er særlig to helter eller riddere i dette bildet. Den ene er Aristoteles. Du kan se ham i rustning på hesten til venstre. Aristoteles vil redde sannheten med logikk.  Den andre ridderen er den muslimske filosofen Averros som rir på hesten "Imaginato" eller fantasi".

Aristoteles og Avveros. Sammen leder de alle gode krefter som skal rive falskhetens tårn, bekjempe løgn og ondskap. Vest og øst står sammen. Det beste i alle religioner står sammen i kampen mot det onde.

Falskhetens tårn henger i et lysbilde som vises fram av Shahram Shaygani fra Senter for Sekulær Integrering (SSI). Der er torsdag. Vi er på et seminar i Oslo. Shahram sier:

"Integrering handler ikke bare om å skaffe seg arbeid eller snakke godt norsk. Integrering er en psykologisk og dynamisk prosess som handler om etablering av et emosjonelt bånd mellom mennesket og samfunnet han eller hun bor i. Det handler om en gradvis internalisering av nye verdier, kulturelle normer, koder og tradisjoner som får gradvis en varig karakter".

Jeg lener meg fremover nå. Jeg har ører på stilker. Det er dagen etter at Donald Trump er blitt valgt til president i USA. Det verste med dette valget er ikke at verdens sikkerhet og økonomi kan ta stor skade. Det verste er at millioner av barn nå lærer seg at det lønner seg å være en bølle, å juge, mobbe og trakassere de som er svakere enn deg. Traumer og psykiske skader blir åpenbart en konsekvens.

Når vi som samfunn skal møte denne utfordringen nytter det ikke å håpe at noen andre enn deg og meg skal gjøre jobben. Våre politikere kan ikke vedta toleranse eller at det knyttes slike bånd mellom oss som Shahram snakker om. Det er deg og meg det kommer an på. Knytt vennskap der du kan. Gjør det nå.

Det er det jeg syns at vi skal si til våre barn.

hits