Da samboerskap var straffbart i Norge

Couple having sex in bed
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Alle snakker om den nye oljen. Hele tiden. På tv, i aviser, på internett, i stortingssalen, ute på arbeidsplasser og i skolen. Over alt. Alle virker enige om at det handler om fremtiden og hva vi skal leve av, men derfra blir alt vanskeligere. Hva er egentlig den nye oljen? Paradise Hotel?

Jeg må innrømme at det nærmeste jeg kommer en forståelse av Paradise Hotel er den rå latteren når døtrene mine ser serien sammen med 160.000 andre på TV3. Men jeg ser jo at det er mange som lever av eller som elsker å følge med på "Sex og Fyll" på TV og nett.  Noen av deltagerne har dessuten levd av å feste etter at de var ferdig med serien, i følge VG. Å betale en fyr fra Paradise Hotel for å komme på ditt party. Det er jo et helt utrolig fristende tilbud. Jeg lurer på hvor mange som slår til på slikt.

Det er når jeg tenker slike tanker som dette at jeg føler meg gammel. Jeg ble 55 år på onsdag. Det høres kanskje ikke så mye ut. Men hvis man sammenligner sex og samliv før og nå blir jeg utrolig gammel. De ti første årene av mitt liv var det for eksempel straffbart i Norge å være samboer. Dersom du ble tatt på fersken i å leve sammen uten å være gift var straffen bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Loven som forbød å leve sammen uten å være gift ble opphevet i 1972. Teller man opp alle par i Norge har andelen samboere økt fra 20 prosent på 80-tallet til mellom 25 - 30 prosent i 2015, ifølge Statististisk Sentralbyrå.

Det er en ganske heftig reise fra 1972 til Paradise Hotel. Noen vil si at utviklingen har gått fort. Jeg vet ikke det. I 1988 leide jeg en hybel i Arendal fordi jeg skulle jobbe som sommervikar i Agderposten. Da hybelvertinnen oppdaget at min kjæreste hadde vært på såkalt "uanmeldt overnattingsbesøk" ble jeg sagt opp på dagen. Å miste hybelen var leit. Jeg gikk derfor til redaktøren i avisen og søkte råd. Han anbefalte meg å opplyse om at vi var "forlovet". Jeg gjorde som redaktøren sa. Det førte til at jeg fikk bo videre på "prøve", for hybelvertinnen ville vise "barmhjertighet" med en stakkar som meg, som hun sa.

Før var familien arbeidsfellesskap. Nå er familien arena for selvrealisering og søken etter lykke. Den nye oljen er kvinner. Den nye oljen er deres frihet. Halve norsk økonomi lå brakk før kvinner begynte å ta utdanning og finne seg jobber. Mulighetene ligger i mange yrker. Men mange har valgt omsorg. Med eldrebølgen vil omsorg være den nye oljen. Andelen nordmenn over 67 år vil mer enn dobles frem mot 2060, fra 0,6 millioner til 1,5 millioner.

I 2060 er deltagerne på dagens Paradise Hotel i ferd med å bli pensjonister. Det vil trolig oppstå en sterk kommersiell interesse for å dekkes deres behov. På sykehjemmet. Og andre steder. I årets nyttårstale gjorde Erna Solberg det til et stort eksempel på innovasjon og økt livskvalitet at et sykehjem på Gjøvik hadde flyttet middagen fra klokka to til fire. Det spørs om tiltak som dette er nok til å gjøre folka fra Paradise Hotel happy.

- De får elske meg for den jeg er



Denne historien handler om en venn av meg som sikkert har lyst til å væra anonym, så la oss kalle ham Pål, siden det er det han heter.

Pål er blitt gift rett inn i en familie av kakespisere. Er det ikke sjokoladekake så er det suksessterte. Er det ikke bløtkake så er det noe annet. Man møtes i ett sett, ustanselig og ustoppelig. Man reiser på besøk. Til kake.

Nå har det seg slik i Norge at det er mange ting som er tabu. Du tror kanskje at du kan si og mene hva du vil i dette landet. Du tror kanskje at ytringsfriheten beskytter deg. At du har full frihet. Så feil kan man ta.

Kaken er kanskje blitt bakt med både kjærlighet, krem og sukker. Den er et symbol på det aller, aller helligste i Norge. Kosen. Familielykken. Slike ting.

Da kan man ikke plutselig komme ut av skapet en dag, og sånn helt uten videre si at man rett og slett IKKE LIKER KAKE. Det kan man bare ikke. Folk er blitt utstøtt av mindre.

Pål bærer dessuten med seg noe annet som er uhyre vanskelig i Norge. Han liker ikke kaffe. Han kan dessuten ikke fordra multebær, særlig ikke i krem og krumkaker på julaften, selv om svigermor har plukket bærene helt selv. De japansk kamikaze -pilotene under krigen hadde et enklere liv enn Pål. Han har sittet der. År ut og år inn og spist kake. Han har gjort det uten noen begeistring. Uten innlevelse. Uten glede. Men nå er han blitt 60 år. Nå har han mannet seg opp og bestemt seg. Han vil si nei.

Pål forteller meg om dette. Jeg foreslår straks at han kan finne på en god unnskyldning. Kan du ikke bare si at du slanker deg eller er blitt tilhenger av en religion som forbyr søtsaker, sier jeg.

- Eller du kan føle seg litt uvel. Det er ikke kaken. Det er ikke det. Du er bare litt syk. Det kan du vel si?
- Jeg må si noe som er troverdig. Jeg elsker søtsaker. Det vet jo alle, sier Pål.
- Hvor mange is spiste du på 17. mai?
- Fire, fem. Det kan ha vært seks.
- Jeg forstår, 17. mai er for deg en helt alminnelig dag. Når det kommer til iskrem.
- Ja. Men jeg bekymrer meg for alle kaloriene. Og da mener jeg prinsipielt at hvis jeg først skal dytte i meg en hel haug med kalorier så bør det være de kaloriene som jeg liker aller best.
- Og det er definitivt ikke kake. Hva er det da?
- Monolitt.
- Du mener sjokoladen Monolitt, som Freia lager. (For den som ikke kjenner Monolitt bør man opplyse om at det dreier seg om en såkalt "mørk og myk fristelse med gelé, trøffel og marsipan").
- Ja, det fins ingen ting som er bedre. På denne jord. Jeg har derfor bestemt meg for å ta med fire plater Monolitt neste gang vi skal på familiebesøk. Når de andre kaster seg over kakene, så vil jeg heller nyte medbragt.
- Familien har bakt for å glede deg og så sier du nei. Da blir de vel fornærmet?
- Jeg har bestemt meg for en ting. De får elske meg for den jeg er.

PS
Vi kommer selvsagt med en fyldig rapport om hvordan dette utvikler seg. Stay tuned.

Derfor sitter ikke mange på første rad

Det sitter mange personer i salen. I dag tidlig. Politikere. Prominente gjester. Fra alle kanter av landet. Da går jeg på et høyt smell.

J
eg sitter helt foran i salen. Jeg sitter slik fordi jeg vil ta bilder av alle som er på scenen. Det er praktisk å være helt foran. Ulempen er at alle ser hva jeg driver med. Jeg er dessuten nesten to meter lang. Det er mye kropp for pengene. For å si det sånn. Jeg blitser. Jeg tar bilder. Snart her. Snart der. Alle ser hva jeg driver med. Det er ikke til å unngå.

Før vi går videre i denne historien er det nærliggende å snakke litt om såkalt Naturlig Beskjedenhet (NB!)". De Naturlig Beskjedne ville sikkert ikke meldt seg på mange konferanser. Og de ville i alle fall ikke satt jeg på første rad og gjort så mye av seg. Det er ofte slik i Norge. Ingen kamp om plassene. På første rad. De Naturlig Beskjedne er alle andre steder enn på første rad.

På den annen side har man slike som meg. Naturlig Beskjedenhet er ikke noe jeg driver med. For å si det rett ut. Jeg kommer fra Finnmark. Jeg kunne sikkert også ha kommet fra Bergen. Det er ikke noe å være flau over. Det er bare å stå på. Mener nå jeg.

Jeg holder som sagt på med en hel del ivrig fotografering. I flere timer. Det er jo jobben min dette, så folk er tålmodige med meg. Håper jeg i alle fall.

Mellom hver fotorunde setter jeg meg på en svart stol. Den ser ut som en slik stol som danske Arne Jacobsen (1902-71) kunne ha designet. Stolen er svart og slank i livet. Den ser ut som ikonstolen syvern. Du får slengt en slik stol etter deg hvis du blar opp. Et par tusen kroner.

Jeg sitter forsiktig på stolen. Det er ingen antydning til vipping eller ureglementert omgang med stol. Overhodet ikke. Jeg sitter bare der og lener meg svakt bakover. Da plutselig kommer et høyt smell.

Stolryggen brekker tvers av. Jeg faller bakover og ligger et øyeblikk og svømmer på gulvet. Det blir brått musestille i rommet. Foredragsholderen stopper å snakke. Alle i salen ser på meg. Jeg kaver litt rundt på gulvet. Jeg ser forbløffet på stolen som jeg nettopp har myrdet. Den ligger der i to deler. Løpet er kjørt for den stolen der. Det er ingen tvil om det.

Du har sikkert vært på mange seminarer og konferanser. Det ene foredraget etter det andre. En skog av fakta. En fjellkjede av opplysninger. Et hav av ord. Det er ikke godt å vite hva du tar med deg hjem. Hva du husker. Hva som for alltid vil bli lagret i din og alle andres hukommelse. Det er ikke godt å si. Med mindre det ble servert med et smell. Av en fyr på første rad.

Jeg elsker den sinte blå

Jeg elsker den sinte blå. Smaken av denne osten tar rennafart og treffer meg. Med stor kraft. Kompromissløst. Uansett hvor leit livet måtte være. Den sinte blå gjør susen. Den reiser kjerringa. Og mannen.

Når sant skal sies så er det flest hverdager i Norge. Ofte ganske grå. Når kulda legger skiføre til langt ut i mai. Når det er mye kjeft å få. Og ingen vet hva en mann trenger. Av varme og forståelse. Det er da en hverdagslig Castello Blå kommer inn. Den kommer inn og gjør en stor forskjell. På knekkebrødet som starter dagen. Med et smil.

Man begynner ikke plutselig en dag å elske muggost. Livet er ikke slik. Det du skal elske, det må du starte med tidlig. Sportsfiske. Kantareller i Vestmarka. Godt øl. Dine beste venner. Det er gleder som ikke kommer av seg selv. Du må gjøre deg fortjent til slike gleder. Du må slite. Holde ut, også endelig er øyeblikket der som du kan sette tennene i. Og så må du vite at muggostene ikke er for alle. Muggostene har sin egen menighet. Sjefen sjøl er Roquefort som er eldre en Jesus og som etter fransk lov må vokse opp i en hule i Frankrike. Fra andre deler av Europa kommer mestere som Stilton og Gorgonzola. Noe av det morsomste er Kraftkar, fra Tingvollost i Torjulvågen på Nordmøre, kåret til verdens beste ost, slik at et bittelite land som Norge kan juble høyt, for det gjør vi alltid om det er håndballspiller som tar gull eller Askeladden som står der og målbinder prinsessen og halve kongeriket. Med sjarm skal vi vinne verden. Det er det vi skal.

Sist helg var jeg i Danmark, det korteste du kan dra og likevel føle at du har reist langt. Jeg tok ferge fra Larvik til Hirtshals, Superspeed. Tre timer og tre kvarter. Hva gjør man på en overfart som denne? Det mest nærliggende er å spise. I tre timer og tre kvarter. Foran i skipet har de buffet. Det er der jeg sitter. I tre timer og tre kvarter. Etter to timer og en lang pause, kommer jeg til å tenke på at det ikke er helt unaturlig å ta en tredje dessert. Jeg nekter meg ingen ting. Jeg gjør ikke det. Jeg går målbevisst mot ostebordet.

Ostebordet på fergen mellom Larvik til Hirtshals, Superspeed, er veien til Europa og Verden. Det er veien fra et lite, forfrosset og ganske smålig land, herjet av mange hundre prosent toll. På ost. Det er et land hvor det slett ikke er uvanlig å stå der i matbutikken med et latterlig lite stykke og tenke at skal jeg virkelig betale hundre kroner. For noe så lite.

Ostebordet på fergen mellom Larvik til Hirtshals praktiserer "spis så mye du vil". Det er det jeg gjør. Og jeg vil mye. Jeg vil alt som kan legges på en kjeks. Jeg legger til syltetøy. Frukt. Og honning. Jeg tar en bit om gangen. Jeg har mange timer. Jeg legger smaken som en reise fra den forsiktige til den sinteste blå. Slik kommer jeg til Danmark, ganske lykkelig.

På veien hjem til Norge kjøpte jeg en St. Clemens, Bornholms Danablu i butikken. Det er en smuldreost. Av beste sort. I går var det fredag, ukas udiskutabelt viktigste dag. En slik dag bør feires. Jeg feiret den med St. Clemens, Bornholms Danablu. Feiringen så slik ut:

- Denne pølsen er kald


Følelsen av å ha makt er utrolig deilig. Denne følelsen kan fylle deg, løfte deg og sette deg på en trone. Å ha makt er helt suverent, bra. Da er du konge.  For eksempel når du skal kjøpe en pølse. På Gardermoen.

Jeg er på vei til Trondheim. Det er en travel alminnelig mandag ettermiddag på Oslo lufthavn. Her er tusenvis av mennesker. De prøver alle å overleve. De prøver å klare seg. Men det er lagt hindringer i veien. Noen har kamuflert flyplassen. De forsøker å få den til å se ut som et kjøpesenter. Et kjøpesenter med landingstillatelse. Det står biler og noen ganger båter utstilt som man kan kjøpe. Eller man kan kjøpe seg en ny dress eller kjole. Eller en radio. Eller en pølse.

Selv skal jeg kjøpe en pose Fisherman's Friend, blå, sukkerfri. Det har å gjøre med at jeg er alminnelig nevrotisk. Jeg må ha noe å sutte på. Særlig på fly. Derfor står jeg i kø med en pose Fisherman's Friend i den ene hånden og et betalingskort i den andre. Damen foran meg i køen skal kjøpe en pølse. Hun trenger sårt til en opptur. Det kan jeg se. Både på kroppsspråket. Og på annet vis. Det er noe langt fremskredent aggressivt over dette mennesket. Jeg værer fare. Jeg tar et skritt tilbake. "Houston, we have a problem". "On Gardermoen Airport".

Damen bestiller en pølse i brød og når den kommer i neven tar hun raskt tak i den. Hun kaster seg frem med en kjapp bevegelse og spruter på med ketchup og sennep. Deretter tar hun en rask bit av pølsen før hun skriker. Høyt.

Nå er det sikkert noen som vil påstå at jeg overdriver.  Jeg har fått en del kritikk for det. Jeg innrømmer at jeg noen ganger overdriver. Men ikke nå. Denne damene SKRIKER. Hun har kjøpt pølse. Hun er kunde. Hun har makt. Hun sitter på tronen. Hun skal derfra komme igjen og dømme levende og døde.

- Denne pølsen er kald, skriker damen. Hun veiver med pølsen. Med en dramatisk bevegelse. Slik at vi alle skal skjønne alvoret. Folk rundt, som står og hører på, blir helt stille.

Nå skulle man kanskje tro at en så aggressiv reaksjon ville vippe damen i kiosken av pinnen. At hun rett og slett ville bli helt fortvilet over beskyldningen om en kald pølse og legge seg flat. Med en gang. Kanskje tilby en ny pølse, eller litt oppvarming av den første. Hva vet jeg?

Isteden tar damen i kiosken frem et meget overraskende termometer som hun stikker inn i den såkalte kalde pølsen og forkynner høyt den har en kjernetemperatur på 80 grader og at kravet er 70 grader og at det rett og slett ikke er noen grunn. Til å klage.

Det oppstår nå antydning til applaus. På Gardermoen.

En pølsekjøper, som ikke lenger har makt, er et ynkelig syn. Damen tok pølsen og løp. Noen ganger er det beste bare å løpe. Løpe og bli borte. I mengden.

Jeg skrek ut all smerten under vann

Når menn skal forsøke å snakke om følelser er det flere heftige muligheter. Hør bare.

Som forelsket i ung alder var en mulighet å skrive "Hjelp, jeg elsker Mona?" på den ene siden av lappen, og "Til Gud i himmelen?" på den andre siden. Lappen ble festet til en stein med strikk rundt. Også kunne man kaste steinen så høyt opp i luften som man klarte slik at den landet. På den andre siden av hekken.

Nå er dessverre verden så vanskelig innrettet at man etter å ha kastet steinen inn i naboens hage, kan begynne å angre. Tvil er en grusom følelse. Mona hadde samme dag vist seg helt uvillig. Hun ville ikke dele på en hel, nyinnkjøpt saftis og dessuten ganske mye smågodt. Hva gjør man da? Etter å ha tenkt på saken hele kvelden kunne man neste morgen ta en ny lapp og skrive på den ene siden "Til Gud i himmelen", og på den andre siden: "Glem det!".

Hvis man står foran en kvinne og skal si hva man føler, og rett og slett vil holde et slags foredrag uten at det er anledning til å bruke powerpoint, så er jo det slett ikke lett. Menn rammet av følelser får ofte behov for illustrasjoner. Noe sterk. De vil gjerne vise til sike ting som lyn og torden, en busk som brenner eller et hav som deler seg. Om man heter Ari Behn eller Moses er stein viktig. Da kan man få hugget ut: "Du skal ikke begjære din nestes hustru, hus, hans jord eller hans tjener eller hans tjenestepike, hans okse eller hans asen. (5. Mosebok 5:21). Her kan man lure på hva "asen" betyr, om det var en veldig tidlig beskjed til homofile, men det vil i så fall være veldig spekulativt å gå inn på.**

Nordmenn, som skal utrykke følelser, har slitt med kommunikasjonen lenge. Et eksempel er en kar som i ca år 700 etter Kristus hakket ut "Jeg vil ha Inga" på en runestein som han gravde ned et sted i Vestfold. I mobiltelefonenes tidsalder skulle man kanskje tro at denne metoden var gått av moten, men slik er det slett ikke.

For også ungdom i dag kan finne på å ta med seg et spann med hvit oljemaling og skriver med gigantbokstaver på berget, for eksempel: "Jeg elsker Anita". Det står på høyre side av veien når du kjører sørover fra Trondheim og har passert Støren. Når jeg kjører forbi denne opplysningen så lurer jeg alltid på hvordan Anita har det, og om hun satte pris på kunngjøringen og om hvordan det gikk videre. Hvis noen vet noe mer om dette så hører jeg gjerne fra dere.

Det er i det hele tatt mange menn som har slitt med kjærligheten, skal man tro Erling Nielsen, som i 40 år var lektor ved Universitetet i Oslo og som forsøkte å lære meg opp i dansk litteratur. Han kom da relativt raskt frem til Søren Kierkegaard (1813-55), og kunne fortelle at Søren dumpet dama, Regine, for å slippe å bli forvirret av kjærligheten, for så å bruke resten av livet på å skrive tvetydig om lidenskap.

Nå vet ikke jeg om du foretrekker den korte og fyndige metoden, som på bergveggen i Trøndelag, eller om du heller vil drar det ut og bli som Moses, Ari eller Søren. Det er jo mange måter å imponere på. Jeg har prøvd ut flere. For eksempel en sommerdag på tampen av tredje klasse på gymnaset, fikk jeg det for meg at et elegant utført stup i sjøen ved Kalvøya utenfor Sandvika sikkert ville gjøre et godt inntrykk på den utvalgte, måtte hennes navn være unevnt da jeg fortsatt er sårbar for erting.

Det var meget langgrunt og dessuten stor mengder spisse blåskjell. De skrapte opp en rekke kroppsdeler og gjorde at jeg for å ikke tape ansikt valgte å skrike ut all smerten under vann. Etterpå svømte jeg ut til en båt som lå fortøyd i en bøye og lå i den til publikumet på stranden hadde glemt at jeg eksisterte. Av dette kan man erfare at dårlig observasjonsevne og elendig korttidshukommelse kan være viktig for å lykkes i kjærlighetslivet.

 Jeg fikk for øvrig det råd å bruke en ikke ubetydelig andel av konfirmasjonspengene på å spandere en tur med drosje rundt Freiøya. Dette er en øy i Kristiansund kommune som det tar over en time å kjøre rundt. Andre gode råd, som heller ikke virker noe særlig, er å drikke så mye alkohol som mulig på kort tid eller la håret gro og åpne vinduet og spille "Smoke On The Water" av Deep Purple på fulle mugger. Dette er en slags lokkelyd eller en kjenningsmelodi om man vil. Det er gøy, men det funker dessverre ikke, det heller.

 Denne petiten er til glede for nye lesere. Tidligere publisert i januar 2013. ** Asen = esel.

Jeg har en bitteliten bil hjemme i Norge

Min far er 82 år og kan finne på å si de utroligste ting.

Nå vil folk sikkert mene at det er fordi far er godt voksen at han er frittalende. At han med alderen har fått frihet til å si både det ene. Og det andre. Særlig om ting som andre kan finne på å mene er litt pinlig.

Dessuten er det nødvendig å legge merke til at min far er frittalende i en rekke land. Han er frittalende på alle kontinenter. I nord og i sør. Det har med det å gjøre at mannen reiser en del. For en tid tilbake var han på Cuba. På ferie.

Her er det helt naturlig å opplyse om at min far ikke er den første som har reist til Cuba. Også Kristoffer Columbus dro dit. I 1492. Bare så det er sagt. Verden ville trolig sett annerledes ut hvis ikke menn har litt selvtillit og tør å reise av sted til nye steder hvor de slett ikke har vært før.

Etter Kristoffer kom tyranner og slaktet og herjet over det meste av verden. Fra 1600-tallet og utover ble Cuba brukt i slavetrafikken. Over 780.000 slaver ble fraktet til øya. Særlig sukkerplantasjene ble drevet av slaver.

Min far ble tatt med på omvisning for se på sukkerplantasjene. Det var en flink, kvinnelig guide som ledet denne gruppen med turister på omvisning. Hun fortalte at de gamle slavedriverne på plantasjene bygget en rekke tårn. Det var veldig viktig å ha sitt eget tårn. Slavedriverne satt der oppe i tårnene sine og skulte. De satt der og passet på at slavene ikke sluntret unna arbeidet. Sånn er det med slaver. De kan finne på å skulke jobben.

Det ble bygget mange tårn over hele Cuba. Den ene slavedriveren ville være bedre enn den andre. Det gjaldt å ha det høyeste tårnet. Å ha et høyt tårn ga status og var et symbol på makt, sier den kvinnelige guiden. Hun forteller at etter at det gikk av moten å ha høye tårn har en rekke menn på Cuba isteden satset alt på å ha så stor bil som mulig.  Å ha en diger bil er viktig, sier guiden. Hun lufter nå teorien om at det er menn med de de største bilene som har de aller minste tissefantene. Merkelig nok.

Gruppen med turister står og lytter. De hører på det guiden har å si om store biler og små tissefanter. Det er ingen som har en kommentar på tungen. Men det har min far. Han rekker opp hånden og sier:

- Hjemme i Norge har jeg en bitteliten bil.

 

Skiføre er et spørsmål om vilje

Skiføre er et spørsmål om vilje, skrev HC på Facebook i påsken. Han hadde kjempet med all denne mangel på snø hele vinteren i gjennom og sto nå ved sporets ende.

Han sto der og tok et bilde i en sving. Det var en vei som der og da kunne gruse alt håp.

HC sto ved det punktet i en hver historie som får deg til å tenke at nå er det over. Nå er det bare å pakke sammen. Hvis dette var en krimroman ville helten ha blitt banket opp av to gorillaer. De ville brukket begge armene hans, og sikkert minst et ben, og limt sammen både øyne og munn, nådeløst, med seig, grå gaffatape, og sikkert også festet kroppen til en diger sementblokk som om noen minutter skulle veltes ut over ripa på en rusten holk av en båt, kanskje i det månen, den svikefulle, gled bak en sky, og det ble stummende mørkt i et øde og trøstesløst hav.

Når alt håp er ute. Hva gjør du da? Blir sittende inne. Eller går du ut? Det er der ute du kan prøve. Litt til. Det kan jo, i alle fall i teorien tenkes, at et eller annet sted der fremme, så blir det en antydning til bedre, kanskje starten på en opptur. Noen heldige høydemetre til, og så endelig er det der, et anstendige skispor, det som gjør nordmenn til nordmenn, der snøen kanskje er trist, men den holder akkurat nok til at det går, med riktig klister, og i dypet av anorakken banker hjertet hardere,  og kanskje spenner du nå fra og setter stavene i et krafttak, som om det var selveste livet det gjaldt.

Skiføre er et spørsmål om vilje. Ikke glem det. Når du kommer til neste sving.

Her er bildet som HC tok:

Stor politiaksjon på Blommenholm


En advokat jeg kjenner utløste for en tid tilbake en større politiaksjon på Blommenholm.

Denne advokaten har sikkert lyst til å være anonym, så la oss kalle ham Sigbjørn, siden det er det han heter.

Det har seg slik i denne forunderlige verden at folk har lyst å bo i hovedstaden. Ja, ikke hele tiden, naturligvis. Noen ganger må de også dra av sted, nærmest som trekkfugler, gjerne i helgene. De reiser da til sine hekkeplasser i de øvre deler av økosystemet, gjerne på fjellet eller ved havet eller hvor det nå måtte være idylliske tilstander og muligheter for å få seg en gin tonic eller hva det skal være. Av glede.

Nå er det dessuten slik at Sigbjørn ønsker å være en fri mann som særlig når det stunder til sommer lar håret gro og flagre i vinden. Han kjører da moped. Det kan også tenkes at det er en scooter. Her må jeg innrømme at jeg ikke helt vet forskjell, men jeg tror at scooteren kan gå fortere. Særlig i nedoverbakker. Det er derfor jeg tror at det er en slik. For denne historien foregår på motorveien E18. Og der må man vel kjøre med noe som ikke går alt for sakte.

Advokat Sigbjørn har en hel del å gjøre på kontoret, naturligvis. Er det ikke det ene så er det det andre. Det er derfor nødvendig noen ganger at kona tar med seg ungene og reiser ned til Kragerø. Hun tar husets bil ut på forveien og gir der gass. Hun reiser kanskje nedover på for eksempel en onsdag, også kan far komme etter når det endelig blir helg. Det er jo i og for seg ikke noe galt med det, men nå kommer far på at han kan ta scooteren, eller hva det nå er.

Sigbjørn har dessuten laget en plan. Han vil at hele familien skal bli gode til å skyte med gevær. Å beherske et våpen er en klassisk dyd. Det er noe mennesker har måttet lære seg i tusener av år. Presisjon. Kontroll. Å drepe maten sin selv. Slike ting. En mann er ikke en mann før han kan skyte med gevær. Slik er det bare.

Sigbjørn har kjøpt et luftgevær som han skal overraske familien med. Sigbjørn stapper luftgeværet ned i sekken med kolben først. Løpet stikker ut. Nå setter mannen seg, glad og fornøyd på scooteren og putrer ut på motorveien. Det går fint i flere sekunder. Snart kommer han til Lysaker og kan krysse kommunegrensen til Bærum på vei sørover. Det går fortsatt knirkefritt, tror Sigbjørn. Så feil kan man ta.

Det har seg nemlig slik at det er en rekke andre trafikanter ute på veien. Utrolig nok. Og nesten alle disse ser nå en mann med et gevær som er ute og kjører. Alle som ser dette har mobiltelefon. Og de bruker dem. Utrolig nok. De ringer politiet, naturligvis.

Nå vet jeg ikke sikkert hva som skjedde på Asker og Bærum Politikammer når telefonene begynte å strømme inn. Jeg vet for eksempel ikke om det holder med en bekymringsmelding før noe skjer eller om det minst må komme ti telefoner. Jeg vet ikke, men politiet rykket i alle fall ut. Med full styrke. Hele tre politibiler ble satt av for å stanse geværmannen.

Det ble en såkalt storaksjon. På motorveien. Politiet laget en slags veisperring med bilene sine, like før Sigbjørn kommer, plutselig ikke lenger så glad og fornøyd. Dette skjedde ved avkjøringen til Blommenholm, som jo vanligvis er et meget fredelig sted uten antydning til gevær-desperadoer noe sted.

Nå skulle man kanskje tro at politiet ville begynne og smile og le når de oppdaget at det bare dreide seg om et luftgevær og ikke noe langt farligere. Man skulle kanskje tro at de ville klappet Sigbjørn litt vennskapelig på skulderen og ønske ham god tur videre, kanskje etter en rask innføring i våpenloven, som sier at skal du frakte et våpen så må det være tildekket. Dersom Sigbjørn hadde surret en plastpose rundt løpet som stakk ut av sekken, så hadde dette gått helt fint. Isteden ble det bare en lang rekke alvorlige fjes i alle de tre politibilene, og dessuten en bot på mange tusen kroner, naturligvis.

Da far pælma mobilen i søpla

Concerned Woman Using Cell Phone While Driving
Licensed from: Feverpitched / yayimages.com



Jeg kan lukte panikk på lang avstand. Jeg kan se frykten lyse ut av øynene. Jeg vet når noe av det aller, aller mest alvorlige som kan ramme et menneske i vår tid har skjedd. Når mobilen er søkk borte.

En rekke undersøkelser viser at det er få ting du oppdager raskere at du savner enn mobilen. Er den borte vet du det i løpet av få minutter. I det tilfellet, vi straks skal komme tilbake til, gikk det åtte minutter. Man kan rekke å kjøre et godt stykke i bil på åtte minutter, for så å måtte å kjøre åtte minutter tilbake igjen. Til McDonald´s på Jessheim. Åtte minutter er lenge når familien koker i en blanding av frykt og raseri.

Vi sitter klemt mellom motorveien og det alminnelige stress som preger påskens ferd mot fjellet. Vi er som sagt på McDonald´s på Jessheim. Vi spiser våre burgere. Klokken er 15.10. Datter Frida, datter Kaja, kona og jeg. Nå kommer en nervøs tenåringsjente mot oss med et svært bedene blikk.

- Dere har ikke sett mobilen min?  Den lå her for bare noen minutter siden.

Vi rister medfølende på hodet. Vi har ikke sett noen mobil.

Bak tenåringsdattera kommer mor halsende. Hun har en lett løpende stil. Tar et par runder på McDonald´s. Det er ikke alt for mange gjester på restauranten. Det er plass til å løpe litt mellom bordene. Å ta et par runder. Det er det plass til.

Nå kommer mor på at det kan være forsøket verdt å prøve å ringe datterens mobil. Mor ringer. Siden vi er i Norge, og de aller fleste har vært i tilsvarende situasjon, slår det nå til med en slags kollektiv solidaritet som fyller opp hele McDonald´s. Med stillhet. Vi sitter alle musestille og lytter.

Slik går det til at vi alle kan høre den fjerne lyden av en mobil som ringer et eller annet sted. I nærheten.

Mor og datter peiler seg inn. De går nærmere og nærmere med ørene på stilker. De går mot det hullet i veggen hvor du kaster alle søpla etter at du har spist på McDonald´s. Bak hullet i veggen er det en ganske stor kontainer. Den er full av matrester, papp, plast, papir, og det ene med det andre, i ganske store mengder vil jeg si, slik at det er helt nødvendig å dykke ned med hele overkroppen og rote lenge rundt i dypet av kontaineren.

Det er nå ikke et menneske i restauranten som ikke følger nøye med. Vi har alle sluttet å spise. Noen av oss sitter med halvåpen munn. Jeg tror også at noen holder pusten. Det kan jeg jo ikke vite sikkert. Men jeg tror det. Folk pleier å holde pusten når noe skikkelig alvorlig og viktig er i ferd med å skje.

Nå finner mor faktisk, utrolig nok, mobilen igjen. I bunnen av kontaineren. Datter er svært lettet. Det er tilløp til applaus. Folk blir glade av happy endings. Alle liker historier som ender godt. Alle historier har dessuten en moral. Moralen i denne er som følger:

For det første: Hvis du er far i familien og vil ha noe på samvittigheten som absolutt alle skal minne deg på resten av livet, er det bare å ta brettet med alt som er på og kjøre det hele, i en rask bevegelse, inn i søppelsjakten på McDonald´s.

For det andre: Sett aldri mobilen på lydløs. Hvis du har en slik far.

hits